Risør Kammermusikkfest: Diabellivariasjonene, Risør kirke, 27.06.09
Kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes fortalte litt om stykkene vi skulle få høre og gjorde samtidig litt stand-up i det han fortalte en liten morsom historie omkring Beethoven og variasjonsverk: En annen komponist/pianist tok et tema fra Beethoven og improviserte over det på en konsert der Beethoven var publikum. Beethoven ble så rasende at han marsjerte fram på scenen, røsket til seg cellist-stemmen fra en akkurat framført strykekvartett komponert av denne komponisten, snudde den opp ned, og satte seg ned og improviserte over det underlige opp-ned-temaet i en time. Beethoven viste med dette hvem som var konge, og den andre måtte etterhvert emigrere til St.Petersburg.
Et lite orkester bestående av strykere, blåsere og harmonium og ledet av Christian Eggen framførte Arnold Schönbergs fem stykker for orkester, op. 16, arrangert av Schönbergs svigersønn Felix Greissle. Den nye musikken hadde vanskelige kår i Wien, men Schönberg stiftet en forening hvor man kunne fremføre verkene sine privat, uten slemme kritikere tilstede, uten publikum som buet. Kun interesserte fikk høre på, ingen skulle applaudere, musikken skulle tale for seg selv. Av praktiske hensyn var det først og fremst kammermusikk som ble fremført. De fem stykkene av Schönberg fikk titler, mot Schönbergs vilje, for han ville ikke gi lytteren en idé om hva musikken "handlet om". Allikevel er det morsomt å vite at f.eks. "Farben" handler om solens fargespill i sjøen, siden man da godt kan høre nettopp dette i de nærmest impresjonistiske klangene som strømmer ut av orkesteret. Bruken av harmonium vil jeg personlig applaudere. Det gir en veldig spesiell effekt, og minner meg om helt andre retninger innen musikken - klavinettbruken til Stevie Wonder, for eksempel, eller orgelbruken til litt mer psykedeliske rockeband på slutten av 60-tallet. Kjempefint!
Deretter kom Beethovens store variasjonsverk, Diabellivariasjonene, op. 120 i C-dur. Severin van Eckardstein framførte dem i ganske nøyaktig femti minutter, et tema med 33 variasjoner. Og varierte er de virkelig. Små menuetter, store fuger, mye dynamikk, og naturligvis spilt helt uten noter. Imponerende. Verket regnes som et av Beethovens største for klaver, og selv om jeg personlig foretrekker klaversonatene, ser jeg absolutt storheten i dette.
Kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes fortalte litt om stykkene vi skulle få høre og gjorde samtidig litt stand-up i det han fortalte en liten morsom historie omkring Beethoven og variasjonsverk: En annen komponist/pianist tok et tema fra Beethoven og improviserte over det på en konsert der Beethoven var publikum. Beethoven ble så rasende at han marsjerte fram på scenen, røsket til seg cellist-stemmen fra en akkurat framført strykekvartett komponert av denne komponisten, snudde den opp ned, og satte seg ned og improviserte over det underlige opp-ned-temaet i en time. Beethoven viste med dette hvem som var konge, og den andre måtte etterhvert emigrere til St.Petersburg. 
Et lite orkester bestående av strykere, blåsere og harmonium og ledet av Christian Eggen framførte Arnold Schönbergs fem stykker for orkester, op. 16, arrangert av Schönbergs svigersønn Felix Greissle. Den nye musikken hadde vanskelige kår i Wien, men Schönberg stiftet en forening hvor man kunne fremføre verkene sine privat, uten slemme kritikere tilstede, uten publikum som buet. Kun interesserte fikk høre på, ingen skulle applaudere, musikken skulle tale for seg selv. Av praktiske hensyn var det først og fremst kammermusikk som ble fremført. De fem stykkene av Schönberg fikk titler, mot Schönbergs vilje, for han ville ikke gi lytteren en idé om hva musikken "handlet om". Allikevel er det morsomt å vite at f.eks. "Farben" handler om solens fargespill i sjøen, siden man da godt kan høre nettopp dette i de nærmest impresjonistiske klangene som strømmer ut av orkesteret. Bruken av harmonium vil jeg personlig applaudere. Det gir en veldig spesiell effekt, og minner meg om helt andre retninger innen musikken - klavinettbruken til Stevie Wonder, for eksempel, eller orgelbruken til litt mer psykedeliske rockeband på slutten av 60-tallet. Kjempefint!
Deretter kom Beethovens store variasjonsverk, Diabellivariasjonene, op. 120 i C-dur. Severin van Eckardstein framførte dem i ganske nøyaktig femti minutter, et tema med 33 variasjoner. Og varierte er de virkelig. Små menuetter, store fuger, mye dynamikk, og naturligvis spilt helt uten noter. Imponerende. Verket regnes som et av Beethovens største for klaver, og selv om jeg personlig foretrekker klaversonatene, ser jeg absolutt storheten i dette. 
1 kommentar:
Beethoven - vilken hjalte! Det var roligt att fa lasa om bade den udda handelsen och om hans underbara musik.
Legg inn en kommentar