Denne konserten har jeg gledet meg til lenge! Jeg har aldri hørt noen spille Mozarts klarinettkonsert så fint som Martin Fröst, og det er nesten tre år siden jeg hørte han spille dem live sist. Men nå på fredag var det gjestebud - Göteborgs symfoniker under ledelse av selveste vidunderbarn-superidoldirigent og svært engasjerte Gustavo Dudamel, og det var ekstra morsomt å oppleve. Første verk var en førstegangsframførelse i Norge - Karin Rehnqvists "Tiger touch", som hadde urpremiere i Göteborg to dager tidligere. Det var et flott orkesterstykke, med mye blås og spennende klanger; mine assosiasjoner gikk både i retning Stravinsky og svensk tradisjonsmusikk - muligens pga åpne kvinter her og der. Komponisten var selv tilstede i salen, og mottok applaus etter framførelsen.
Så! Martin Fröst! Og Mozarts nydelige musikk. Jeg er så glad i denne konserten, spesielt første- og andresatsen. Ekstra mye andresatsen! (Den får meg til å tenke på "Out of Africa", hvor Denys spiller den på en gammel 78-platespiller for Karen, midt i Kenya. Og på Bertoluccis "Stealing Beauty" fra Toscana.) Fröst spiller så mykt og fint, og setter an tonene i pianissimo før han gasser på med en jevn crescendo så man får gåsehud rett som det er. Mye i nakken denne gang. Orkesteret spilte veldig fint også, særlig fløytistene la jeg merke til. Fröst nærmest danser rundt på sin solistplass, og formidler musikken helt fenomenalt. Jeg tror han spiller sine egne kadenser (korriger meg hvis dette er uriktig), og på denne konserten mener jeg han spilte på et bassetthorn.
Jubelen stod i taket, så Fröst tok et ekstranummer. Bachs preludium nr. 1 i C-dur fra Das Wohltemperierte Klavier bok 1, han spilte altså pianostemmen med arpeggio-akkordene som vi kjenner så godt - også viste det seg å være Gounods "Ave Maria" som jo er basert på dette preludiet. Celloen kom inn på Gounods melodi, nydelig spilt, fiolinen kom inn noen takter senere, deretter bratsjen og så en kontrabass. Hele tiden mens klarinetten spilte akkompagnementet, altså Bachs preludium.
Etter pause spilte orkesteret og Dudamel en av de vakreste symfoniene på denne jord - Tsjajkovskijs "Pathétique", hans sjette og siste. Han døde bare dager etter at denne ble urframført, og premieren vakte ikke videre interesse hos publikum. Den åpner med en mollstemt sats med store variasjoner i tempo og styrke, litt dyster i blant, men også med de nydeligste følsomme partier i dur der strykerne spiller unisont, og har ikke dette vært brukt i film så vet ikke jeg. Andresatsen er en slags skeiv vals i typisk Tsjajkovskij-stil, den kan minne både om valser fra ballettene og fra serenaden for strykere. Men taktarten er ikke videre dansbar - den er i en femtakt som veksler mellom 2+3 og 3+2.
Tredjesatsen er en frisk scherzo-aktig marsj med et fengende tema som på mange måter hører hjemme i en sistesats - ikke minst fordi man får en plutselig trang til å klappe og rope bravo når den er ferdig. Og det gjør de fleste også, i pur begeistring, og det er jo bare fint. Men den etterfølges altså av en avslutning - en sørgmodig og langsom sats som nesten høres Griegsk ut hos strykerne i begynnelsen, som er riktig vemodig når man tenker på Tsjajkovskijs lidelser og at han døde bare dager etter urframførelsen, og som etter nesten ti minutter fader ut hos de dypeste strykerne i en utmattet stillhet.
(Det vil si: Den kunne ha gjort det, om ikke kvinnen med bronkitt noen rader bak meg satte i med et hosteanfall akkurat der det skal være så stille at man skal høre en knappenål treffe gulvet. Hør her alle sammen: er det den minste mistanke om at hosting kan forekomme, hold dere hjemme. Ikke gå på konsert når dere er syke. Vær så snill!)
Heldigvis fikk vi et ekstranummer her også - som om ikke programmet så langt var helt perfekt! Intermezzo fra Puccinis "Manon Lescaut", etter hva jeg kunne høre. Et nydelig instrumentalstykke med solistpartier for cello, bratsj og fiolin, helt utmerket spilt av strykerne på fremste rad. Puccini altså, finnes det noe mer gåsehudfremkallende på denne jord enn hans musikk? Man blir salig.
Så! Martin Fröst! Og Mozarts nydelige musikk. Jeg er så glad i denne konserten, spesielt første- og andresatsen. Ekstra mye andresatsen! (Den får meg til å tenke på "Out of Africa", hvor Denys spiller den på en gammel 78-platespiller for Karen, midt i Kenya. Og på Bertoluccis "Stealing Beauty" fra Toscana.) Fröst spiller så mykt og fint, og setter an tonene i pianissimo før han gasser på med en jevn crescendo så man får gåsehud rett som det er. Mye i nakken denne gang. Orkesteret spilte veldig fint også, særlig fløytistene la jeg merke til. Fröst nærmest danser rundt på sin solistplass, og formidler musikken helt fenomenalt. Jeg tror han spiller sine egne kadenser (korriger meg hvis dette er uriktig), og på denne konserten mener jeg han spilte på et bassetthorn.Jubelen stod i taket, så Fröst tok et ekstranummer. Bachs preludium nr. 1 i C-dur fra Das Wohltemperierte Klavier bok 1, han spilte altså pianostemmen med arpeggio-akkordene som vi kjenner så godt - også viste det seg å være Gounods "Ave Maria" som jo er basert på dette preludiet. Celloen kom inn på Gounods melodi, nydelig spilt, fiolinen kom inn noen takter senere, deretter bratsjen og så en kontrabass. Hele tiden mens klarinetten spilte akkompagnementet, altså Bachs preludium.
Etter pause spilte orkesteret og Dudamel en av de vakreste symfoniene på denne jord - Tsjajkovskijs "Pathétique", hans sjette og siste. Han døde bare dager etter at denne ble urframført, og premieren vakte ikke videre interesse hos publikum. Den åpner med en mollstemt sats med store variasjoner i tempo og styrke, litt dyster i blant, men også med de nydeligste følsomme partier i dur der strykerne spiller unisont, og har ikke dette vært brukt i film så vet ikke jeg. Andresatsen er en slags skeiv vals i typisk Tsjajkovskij-stil, den kan minne både om valser fra ballettene og fra serenaden for strykere. Men taktarten er ikke videre dansbar - den er i en femtakt som veksler mellom 2+3 og 3+2.Tredjesatsen er en frisk scherzo-aktig marsj med et fengende tema som på mange måter hører hjemme i en sistesats - ikke minst fordi man får en plutselig trang til å klappe og rope bravo når den er ferdig. Og det gjør de fleste også, i pur begeistring, og det er jo bare fint. Men den etterfølges altså av en avslutning - en sørgmodig og langsom sats som nesten høres Griegsk ut hos strykerne i begynnelsen, som er riktig vemodig når man tenker på Tsjajkovskijs lidelser og at han døde bare dager etter urframførelsen, og som etter nesten ti minutter fader ut hos de dypeste strykerne i en utmattet stillhet.
(Det vil si: Den kunne ha gjort det, om ikke kvinnen med bronkitt noen rader bak meg satte i med et hosteanfall akkurat der det skal være så stille at man skal høre en knappenål treffe gulvet. Hør her alle sammen: er det den minste mistanke om at hosting kan forekomme, hold dere hjemme. Ikke gå på konsert når dere er syke. Vær så snill!)
Heldigvis fikk vi et ekstranummer her også - som om ikke programmet så langt var helt perfekt! Intermezzo fra Puccinis "Manon Lescaut", etter hva jeg kunne høre. Et nydelig instrumentalstykke med solistpartier for cello, bratsj og fiolin, helt utmerket spilt av strykerne på fremste rad. Puccini altså, finnes det noe mer gåsehudfremkallende på denne jord enn hans musikk? Man blir salig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar