Dette hadde jeg ærlig talt ikke trodd jeg skulle få oppleve. Men - det er ikke lenge siden vi snakket om det her hjemme, "mon tro om D'Angelo noensinne gjør et comeback... TENK å høre han live!" - det var en gang sist høst - og dere vet hva som skjer når jeg begynner å tenke sånn. Det skjedde med Ringo Starr, med Prince, med Elvis Costello, med Paul Simon, med Crosby&Nash, med Barry Manilow, med Ole Børud, og nesten med Robin Gibb (- jeg hadde billetten i hånda - men han kansellerte). Og det bare i løpet av ett år. 
D'Angelo slo igjennom i 1995, 20 år gammel, med albumet "Brown Sugar". Man kan gjerne se den plata som grunnsteinen i neo-soul; nittitallets mer organiske alternativ til den produsentstyrte R&B-musikken, med mer bruk av ekte instrumenter og med røtter i fordums tiders soul og funk - men også samtidig og ny, ikke minst pga hip hop-innslagene. Erykah Badu og Maxwell fulgte etter, og i 2000 kom D'Angelos andre album - "Voodoo", som gjorde han enda mer kjent. Etter det kom det ikke særlig mer, og i mange år hadde han en mildt sagt usunn livsstil (mugshots-bevis på nettet). Slike havarerte karrierer lover sjelden godt for eventuelle comeback. Det er alltid med en viss nervøsitet man møter opp på konserter når hovedpersonen ikke har opptrådd på noen år.
Men han klarte det. I over to timer trollbandt han publikum på Sentrum Scene med sine soulfylte og funky låter, fløyelsstemme og en herlig bakpå groove som hypnotiserte hoder og forfrosne ben til å bevege seg. Han er en blanding av så mange, jeg kunne nevnt en drøss store navn oppgjennom historien; men aller mest er han seg selv - og derfor er det ikke riktig å kalle det retro. Men allikevel drister jeg meg til å kalle han vår tids Marvin Gaye, mye pga stemmebruken. 
Pino Palladino, legendarisk bassist, spilte også på "Voodoo".
Sånn kunne jeg hørt på han i timesvis. Bare han; rhodesen og stemmen. Han satt der i et kvarters tid og spilte igjennom en hel del av sine hits som vi gjerne skulle hørt mer av, og dermed fikk han også vist bredden av sitt talent: Ikke bare er han låtskriver, gitarist og innehaver av en stor soulstemme - han har også en enorm feeling ved pianoet, både harmonisk og rytmisk. Rike akkorder med få toner; han utelater de "uvesentlige", har grunntonen i bassen - og en ters et eller annet sted i blant - og ellers er det seksere og sjuere og niere. Jeg tipper det er sånn han komponerer. Han er et orkester i seg selv når han sitter der og spiller, han er bass og trommer og akkordinstrument. For å sitere min evige medkonsertgjenger og ektemann: D'Angelo er dirigenten som setter seg ned og spiller hele partituret selv. 
De nye låtene lover bra. "Another life", hvor han fortsette å sitte ved pianoet mens resten av bandet joinet han på scenen, i særdeleshet. Jeg gleder meg veldig til den nye plata!Ekte varm soul midtvinters, ikke ulikt det vi opplevde for nøyaktig tre år siden med Raphael Saadiq på Cosmopolite. La det bli en tradisjon!
Setliste er under produksjon! Hvis noen har den komplett, meld fra!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar