Det er fint å være tilbake i denne vakre byen! Jeg kan knapt tenke meg bedre måte å få faglig påfyll og inspirasjon på, så tusen takk til min arbeidsgiver som gir meg denne muligheten.
Risør Festival Strings under ledelse av Henning Kraggerud (ny kunstnerisk leder til neste år) åpnet hele festivalen med å spille det symfoniske diktet "Exil!" av Eugène Ysaÿe. Eksil er også festivalens tema i år, og for Ysaÿes del handlet det om å se hjemlandet Belgia bli revet i fillebiter under 1. verdenskrig mens han selv satt i utlandet og komponerte. Verket er gripende og vakkert, nesten romantisk til tross for de mer moderne klangene, og en voldsom crescendo gjør inntrykket bare sterkere. Som vanlig spilte orkesteret veldig flott. Kraggerud har gitt ut flere Ysaÿe-plater de siste årene, både solosonatene (Simax) og duosonatene + stryketrioen (Naxos).
Deretter var det tid for litt tango. Piazzollas "Le Grand Tango", opprinnelig skrevet med Rostropovitsj i tankene, er arrangert for bratsj, bandoneon og orkester av Sverre I. Joner. Ikke uventet var det Per Arne Glorvigen som dro i gang sitt lille trekkspill, og kunstnerisk leder Lars Anders Tomter spilte bratsj. Rytmisk og klangfullt, ekte argentinsk tango, og det er alltid fint å høre mesteren selv traktere bandoneonen. Etterpå spilte han et lite ekstranummer, en egenkomponert vals i tangostil. Så ble årets festivalkomponist presentert - Brett Dean, australier og bratsjist. Han fremførte sitt eget stykke "Intimate Decisions" for solo bratsj, og det var et spennende verk som både var melodisk og atonalt. Avslutningsvis spilte han svakere og svakere, den siste tonen hadde antagelig 5 p'er (piano pianissimo pianissimo?). Fint virkemiddel.
Til slutt var det klart for Mahlers sangsyklus "Lieder eines fahrenden Gesellen", som jeg sist hørte på konsert med Peter Mattei i operaen i fjor. Her i Risør kirke var det kanadiske Measha Brueggergosman som sang, og det gjorde hun på en uforglemmelig måte. Nydelig stemme, uanstrengte toner, høye og lave, kraftige og milde - hun har et enormt talent og en stor utstråling på scenen. Vakre, vakre melodier, fin lyrikk, og versjonen vi fikk høre her, var instrumentert av Arnold Schönberg en del år senere for å kunne spilles i hans "forening for privatoppføringer" i Wien på 20-tallet. Det fyldige pompøse i orkesteret er dermed endret til en mer intim kammermusikk-klang, og det er minst like vakkert. Heldigvis må man ikke velge enten eller, man kan nyte begge variantene. Årets første konsert ga mersmak, og nå gleder jeg meg til i aften hvor det blir to til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar