Aiaiai, dette var morsomt! Jeg har aldri hørt Chicago live før, men har sett flere konserter på tv og fått et nokså realistisk inntrykk av hvordan de høres ut live. Men man vet jo aldri. Det er noe med Chicagos svært varierte låtkatalog som gjør at mitt forhold til dem strekker seg fra veldig godt til temmelig dårlig. Jeg liker alle de gamle hitsene fra 60- og 70-tallet, de aller første platene, og jeg har naturligvis et forhold til Chicago 16, 17 og (særlig) 18 som alle andre - men da jeg hørte Chicago 19 igjen forleden dag, holdt jeg på å bli gal av kjedsomhet og desperasjon. Ikke en eneste låt på den plata fenger.
Jeg skrudde ned forventingene til konserten. Jeg tenkte at Robert Lamm kanskje var litt rusten. Jeg tenkte at de kanskje var slitne. Jeg fryktet at de bare ville spille de kjedelige låtene.
Så når de begynner konserten med "Questions 67 and 68" fra debutplata, og fortsetter med "Make me smile" - da er vi godt i gang. Jason Scheffs stemme og bass-spilling sitter som ei kule, jeg kan ikke tenke meg noen andre som kunne erstatte Peter Cetera på en bedre måte. Bill Champlin synger også godt fremdeles, selv om han var relativt ukarismatisk og gjemte seg bak orgelet sitt - helt til han fikk kjøre sin egen medley (dessverre med dølle låter); da steg han fram med gitaren. Bobby Lamm er Bobby Lamm, Chicagos stemme, hans hvite porselenstenner skinte, og mine tenåringsfølelser blusset opp igjen... (Blåserekka var delvis byttet ut - om det er permanent, vet jeg ikke, men det var jo et savn at ikke Pankow himself var der.)
Allsang var åpenbart umulig å unngå på balladene - "If you leave me now", "Hard to say I'm sorry", "Hard habit to break".. Noen nye låter, samt "In the mood" fra storbandplata deres. Men høydepunktene for meg var de to tidligere nevnte åpnerne, i tillegg til "Saturday in the park", "Beginnings", "I'm a man", og naturligvis "Does anybody really know what time it is". Og siste ekstranummer: "25 or 6 to 4" - ikke uventet.
HERLIG! Chicago ruler. Det er morsomt å bli positivt overrasket.
Bobby.(Det er mange år siden sist jeg var på en konsert i genren vestkystmusikk. På første halvdel av nittitallet var jeg på alle, og på den tiden kom artistene hit jevnlig. Bill Champlin var her hvert år. Jeg ble kjent med publikummere fordi vi alle var på hver konsert. Derfor var det moro nå i kveld å høre folk rundt meg prate om nettopp disse konsertene, og jeg måtte jo bare blande meg i diskusjonen og informere om at en av konsertene på Jay Graydon-turnéen fra 1994 med Steve Porcaro og Joseph Williams nå er ute på dvd fra japanske Amazon!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar