Konsert 29. juni
Risør kirke kl. 12.30
Formiddagskonsertern på fredag var i sin helhet viet Edvard Grieg. Mellom stykkene leste skuespiller Jørgen Langhelle brev Grieg skrev til sine nære venner, som satte verkene i perspektiv og fortalte historien omkring dem. Risør Festival Strings under ledelse av Frode Larsen åpnet med "Våren", op. 34 nr. 2, og beviste det jeg nevnte tidligere - at strykeorkester er noe av det vakreste som finnes. De utnyttet alle sine fordeler, spesielt dynamikken, og spilte fra pianissimo til fortissimo med voldsomme crescendoer. Videre spilte de "Kulokk" og "Stabbelåt" (op. 63), "Det Første Møde" (op. 53 nr 2), og "Bådnlåt" (op. 68 nr 5). Deretter kom Åshild og Ingfrid Breie Nyhus inn og spilte henholdsvis hardingfele og klaver - førstnevnte spilte "Myllargutens bruremarsj", deretter spilte den andre Griegs arrangement/bearbeidelse for klaver fra "Slåtter", op. 72. Og det samme med "Håvard Gibøens draum", også fra opus 72.. Veldig morsom idé! Og det viste oss virkelig hvor fint dette ligger for klaver, eller hvor fint Grieg bearbeidet det. Han tilførte melodien akkorder, noe som er litt begrenset på hardingfela.
Så kom konsertens høydepunkt: "Norske danser", op. 35, altså firhendig klaver. Det var Leif Ove Andsnes og makedonske Simon Trpceski som spilte, med humor og driv; man måtte le høyt flere ganger. Ved de to første satt Andsnes og dundret nede i bassen, og halvveis byttet de plass. Det er lenge siden jeg har hørt disse dansene live på konsert, og det var enda morsommere enn jeg husket - firhendig piano er kult, særlig når det er såpass bra! Bildet over er tatt akkurat i det siste tone i dans nr. 4 opphører (hence arma til Andsnes som skyter opp i været)
Til slutt sang baryton Johannes Weisser noen av Griegs sanger med tekst av Aasmund Olavson Vinje, op. 33; "Guten", "Den særde", "Eit syn", "Langs ei å", "Ved Rondane", "Trudom" og til slutt "Våren", alt akkompagnert av Simon Trpceski. Det var en flott avslutning på konserten; Weisser synger nydelig. Disse sangene av Grieg er veldig forskjellige, noen er konsekvent strofiske (f.eks. tre helt like vers), noen er variert strofiske (kanskje en "bridge" midt i) - og noen, som "Langs ei å" er gjennomkomponerte, hvor ingen melodilinjer gjentas flere ganger. Sistnevnte tror jeg er min favoritt-romanse av Grieg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar