Klaverkonsert nr. 3 av Sergej Rakhmaninov - Leif Ove Andsnes, Oslo filharmoniske orkester + Klaus Mäkelä, Oslo konserthus 24.05.2023

 

Fantastisk konsertopplevelse. Rakhmaninovs tredje klaverkonsert, mektigere enn de fleste klaverkonserter jeg vet om, framført av en av de aller beste tolkerne og kjennerne vi har av denne musikken. Aldri har jeg hørt slik ellevill trampeklapp og jubelrop i Oslo konserthus. Dette var den første av tre konserter med dette repertoaret, og det har vært utsolgt lenge. Glad er jeg for min plass på rad 8, helt perfekt plassering på klassiske konserter, og det var moro å høre Mäkelä lede orkesteret. 

De lange melodiske linjene, de voldsomme crescendoen, gåsehuden som varte evig. Uforglemmelig!

Tosca av Puccini, Den Norske Opera og Ballett, 04.05.2023

 

Det var jo her man måtte være i kveld. Sesongpremiere på Tosca i operaen, en av mine absolutte yndlingsoperaer på denne jord. Jeg har sett den i gamleoperaen på Youngstorget, jeg har sett den på operaen i Bjørvika for 12-13 år siden, jeg har sett Metropolitans oppsetning på direkte operakino med Roberto Alagna som Caravadossi, jeg har sett den på tv, og jeg har hørt de nydelige ariene på konsert - ikke minst i Puccinis dåpskirke i Lucca. Platene har jeg spilt mye. Da vi var på bryllupsreise og hadde leid en lite steinhus over olivenlundene ved en middelalderlandsby i Toscana, og låste oss inn, så vi et stort treskap. Inni der: Stereoanlegg med platespiller, og mange mange operaplater. Vi satt ute om kveldene med vinduene på vidt gap, og Puccinis musikk klang ut i det landskapet der den ble komponert hundre år tidligere. Det er noe av det fineste jeg har vært med på. 

Og for en fantastisk oppsetning det var i operaen i kveld. Veldig moderne i kostymer og scenografi, helt annerledes enn forrige gang, men det føltes ikke krampaktig på noe vis. Det var fint. Det var den polske Ewa Vesin som hadde rollen som Floria Tosca, og makan til stemmeprakt er det lenge siden jeg har hørt. For en kraft!! Daniel Johansson som Caravadossi var også flott, veldig italiensk i syngestilen med små hulk som jo passer godt i denne musikken. Ynge Søberg var den onde og fryktinngytende Scarpia; tenk å synge så pent når man er så slem. Det var en del ubehagelige virkemidler som gjorde alt enda sterkere, det er jo ikke en lykkelig historie. Det er politikk og tortur og selvmord. 

Det er noe med denne musikken, og måten Puccini bruker ledemotivene på, som gjør det så ekstra gripende. Temaer fra ariene dukker opp her og der, og vi forstår hva vi har i vente. Floria Toscas drømmer og framtidsvisjoner om hvordan de skal bli lykkelige sammen, seile i måneskinn, kjenne duften av alle blomstene, bo i et lite hus på landet.. og musikken bygger sånn opp under det - og der sitter vi og vet at dette går jo ikke bra. Det er hjerteskjærende. 

"Vissi d'arte" var praktfull, gåsehud i crescendoer og høye Bb'er. Jeg fryser bare jeg tenker på det. Tårene spratt fram som på kommando. Tårnarien var også sterk. 

Vel fortjent premiere-applaus! 

Og mens Floria Tosca sang om måneskinnet, hang jammen fullmånen på himmelen over oss. 

Herbert Blomstedt og Oslo-filharmonien: Schuberts symfoni nr. 6, Oslo Konserthus, 19.04.23

 

Oslo-filharmoniens "Kort og klassisk"-konserter er en super anledning til å ta med barn på konsert! Min seksåring fikk sitt første møte med et symfoniorkester denne kvelden, da selveste Maestro Blomstedt i sitt 96. år ledet an i Schuberts sjette symfoni. Et minne for livet!

Herbert Blomstedt fortalte om symfonien først, han tok for seg Schubert og samtiden og forgjengerne og hvordan, sats for sats, og orkestret spilte litt for å illustrere hans poenger. Videre nynnet og brummet han enkelte passasjer, og fortalte oss hva vi skulle lytte etter. 

Deretter spilte de hele symfonien, Blomstedt sittende mens han dirigerte, og det var fint å ha fått denne innledningen først! Det han ikke nevnte, var at Monica Zetterlund, Hasse og Tage lånte melodien fra 2. sats til sin "Donna Juanita" i en av sine revyer. 

Operaorkestrets kammerserie: Mozart og Brahms, 01.10.22

 

Det er veldig koselig å gå på konsert i operaen en regnfull lørdag ettermiddag om høsten, særlig etter å ha vært på tesalong først! På programmet i dag stod strykekvintetter av Mozart og Brahms, framført av strykere fra operaorkestret.

Mozarts kvintett fra 1787 var blant de første i sitt slag, og han la en ekstra bratsj til den vanlige kvartettbesetningen. Kvintetten med køchelnummer 516 går i g-moll, en toneart som er kjent for å ha sørgmodige undertoner. Albinonis Adagio, Griegs ballade i g-moll som han komponerte det året foreldrene hans døde. Mozarts kvintett er allikevel ikke så dyster og tung. Det er noe med sekvensering og kvintsirkel og forholdninger og strykere som alltid gir meg bittelitt julestemning hos Mozart?

Brahms kammermusikk minner meg for alltid om Risør kammermusikkfestival, hvor jeg mange år på rad kunne høre kvartetter og kvintetter i den nydelige lille kirken med mye klang. Det blir en litt mer sordin-følelse i en liten konsertsal, men veldig fint allikevel. Kvintetten i F-dur, op. 88 nr. 1, er munter og glad og blir ofte assosiert med vår. Jeg ble atter påminnet hvorfor jeg er så glad i Brahms.

Leo, Händel og Pergolesi - Les Talens Lyriques og Christophe Rousset, Oslo domkirke 11.09.22

           

 

Avslutningskonserten på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2022 var det Les Talens Lyriques og Christophe Rousset som stod for; et ensemble jeg har hørt mye på oppgjennom årene. Dette var første gangen jeg hørte dem live, og det var virkelig en opplevelse! Ikke minst på grunn av de dyktige sangerne Marie Lys og Teresa Iervolino. 

 

Marie Lys var solist i "Salve Regina" av Leonardo Leo, en komponist som var omtrent samtidig med Bach og Vivaldi. Det er alltid litt i overkant spennende når en sopran man ikke har hørt før, begynner å synge - vil man bli glad? vil man bli litt stresset? - eller vil man bli slått i bakken av en klang så nydelig og uanstrengt, så kraftig og samtidig nyansert, som man ikke har hørt på lenge? I dette tilfellet var det helt klart sistnevnte, og det er jo virkelig til å bli lykkelig av. Marie Lys er et nytt bekjentskap som jeg setter stor pris på, og jeg skal definitivt kjøpe platene hennes.  Leos "Salve Regina" er tidligere innspilt med nettopp Les Talens Lyriques, og da er det min store heltinne Sandrine Piau som er solist - en helt fantastisk innspilling som man absolutt bør eie.

 

 

Neste verk ut var kantaten "Il pianto di Maria", HWV 234, av Georg Friedrich Händel (evt. av Giovanni Battista Ferrandini, historikerne er ikke helt enige om dette). Lange resitativer, en nydelig cavatina som ble repetert, og et par arier hvor strykerne fikk utfolde seg i laaaange mollseptimer og dvelende forholdninger. Gåsehud, ikke minst i den siste arien "Pari all'amor immenso". Den italienske mezzosopranen Teresa Iervolino sang praktfullt. Og jeg fikk så veldig assosiasjoner til Morganas arie "Credeto al mio dolore" fra Händels opera "Alcina", så om denne kantaten ikke er skrevet av Händel er det jammen ikke rart om man først trodde det.

På plate kan jeg på det varmeste anbefale Anne Sofie von Otters innspilling med Musica Antiqua Köln.

 

Etter en kort pause var det aftenens hovedverk: "Stabat Mater" av Giovanni Battista Pergolesi, komponert rett før han døde som 26åring - og hans mest kjente komposisjon. Lys og Iervolino fikk utfolde seg både i duett og hver for seg, og særlig åpningssatsen er jo høyt elsket og kjent for sine vakre dissonerende små og store sekunder i solistenes parallelle stemmer. Nydelig. Det kanskje aller vakreste var siste sats, rett før Amen-delen - nemlig "Quando corpus morietur", der Rousset dempet både orkester og vokal og gjorde det enda mer inderlig. De to stemmene tilpasset seg hverandre og klang veldig godt sammen. Mezzosopranens dybde som skinnende fløyel, sopranens høye toner som intense stråler av lys. 

