Bartóks kontraster for klarinett (Pascal Moragues), fiolin (Øyvind Bjorå) og klaver (Marc-André Hamelin) ble i sin tid bestilt av Benny Goodman, som spilte det inn på plate sammen med Bartók selv på piano og Joseph Szigeti på fiolin (utgitt på Naxos Historical). Satsene er kontrastfylte, derav tittelen, og det er en hel del bartókske trekk – som tonespråk fra ungarske folkemelodier, lydiske skalaer og synkopert og avansert rytmikk. Få komponister er så gjenkjennelige som Bartók. De to første satsene ble komponert som et eget verk først, men så føyde han til en rolig midtdel. Musikere fra Kork spilte dette verket på en kammerkonsert i fjor høst.
Chopin fylte 200 år i mars, og det har kommet en hel del innspillinger av hans verker i år. Roland Pöntinen valgte å spille fem av hans mazurkaer først. Deretter kom en av de vakre nocturnene, den virkelig stemningsskapende op. 27 nr. 1 i ciss-moll, og det minnet meg om Chopin-konserten til Ingrid Fliter for tre år siden da regnet trommet mot rutene i kirka. Regn og Chopin har alltid hørt sammen for meg. I kveld regnet det ikke, men det var skumring og det var fint å sitte inne og høre på den vakre klavermusikken. Til slutt spilte han en scherzo som ble en voldsom og flott avslutning på denne delen av programmet, med store kontraster i styrkegrad og hvor han virkelig fikk briljere.
Så var det tid for åpningskonsertens store stjerne – Measha Brueggergosman. Denne gangen ble hun akkompagnert av Marc-André Hamelin, og repertoaret bestod av romantiske lieder. Først to sanger av Henri Duparc som for meg var ukjente, og det ble et interessant førstemøte. Fransk er et vakkert språk for sang, og jeg fikk assosiasjoner til den praktfulle plateutgivelsen til Sandrine Piau for et par år siden – Évocation. Deretter en tysk lied av Brahms, ”Ständchen”, kjent og kjær og vips var den over. Så kom en lied av Richard Wagner – og den har jeg heller ikke hørt før. Disse må jeg utforske nærmere. Til slutt ble hun akkompagnert av en klaverkvintett, en besetning som i seg selv har så utrolig store muligheter i klanger og harmonier, og de spilte Chaussons ”Chanson Perpétuelle”, op. 37 - aldeles nydelig. Chausson som døde så altfor tidlig da han kolliderte med en murvegg på velociped... Men han rakk å komponere mye vakker musikk, blant annet flere sanger som også finnes på den tidligere nevnte Évocation-platen til Piau.
En perfekt avslutning på denne fine konserten, og jeg gleder meg til å komme tilbake på jobb – Brueggergosmans nye plate ligger klar på kontoret til katalogisering.
2 kommentarer:
Det verkar så fina konserterna! Pöntinen hörde jag för ett par år sedan när han spelade vid ett kulturevenemang en bit utanför min stad - men då var han själv. Skulle vara roligt höra honom i kvartettform.
Jag kan ingenting om musikteori - snappar upp ett och annat hos dig! Trevligt.
Det konsertrum du besökt ser också väldigt fint ut... tjusig inramning!
Ja, det er en fin barokk-kirke fra 1600tallet. Ikke verdens beste akustikk, dog, så det er nok ikke helt enkelt å synge og spille der inne :)
Legg inn en kommentar