Kl. 17.30 sang nederlandske Christianne Stotijn romanser av Schumann, op. 40, akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Disse sangene har i hovedsak tekst av H.C. Andersen. Schumann er min absolutte favorittkomponist når det er snakk om lieder, og Stotijns varme mezzosopran gjorde dette til en vakker opplevelse selv fra utsiden av kirken. Nydelig. Deretter sang hun Sjostakovitsj' sanger, op. 43, som jo er noe helt annet - men absolutt vakkert, og mørkt og ganske tungt. Etter pause spilte Ilya Gringolts og Eldar Nebolsin Beethovens fiolinsonate i c-moll, op. 30 nr. 2. Kirketrappa var god som gull, jeg følte at øret mitt stakk langt inn i kirkerommet som om det var et av Beethovens gamle høreapparater (som ser ut som en grammofontut).
Kl. 21.30 var kirka fullere enn noensinne, og vi som stod i optimistkø måtte se realiteten i øynene - det var ikke plass til oss. Nok et Schumann-opus måtte lyttes til i friluft akkompagnert av et og annet måkeskrik, nemlig romansene for obo og klaver (op. 94). Francois Leleux spilte vakkert, akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Oboen er ikke det mest brukte soloinstrumentet i romantikken, men Schumann eksperimenterte litt med både den, hornet og klarinetten. Så spilte Vertavokvartetten Arnold Schönbergs kvartett nr. 2, op. 10, og dette er fra før han hadde eksperimentert seg fram til tolvtoneteknikken. Men han er på vei, tonaliteten er i ferd med å oppløses her og der. Birgitte Christensen sang i tredje og fjerde sats - også ganske uvanlig i en strykekvartett.
Også, etter pause, kom det som sannsynligvis de fleste hadde gledet seg aller mest til - skuespillerinnen Barbara Sukowas tolkning av ymse lieder av Schumann og Schubert, samkomponert/arrangert av Reinbert de Leeuw, som også ledet orkesteret bestående av seks strykere, seks blåsere, harpe og klaver. Å høre utdrag fra Dichterliebe, Schwanengesang, Winterreise osv arrangert for denne besetningen var veldig flott - nydelige små partier i klarinetten, vakre melodilinjer i fiolinen. Fra utsiden så vi ikke så mye til Sukowas framføring, og nettopp det å se henne med egne øyne tror jeg var essensielt i dette verket. Gjennom vinduene kunne vi av og til skimte henne når hun flakset forbi, kastet seg hit og dit og virkelig levde seg gjennom tekstene, ropte og hvisket og bad og gråt; Schubert og Schumann møter Kurt Weill og Bertolt Brecht. Jeg tviler ikke på at hun ga tekstene nytt liv, aktualitet og nerve. Men å høre "Ich grolle nicht" på den måten - når man ikke fikk 100% utbytte av forestillingen fordi man bare kunne ta ørene til hjelp - var som å bli stukket i hjertet med en kniv, i allefall for en Dichterliebe-elsker som meg selv. Skjærende falskt og hvinende som i en mellomkrigstid-cabaret i Berlin. Jeg skulle ønske jeg var på innsiden av kirka istedet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar