Først fikk vi høre symfoni i Ess-dur, op. 33, av Anton Eberl - en komponist som levde samtidig som Mozart og Beethoven, men størsteparten av hans produksjon har gått tapt. Denne symfonien ble forøvrig uroppført på samme konsert som Beethovens Eroica i 1804 - Eberl først, Beethoven etterpå, akkurat som her. Begge går også i Ess-dur. Eberls symfoni var flott og sprudlende, variert og ikke kjedelig ett sekund. Helt klart noe man kan høre om og om igjen. Den passet veldig godt sammen med Beethovens Eroica, som kom etter pause. Eroica hørte jeg sist med Zubin Mehta og Orchestra del Maggio Musicale Fiorentino i Roma i fjor, og det er en av de symfoniene jeg virkelig har lyttet mye til gjennom årenes løp. Opprinnelig tilegnet Napoleon som Beethoven så opp til, men ble desto mer skuffet over da han lot seg krone til keiser. Den er revolusjonerende på sin måte, dobbelt så lang som samtidige symfonier, og full av overraskende hendelser og brudd på det man vanligvis venter av en klassisistisk symfoni - som f.eks. at en virvlende tretakt preger både første og tredje sats. Beethoven peker helt klart framover mot romantikken her. Satsene er likeverdige, mellomsatsene er selvstendige og skal ikke bare "fylle ut". Tredjesatsen, scherzoen, var kanskje det største høydepunktet i all sin dynamikk, og det føltes som om taket løftet seg i det bittelille kirkerommet når det lille orkesteret dundret avgårde, mens svetten silte på Schiff. Bravo!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar