Risør Kammermusikkfest: Midnattskonsert, Risør kirke, 26.06.09

Midnattskonsertene under Risør Kammermusikkfest er magiske. Det er alltid omkring sankthans og netterne blir jo ikke lysere enn nettopp da, men allikevel er det litt skumring og trolsk stemning, særlig når man kjører hjem etterpå og passerer små vann i skogen.

Konsertens tema var døden, noe som faktisk ble litt vemodig da dette var samme dag som Michael Jacksons bortgang ble kjent. Men da vi gikk ut av kirken rundt klokka 02.00, var vi i allefall overbevist om at dette ikke var The Day That Music Died. 

Første verk var Sjostakovitsj' bratsjsonate, framført av Lars Anders Tomter og Eldar Nebolsin. Denne sonaten  var det siste Sjostakovitsj skrev før han døde, og han legger ikke skjul på at han vet at det går mot slutten. Dette er mørkt, dystert, vemodig, både intenst og rolig, og denne fremførelsen var kanskje enda mer naken og "brutal" enn forrige gang jeg hørte den - med Julian Rachlin i Bærum i vinter. (Det kan også skyldes klangen - akustikken i Risør kirke er nok noe tørrere enn i Bærum kulturhus.) Sistesatsen siterer Beethovens måneskinnsonate, den er langsom, vemodig og vakker, og når man tenker på Sjostakovitsj' liv, virke og slit i forhold til Sovjetunionen, samt at dette er hans aller siste komposisjon, er det sterkt å høre på.  

Deretter sang Christianne Stotijn to romanser av den unge Richard Strauss, også med døden som tematikk, men med en litt annen og mer romantisk vinkling. "Ruhe meine Seele" med tekst av Karl Henckell, fra "Vier Lieder" op. 27, var Strauss' morgengave til sin fru Pauline, sangerinne, som han giftet seg med i 1894. "Befreit", op. 39 nr. 4, handler om hvordan et elskende par kan overvinne alle prøvelser på grunn av sin kjærlighet - også døden. Teksten er skrevet av Richard Dehmel. Stotijn sang følsomt og vakkert, med stor kontroll, og har en nydelig varm mezzosopran. 

Til slutt: Richard Strauss' sorgtunge Metamorphosen, AV 142, komponert etter de alliertes bombing av Dresden i 1945, da Strauss plutselig fikk kjenne krigen på kroppen. I sorg og i frykt for de mange ødeleggelser skrev han dette ensatsige verket, opprinnelig for 23 strykere, her framført i septettversjon arrangert av Rudolf Leopold. Dette er så dypt, så vakkert, så følelsesladet - og besetningen, altså kun strykere, gjør alt enda mer intenst. Lytteren blir nærmest paralysert, dratt inn i musikken, og slipper ikke ut før det hele er over. Nydelig.