James Taylor; skulle det bli atomkrig ville jeg løpt til James så jeg kunne sitte sammen med han og han kunne spille og synge for meg. Da hadde jeg vært trygg uansett. Den stemmen når fram til dypet av mitt hjerte og gjør meg harmonisk.
Han er dessverre ikke så ofte i Norge, kanskje tre ganger de siste femten åra, men i fjor fikk jeg oppleve han i en uforglemmelig konsert i Oslo Konserthus. Da bestod bandet av Taylor selv, Larry Goldings på piano, og den gigantiske mekaniske trommemaskinen Bigfoot. Denne gangen stilte han med fullt band og tre korister: Steve Gadd på trommer (mao min tredje Gadd-konsert på under 8 måneder), Michael Landau på gitar, Jimmy Johnson på bass, Larry Goldings på piano, orgel og trekkspill, Andrea Zonn på fele og kor, og Kate Markowitz og Arnold McCuller koret også. Veldig morsomt å høre han live med såpass stort band.
Flere av låtene fra hans nyeste album "Covers" var med, som f.eks. The Temptations "It's growing", Glen Campbell/Jimmy Webbs "Wichita Lineman" og "Oh what a beautiful morning" fra Rodgers&Hammersteins "Oklahoma".
Genremessig strekker han seg langt i mange retninger, samtidig som alt liksom stemmer - han setter dette James Taylor-preget på hver låt som gjør at definering av genre blir irrelevant. Jeg tar meg selv i å sitte og nikke med hodet i takt til en blues. Og jeg er vanligvis ikke en særlig stor bluestilhenger. Men James gjør det interessant. Renspikka country var det også. Steve Gadd vispet avgårde som et taktfast tog. Den ene koristen spilte fele.
Landau og Gadd i full gang
James selv trakterte både munnspill, akustisk gitar og el-gitar i løpet av konserten. Og han dro sin gamle vits da han løftet opp sin elektriske gitar; "This is a great improvement.. an improvement from more primitive instruments such as the gas- and the steam guitars!" Han signerte autografer flere ganger under konserten da noen blant publikum plutselig gikk fram og strakk ut en lapp til han, og noen ga han en lapp han skulle gi videre til Steve Gadd. Oppdraget ble utført. James la merke til sikkerhetsvaktene i tivoli som løp rundt som gale under konserten for å kjefte på de som forsøkte å ta bilder, og mellom to låter sa han at publikum gjerne måtte fotografere - det var helt i orden for han. Respekt!! (Det er jo mye mer forstyrrende med vakter som løper rundt, enn en og annen blits.) Han holdt opp den store meny-aktige setlista for oss, leste noen titler fra sett to, publikum ropte titler og han sa "let's see... yeah! We'll do that one!" "Sure! We'll do that one too!" og til slutt "..and today's special is chicken and vegetable soup.."
"You've got a friend", låta som James virkelig slo igjennom med, komponert av Carole King, ble nydelig framført med praktfull flerstemt sang. James' versjon er virkelig nydelig, med fine maj-harmonier i koret, og selv om man har hørt denne låta en milliard versjoner - dessverre også en hel del redselsfulle - så kan man alltid lene seg tilbake når James synger den. Back to the roots. Og rett fra hjertet.
"Shower the people" var ikke ulik den fra live-konserten i 1998 som man kan se f.eks. her, med Arnold McCullers fine koring. Denne låta er så å si nær James Taylor-kjernen som man kan komme.
låtliste:
pause
ekstranumre:
"Wichita lineman" er den låta jeg liker best fra coverplata hans, ikke uventet, og denne ble også framført med troverdighet og den klassiske James Taylor-stemningen som av og til kan få meg helt på gråten. Michael Landau spilte den velkjente gitarsoloen på de dypeste strengene.
"Sweet baby James", en annen av de tidlige låtene hans, handler om da han kjørte hjem for å møte sin lille nevø for første gang - oppkalt etter han selv. Fin.
"Fire and rain" - her kjørte Steve Gadd på med en nær slektning av sin verdenskjente "50 ways to leave your lover"-beat - morsomt å høre den live!
"Shower the people" var ikke ulik den fra live-konserten i 1998 som man kan se f.eks. her, med Arnold McCullers fine koring. Denne låta er så å si nær James Taylor-kjernen som man kan komme.
"Your smiling face" ble siste låt før ekstranumre, men da visste vi allerede at "How sweet it is" skulle komme etterpå - for det hadde han jo røpet da han leste høyt fra menyen rett før pausen. En fullstappet konsertsal reiste seg og danset med, godt voksne og unge mennesker side om side, og da James sa "There is always time for some Wilson Pickett" og dro i gang "In the midnight hour" fortsatte moroa. Da begynte hoppinga...! Helt til slutt, siste gang de var inne, roet James og koristene det hele ned med å synge "You can close your eyes" fra "Mud slide slim"-plata.
Også gikk alle ut i julinatten, ut blant Tivolis fargede lanterner og duften av belgiske vafler, mens en ensom svarttrost satt høyt i et tre og sang en jublende melodi. Fin avslutning på en hjertevarmende kveld.
Også gikk alle ut i julinatten, ut blant Tivolis fargede lanterner og duften av belgiske vafler, mens en ensom svarttrost satt høyt i et tre og sang en jublende melodi. Fin avslutning på en hjertevarmende kveld.
låtliste:
- It's growing
- Sea cruise
- Country road
- I've got to stop thinking about that
- Wichita lineman
- Why baby why
- Oh what a beautiful morning
- Everyday
- You've got a friend
- Mexico
- Shed a little light
- Hound dog
- Down in the hole
- Roadrunner
- Sweet baby James
- Fire and rain
- Up on the roof
- Steamroller
- Carolina in my mind
- Shower the people
- Your smiling face
- Walking man
- How sweet it is
- In the midnight hour
- You can close your eyes
3 kommentarer:
Høres helt fantastisk ut!
Skjønner at jeg har gått glipp av en konsertbegivenhet der ja.
Å, eg vert heilt på gråten berre av det du skriv her. Så gjerne eg skulle ha vore der! Det gjeld å følgje med, ja...
Hadde nesten glemt at jeg kjøpte noen cd'er med han for en stund siden. Det var du om overbeviste meg :) Lenge siden jeg har hørt på dem nå, men nå er det kanskje på tide igjen.
Legg inn en kommentar