Festivalens nest siste konsert ble åpnet av cellist Christian Poltéra, som spilte et stykke for solo cello av Witold Lutoslawski. Det var en del av en rekke komposisjoner som ble skrevet av forskjellige komponister til dirigenten Sachers 70-årsdag i 1976, etter initiativ fra Rostropovitsj. Utgangspunktet var tonene i Sachers navn - Ess-a-c-h-e-re (=e). Små intervaller, tritonuser og dissonanser, fint spilt av Poltéra som har en varm klang i celloen sin. Morsomt å høre musikere jeg har katalogisert platene til så mange ganger.
Så kom Ian Bostridge, David Hansen og Leif Ove Andsnes inn. Brittens "Abraham and Isaac" er en slags kammeropera, et dramatisk verk basert på den forferdelige historien fra bibelen der Abraham tenker å ofre sin stakkars sønn Isak for å vise hvor trofast han er i sin gudstro. Jeg orket ikke følge ordentlig med på teksten, det er for grusomt. Men musikken er jo så vakker, og fremføringen også - Bostridges tenor og Hansens kontratenor klang vakkert sammen, vemodig og trist, og Andsnes var som alltid en ener.
Musikken var rolig og pen da Gud la fram sin befaling - da sang begge stående med ryggen til publikum - og mer dramatisk da drapet nesten skjedde. Andsnes hamret løs på pianoet. Etterpå roet det seg ned, Gud snakket til Abraham igjen, og stemmene tonet ut i en lang diminuendo.
Før konserten lærte festivalsjefen oss hvordan vi blar musestille i et teksthefte - med tanke på bråket under konserten i går. BRA! Ingen slike forstyrrelser i dag, med unntak av et par hostekuler som kanskje kunne vært skjult bedre. Men absolutt en stor forbedring.
Siste verk var Schuberts trio D.898 i B-dur, en av to han skrev rett før han døde. Henning Kraggerud, Christian Poltéra og Håvard Gimse spilte. Det er kjente toner, denne har jeg hørt mye på. Klavertrioen som besetning er bortimot perfekt, absolutt en favoritt-verktype for min del. Instrumentene klinger godt sammen, de utfyller hverandre og er likeverdige. Alle kan spille melodistemmen, celloen er i tillegg bass i blant, pianoet akkompagnerer, fyller inn toner - og leder an, alt ettersom. Schuberts trio er lang og med fine melodilinjer. Utmerket spilt av de tre erfarne musikerne.
1 kommentar:
Du er virkelig heldig som fikk med meg deg så mange av konsertene! :-) Disse to siste skulle jeg veldig gjerne ha vært på, det var nesten trist å måtte reise fra dem. En liten trøst at vi fikk noen små ekstranummer da Ian Bostridge varmet opp og øve på naborommet der vi bodde.. slike lyder klager man ikke på!
Legg inn en kommentar