Heldigvis fikk vi et ekstranummer også! Det var et utdrag fra "Stabat Mater" av Pasquale Cafaro, komponert litt senere enn Pergolesi sin, men svært inspirert av den. 

Det var en stor opplevelse å høre Les Talens Lyriques og Christophe Rousset i dette repertoaret. I det hele tatt det å få gå på konsert igjen, i denne kirken, på denne festivalen, og høre kirkemusikk fra barokken - det har jeg sett fram til, og nå er vi endelig der.

 

Bertrand Chamayou spiller Messiaen i Den norske opera, 27.03.22

Tenk, det er to og et halvt år siden sist jeg var på konsert i operaen. Ikke til å tro. Derfor var det en stor glede å se så mange fine navn i klaverserien til Den norske opera og ballett nå i vinter. Jeg planlegger i alle fall å få med meg én til. 

Men i går kveld altså. Messiaens store klaververk «Vingt regards sur l'enfant Jesus» fra 1944, framført av Bertrand Chamayou - en av de flotteste pianistene vi har i dag. Jeg er veldig begeistret for hans plate «Good night» som jeg har spilt mye for barna mine - Janacek, Liszt, Chopin, Alkan osv. Ellers har han fine innspillinger av Schubert, Ravel og Saint-Saëns som alle står i platehylla mi her hjemme. 

To timer uten pause, med et klangunivers som er helt unikt for Messiaen. En stund prøvde jeg å analysere hva han egentlig gjør, fikk en liten aha-opplevelse og tenkte «det er jo mye sekst-akkorder!», så tok det tre sekunder også var jeg helt lost. Det er nok best å overgi seg, la musikkteoretiske tanker gli bort, og bare hengi seg til klangene. Og det gjorde vi. I to timer. Det er intet mindre enn luksus en søndagskveld etter to år med pandemi og konsertsavn. 

 

Gilbert O'Sullivan, Oslo Konserthus 18.10.21

 

At det skulle gå to år før jeg fikk gått på en konsert igjen, er helt utenkelig. Men sånn ble det. Først baby, så halvannet år med pandemi. Men nå! Endelig!

Billettene til konserten med Gilbert O'Sullivan ble kjøpt i februar 2020, konserten ble utsatt to ganger, men i går var han på plass på scenen - og vi i salen. Endelig føles alt litt mer riktig igjen, litt mer i balanse. 

Gilbert står for en stor del av soundtracket til min barndom, mamma spilte platene hans som er stappfulle av melodiøse harmoniske småmelankolske pianobaserte låter. Gilbert selv hadde alltid sixpence og vest når vi så han på tv. 

Å gå på konsert med gamle helter er alltid litt i overkant spennende, men jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har blitt skuffet. Det var ordentlig morsomt å høre han live, og jeg synes stemmen er den samme, til tross for at han er blitt 75 år. Han sang rent, spilte fint på sitt Roland-elpiano, og hans makker Bill Shanley koret og spilte veldig bra gitar. De fikk mye ut av duoen sin. 

Han snakket litt mellom låtene, morsomme små anekdoter fra barndommen, litt om da han begynte å spille i band, litt fra konserter han har hatt, fans som har kommet og snakket med han osv. Et par ganger ble han stanset av gitarist Shanley fordi han var i full gang med å introdusere en helt annen låt enn den som stod på lista. Slike ting letter alltid på stemningen (men stemningen var uansett god fra første stund). 

Setliste:

 

January git

A friend of mine

What can I do

Nothing rhymed

Where did you go to?

Miss my love today

Penny drops

Where would we be (without tea)

We will

No head for figures but yours

Dansette dreams and 45s

Where peaceful waters flow

Ooh-wakka-doo-wakka-day

Clair

-pause-

At the very mention of your name

No matter how I try

No way

At the end of the day

I don't love you but I think I like you

Can't get enough of you

Why oh why oh why

The same the whole world over

Forever wondering

I'll never love again

What's in a kiss

Alone again (naturally)

-encore-

Matrimony

Get down

28 låter! Ikke verst. 

Etter to sett à 50 minutter kom Matrimony som ekstranummer! Publikum hoppet og danset. 

Lise Davidsen, Den norske opera og ballett, 29.09.19

Fantastiske Lise Davidsen!! Søndag kveld var det klart for hennes konsert på hovedscenen i Den Norske Opera, og jeg hadde sikra meg billetter mange måneder i forveien. Tar ingen sjanser, slike ting blir utsolgt. Denne makeløse sangeren som vant Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse i 2015 (en stor opplevelse for oss som satt i salen!) har siden den gang gjort suksess verden over, ikke minst i Bayreuth i sommer som Elisabeth i Tannhäuser. Neste år blir det Sieglinde! 

Det var et nydelig sammensatt program. Diverse lieder av Johannes Brahms, Robert Schumanns lieder om Maria Stuart (op. 135), Jean Sibelius' tonedikt Luonnotar og 5 sanger op. 37, utdrag fra Griegs tyske lieder op. 48, og til slutt Richard Strauss-lieder fra forskjellige opus.

Lise Davidsen behersker dette materialet med så stor overbevisning, hun eier det, og i tillegg til den nydelige klangen og perfekte intonasjonen er det selvfølgelig dynamikken, kraften, volumet som imponerer. Fra den svakeste pianissimo til den sterkeste fortissimo i en og samme tone. Makeløst!

Ekstranummer var Sibelius' "Svarta rosor" og Griegs "Ved Rundarne". Bravo!

Pianisten James Baillieu var en flott partner, han spilte fint og lyttende.  

David Crosby, Oslo Konserthus 01.09.18

David Crosby er på Norgesturné! Fire konserter - Stavanger, Bergen, Oslo, Trondheim. Jeg satt på rad 3 i Oslo Konserthus og var meget fornøyd med plasseringen. (Er det noe jeg har lært gjennom mine år i Oslo, så er det at man bør sitte mest mulig midt på og helst så langt fram som mulig når man er i konserthuset)

Denne gang turnerer han som soloartist med band. Han har gitt ut flere soloalbum de siste årene, og foreløpig har ikke vennskapet med Graham Nash kommet på beina igjen, så det spørs om det blir noen flere duetter dem i mellom. Vi kan jo håpe. Men selv om det er gøy å se dem som duo eller trio (og kvartett, vil jeg tro), er virkelig David Crosby nok i seg selv. Han har samla et knallsterkt band bestående av James Raymond (keyboard), Michelle Willis (keyboard), Steve DiStanislao (trommer), Mai Leisz (bass) og Jeff Pevar (gitar). Raymond og Pevar er de to andre i Crosbys trio CPR, og Raymond er i tillegg hans sønn som han ble kjent med i voksen alder (- han ble bortadoptert som nyfødt da den unge moren naturligvis ble forlatt av Crosby som ikke akkurat var kjent for å ta så mye ansvar på den tiden). 

Det jeg husker aller best fra konserten, er klangbildet. Bandet skapte et rom med varm god klang, ikke minst takket være gitarist Jeff Pevar. Hvis det blir en liveplate fra denne turnéen, skal jeg spille den hver høst med levende lys og en kopp solbærte. Nydelig lyd i alle instrumenter, fine soloer, samklang. Crosbys stemme holder seg så ufattelig godt. Han synger fremdeles nyansert - mykt, svakt, sterkt, mørkt og lyst. Og harmoniene! Habile sangere er de alle sammen, og de koret både tre- og firstemt akkurat sånn det skal være når Crosby spiller. Og Crosby er glad i bandet sitt. Han fortalte om hvor han "fant" de forskjellige musikerne, at han tryglet dem om å bli med i bandet sitt, og aller mest begeistret er han nok for kanadiske Michelle Willis. Når vi applauderte, var han ivrig med å peke mot den han mente fortjente applausen mest. 

De åpnet med "In my dreams" fra CSN (1977), en super åpner med drømmende harmonier i gitar og kor. Videre "Morrison", den første låta han skrev sammen med sønnen. Deretter "Naked in the rain" med utsøkt koring. 

Det første høydepunktet for meg personlig var "Guinnevere", en av mine absolutte Crosby-favoritter. Det var en helt praktfull framføring, akustisk gitar, fretless el-bass, og Michelle Willis på Nash' overstemme. "Delta" var også nydelig, med pianointro ved James Raymond, orgellyd i Willis' keyboard, fin gitarsolo fra Pevar. Og koring, overstemmen ofte på septimen i mollakkordene. Ellers var det fint å høre hans egen favoritt fra den store katalogen hans, "At the edge" fra CPR-samarbeidet.  Så fine korharmonier. 

Ellers: "Lee shore" var som vanlig fin, "Long time gone" groova, det gjorde også "Homeward through the haze" som nærmest ga Steely Dan-vibber med Purdie/Gadd-aktig shuffle. "Sky trails" fra det nyeste albumet med samme navn er en vakker duett med Michelle Willis, som også fikk spille en av sine egne låter ("Janet"). "Eight miles high" kom deretter, og så: "Wooden Ships". Den rager høyt hos meg. Den avsluttet hoveddelen, og jeg måtte løpe for å rekke min curfew (barnevakt osv), så jeg fikk ikke med meg de to ekstranumrene. 

Crosby snakker gjerne litt mellom låtene, forteller opprinnelsen, og denne gangen sa han "I never had a hit. I was the guy in the band who wrote the weird sh*t. I can't help myself! I write weird!" som en intro til "Guinnevere", av alt. Den aller fineste. Og litt senere - "Okaaaay. Back to the weird stuff." - og der kom "Deja vu". (Men det er jo nettopp det som er så fint med denne gjengen. De skriver låter som er utenfor boksen, lange greier, masse harmonier, tenk bare på Stephen Stills' "Suite: Judy Blue Eyes" som egentlig er fire forskjellige låter.) 

Dette var første gang jeg hørte David Crosby etter å ha lest Graham Nash' selvbiografi og virkelig skjønt hvor junkie han var i ganske lang tid. Nå er vel ikke Crosby så veldig begeistret for denne boka (eller for Nash i det hele tatt lenger, hvilket er gjensidig), så jeg har tenkt å lese hans egen biografi i tillegg. Greit å se saken fra flere sider. Men uansett: Det er ganske sterkt å høre han synge med stemmen som ikke har tapt seg etter alle disse år, og å se han i god form til tross for høy alder (77) og en ganske ekstrem fortid som ville ha knekt de aller fleste for lenge siden. Et eksempel, som han fortalte om, er hvordan låta "Delta" ble til. "I was hiding in a house in Santa Barbara", begynner han, og forteller videre at han fikk besøk av Jackson Browne som lurte på om han jobbet med noe nytt. Crosby var nok på den tiden bare interessert i hvor neste dose skulle komme fra, men nynnet litt for Browne som spisset ørene, fattet håp og sa "Denne skal du fullføre." Crosby hadde ikke noe piano, så de dro til Warren Zevon og Crosby ble plassert ved Zevons piano med beskjed om å ikke forlate rommet før han hadde skrevet ferdig låta. "After thirty minutes I wanted to get high, and went to the bathroom," sa han, men ble raskt hentet inn av Browne som sa "Nå skriver du ferdig! You promised!" - og da gjorde han det. Det ble "Delta". Den første liveopptredenen fra 1982 ligger på YouTube. Det er forferdelig å se på i begynnelsen. En skygge av seg selv, han sjangler, ser vettskremt ut, livredd, kullsvarte øyne dype som bunnløse tjern bak øyelokk som stadig faller ned. Han setter seg ved pianoet og legger åpningsakkordene. Eb - Bb/Eb - Ebm7/Ab - Ab, så fin akkordrekke. Han begynner å synge. Forsiktig, sterkere etterhvert. Han får støtte fra bandet og fra kompisen Nash på overstemme. De kikker på hverandre. Nash passer på han. Det hele er ganske rørende, det er en nydelig sang og en glimrende framføring, og enda mer imponerende når man vet hvor nært døden han hadde vært flere ganger på det tidspunktet. Men Crosby er seig. Og det er derfor han turnerer som han gjør fremdeles, selv om han nærmer seg 80. 

Setlist: 

*In my dreams

*Morrison

*Naked in the rain

*Thousand roads

*At the edge
*Guinnevere
*What are their names
*Long time gone
*Deja Vu

- pause -

*The Lee shore
*Homeward through the haze
*Sky trails
*Delta
*Janet (Michelle Willis)
*Eight miles high
*Wooden ships

Encore:
*Almost cut my hair
*Ohio


Tidligere konserter:
*Crosby & Nash, Oslo Konserthus 23.10.11
*Crosby, Stills & Nash, Oslo Spektrum 11.10.15

- og CSN-konserten på Norwegian Wood i 2005 fant sted før denne bloggens eksistens.

Les også min musikksmak-tvilling Audun Vingers utmerkede artikkel i DN!

"Hun der! Klapp for henne!"

Paul Simon, Oslo Spektrum 01.07.18

Så var den her, dagen da vi skulle se Paul Simon for siste gang. På min bursdag til og med. Vi trodde egentlig at forrige konsert for snart to år siden var den siste, for da hadde han uttrykt at han ikke ville turnere i Europa mer. Men heldigvis kom han tilbake en siste gang, så da var det bare å bla opp for å få en bra sitteplass. Rad 15 midt på gulvet foran scenen var verdt hver krone (og det var mange). At han i tillegg kom med nyheten om at ei ny plate er på trappene, gjorde meg ekstra glad!

Bandet var noenlunde de samme som de forrige konsertene, naturligvis med unntak av gitarist Vincent Nguini, som gikk bort i fjor. Han hadde fått en verdig erstatter i nigerianske Biodun Kuti. Som vanlig spilte alle musikerne flere instrumenter hver, og alle koret. I tillegg var det med et lite kammerensemble, yMusic, bestående av tre strykere og fire blåsere. Disse akkompagnerte han i bl.a. "Rene and Georgette Magritte With their dog after the war"; en nydelig versjon. 

En variert setliste, mye fra "Graceland", bare "Late in the evening" fra "One trick pony", og en del fra de nyere platene. "Dazzling blue" fra "So beautiful or so what" er en favoritt, og den spiller de alltid. "Questions for the angels" fra samme album var nydelig. 

Ingen Paul Simon-konsert uten innslag av zydeco, med trekkspill og vaskebrett og repeterende riff, det er jo nesten så man kan bli litt smågal - men i denne sammenhengen funker det jo alltid. Paul Simon blander kontinenter og instrumenter i sin egen fine world music-gryte. 

Han bedrev litt storytelling mellom noen av låtene, og det er alltid, ALLTID gøy å få høre om hvordan låter har oppstått, hvem som har vært inspirasjon, når og hvor og hvordan og hvorfor. På en avskjedsturné er det helt på sin plass å vie litt tid til dette. Han tok for seg tiår for tiår. 

Konserten varte i to og en halv time, og det aller siste ekstranummeret var "The sound of silence".

Min fjerde - og dessverre siste - Paul Simon-konsert. På den forrige hadde jeg en sparkende baby i magen (hun ble født tre uker senere), denne gangen var hun hjemme med barnevakt. Det er litt trist å tenke på at mange av mine helter antagelig har sluttet å turnére når hun blir gammel nok til å bli med på konsert. Men det er ikke mange år til vi begynner å ta henne med oss. Jeg setter min lit til en ny runde med Stevie Wonder. 

Og vi har jo platene til Paul Simon. På CD, på vinyl, samt konserter på DVD. Og vi har minnene om de fine konsertene vi har vært på. 

Setliste

• America
• 50 Ways to Leave Your Lover
• The Boy in the Bubble
• Dazzling Blue
• That Was Your Mother
• Rewrite
• Mother and Child Reunion
• Me and Julio Down by the Schoolyard
• Rene and Georgette Magritte With Their Dog After the War
• Can't Run But
• Bridge Over Troubled Water
• Wristband
• Spirit Voices
• The Obvious Child
• Questions for the Angels
• The Cool, Cool River
• Diamonds on the Soles of Her Shoes
• You Can Call Me Al

Encore:

• Late in the Evening
• Still Crazy After All These Years
• Graceland
• Homeward Bound
• Kodachrome
• The Boxer
• American Tune
• The Sound of Silence

Tidligere konserter: 

Berlin 11.07.11

Oslo 24.07.12

Oslo 27.10.16

Stacey Kent & band på Cosmopolite, Oslo 03.05.18

Fanskaren til Stacey Kent vokser for hver gang hun er her, og det er jo nesten hvert år. I går kveld spilte hun med kvintetten sin igjen på Cosmopolite, en utmerket scene for hennes konserter, og det var halvannet år siden sist. I mellomtiden har hun gitt ut ei plate med symfoniorkester, som er virkelig fin - og som hun sa: "When we play this music, I hear strings!" selv om det var bare fire musikere bak henne. Det er det som er så fint når man er glad i musikk. Man hører også det som ikke er der. Låtene er akkurat like fine i intim-versjon med piano, komp og saksofon, også kan man høre strykerne i tillegg om man vil. Enten i hodet sitt eller på plata! Det er så mange fine slike "With strings"-plater - tenk bare på Charlie Parker, Chet Baker,  Clifford Brown.. Antonio Carlos Jobim, ikke minst! Og apropos Jobim - han var definitivt med i går kveld også, som opphavsmann på flere av låtene.

Stacey Kent har gått litt bort fra den helt typiske standardlåt-jazzen og befinner seg stilmessig mest i Brasil eller i Frankrike. Hun synger portugisisk og fransk, og noe av det oversatt til engelsk. Det er jo fint for oss som ikke er flytende i noen av de to språkene, og som fikk tårer i øynene da Jacques Brel plutselig ble enda mer forståelig i sin hjerteskjærende tekst "Ne me quitte pas" ("If you go away"). På tidligere konserter har hun sunget perler av Edu Lobo, Marcos Valle (hennes gode venn), Serge Gainsbourg, Henri Salvador, og jeg synes hun behersker alle disse stilartene - enten om det er bossanova eller fransk pop - veldig godt og med respekt. I tillegg har hun jo sin helt egen låtskriver, ektemannen Jim Tomlinson, som kan håndverket godt og lager fine melodier, gjerne til tekster av deres venn (og siden sist: nobelprisvinner) Kazuo Ishiguro. 

Jeg er alltid spent på låtvalget når Stacey Kent kommer med ny plate eller spiller konsert. Det er som om hun kan ta hva som helst og kjøre dem gjennom sin staceyfier - også passer det henne, uansett. Altså, jeg ønsker jo virkelig ikke at hun skal synge Guns'n'Roses eller Green Day eller noe sånt, men det er så mye fint som kler henne - fra Fleetwood Mac via Carole King til Rodgers&Hart og fransk filmmusikk. Lydbildet er det samme når hun gjør slike vidt forskjellige ting. Aller best liker jeg jo når hun drar fram ukjente låter fra en svunden tid, presenterer meg for brasilianske låtskrivere fra 60-tallet som jeg ikke kjente til fra før, for det er den typen musikkmisjon jeg er aller mest glad i. Hun synger låtene fordi hun elsker dem, og som hun sa i går da de skulle spille en trist sang: "This is so sad... but we're gonna play it like a samba!"  For brasilianerne har en evne til å blande terribly painful and terribly joyful in one samba. 

Bandet er samspilte, har absolutt den genrebredden som trengs, og de er dyktige musikere. Pianist Graham Harvey har nydelige linjer, fine harmonier, og vekslet mellom piano og rhodes. Jeremy Brown og Josh Morrison er et solid og energisk komp, alltid litt frampå når det trengs. Jim Tomlinson spiller både fløyte og tenorsaksofon, og det hersker lite tvil om hvilken stil han føler seg mest hjemme i - det er Stan Getz-skolen. Dessuten sang han som vanlig duett med Stacey på Aguas de Marco, det er alltid gøy! Akkurat som Jobim selv og Elis Regina. 

 "É o pé, é o chao, é a marcha estradeira..."

Setliste: 

• Make it up (Tomlinson/Goldmacher)
• Les amours perdues (Gainsbourg)
• If I'm lucky (Myrow/DeLange)
• The Bullet Train (Tomlinson/Ishiguro)
• Dindi (Jobim)
• If you go away (Brel)
• Águas de Marco (Jobim)
• Thinking about the rain (Tomlinson)
• Rua Madureira (Nino Ferrer)
• I wish I were in love again (Rodgers&Hart)
• Breakfast on the morning tram (Tomlinson/Ishiguro)
• I know I dream (Tomlinson/Goldmacher)
• Shadow waltz (Warren/Dubin)

Encore: 

• Smile (Chaplin)
• Wave (Jobim)

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

• Cosmopolite 08.10.16
• Cosmopolite 17.04.15
• Cosmopolite 18.10.13
• Cosmopolite 30.10.11
• Chat Noir 16.08.08

P.S. for en parfymista som meg var det morsomt å finne følgende info på wikipedia: "Jean-Claude Ellena, the French perfumer or "nose," who has been Hermès's exclusive in-house perfumer since 2004, cites Stacey Kent as one of his inspirations. In an excerpt from the book, LA SEDUCTION, by Elaine Sciolino: "Ellena is said to be the most articulate perfumer in the world, capable of translating the scents he creates into poetry... It is this talent that sets him apart. He professes to draw inspiration from literary figures like Baudelaire, composers like Debussy, painters like Cezanne and jazz singers like Stacey Kent. He spins his impressions into creations that trigger memories and fantasies.""

Toto, Oslo spektrum 16.02.18

Toto! Fredag kveld spilte de i et stappfullt Oslo Spektrum. Det er deres 40års-turné - det er 40 år siden debutplata kom ut, men da hadde de jo allerede spilt sammen ei god stund, turnert med Boz Scaggs (som tenåringer) og Steely Dan og flere til. Man kan jo lett tro at band som har spilt så lenge kanskje begynner å tape seg litt, at de er slitne, at de bare lever på gamle hits. Toto er i knallgod spilleform, de spiller selvfølgelig de største hitsene, men de har også funnet fram en mengde låter fra de gamle platene som de ikke har spilt live før. Sånt er veldig, veldig moro for fansen!! Dessuten har de gitt ut tre nye låter i år, ei helt ny plate for to år siden, og har planer om flere nyutgivelser. 

Jeg hadde ikke kjøpt billett grunnet usikkerhet omkring barnevakt, men det ordnet seg på alle måter - babyen var i de beste hender hjemme, og jeg fikk billett blant de beste sitteplassene av min venn og keyboardist Steve Porcaro, som jeg drakk te med på ettermiddagen. Han kunne fortelle at de skulle spille låter fra nesten alle platene, og det gjorde de - som nevnt mange låter vi ikke har hørt live før. 

Bandet har en solid kompgruppe med seg. Trommis Shannon Forrest er den Jeffeste av dem de har hatt med seg siden Jeff Porcaro gikk bort. Jeg liker han mye bedre enn Simon Phillips, som i og for seg spilte i Toto flere år enn Jeff gjorde, men det er jo Jeff som har Toto-soundet for evig og alltid. Shannon fikser det bra. Perkusjonlegende Lenny Castro er med denne gangen også - han har vært med dem på alle platene siden starten, og er jo en slags "fifth Beatle" for dem. Det utgjør mye. Bassist Shem von Schoeck (multikunstner som spiller bass og korer i Toto-sammenheng, og skriver romaner, lager filmmusikk og synger Wagner på fritiden) groover bra, og tar de høye tonene så lett som ingenting. Det er nødvendig å ha bra korister i dette bandet, særlig fordi vokalen til Steve Lukather blir mer og mer rusten. Joseph Williams derimot. Han holder koken, og jeg blir virkelig imponert over hvor bra han takler å synge låter som opprinnelig ble sunget av Bobby Kimball (tidligere vokalist som var ganske unik de første årene). Joseph gjør dem på sin måte heldigvis, og man kan høre at han øver mye, tar sangtimer og passer på stemmen sin. 

De åpnet konserten med den nyeste låta si, "Alone", som er klassisk uptempo-Toto og sitter bra. Videre over til "Hold the line", smart å ta en stor hit så tidlig for da stiger umiddelbart stemningen i Spektrum. Så kom "Lovers in the night" fra Toto IV, som de også spilte i Kongsberg i fjor sommer. Deretter spilte de en annen ny låt, dvs de har gjort den ferdig først nå - men på plata inneholder den bass og trommer fra 1984 og Isolation-perioden, dvs Mike og Jeff Porcaro. Fin låt, og David Paich gjør en Brian Wilson i "Surf's Up"-vokalvri i bridgen, går så høyt opp at jeg var litt spent på hvordan de skulle få det til live. Men det gikk bra. Joseph dobler på de høyeste tonene. Så kom "I will remember" fra 1995, fra Tambu som var det første albumet de gjorde uten Jeff. Luke sleit litt med vokalen her. "English eyes" fra "Turn Back" var neste, en låt som alltid er morsom å høre live! Så fikk vokalistene ta en liten pause da de dro i gang "Jake to the bone" fra "Kingdom of desire"; instrumentallåt som alltid har gjort det bra. 7/8-takt i midtpartiet, med pianosolo oppå. Og masse Lukather. Deretter roet de det hele ned med "Lea", Steve Porcaros nydelige melodi fra "Fahrenheit", med Joseph på nedtonet og fin vokal akkurat som på plata. Jeg er veldig glad for at de gjør sånne låter live også, og ikke bare alle gitargreiene. Toto har tross alt to keyboardister og har aldri vært utelukkende et gitarband, tvertimot. Denne delen ble rundet av med "Rosanna", til stor jubel blant pulikum. 

Så kom en fin sekvens! En slags storyteller-stund der de fortalte om noen av låtene sine før de spilte dem i halvakustisk versjon, flygel og kassegitar, og dette er noe de kunne ha gjort mye mer av. En turné for fansen med historien bak låtene, innspillingene og tida rundt dem! David Paich fortalte om hvordan han trommet sammen highschool-bandet for å gjøre den aller første demoen deres, "Miss Sun", som de endte opp med å gi bort til Boz Scaggs. Kjempegøy å høre dem spille den selv! Veldig fin låt, som vi jo har hørt på albumet Toto XX tidligere (plata de ga ut på slutten av 90tallet med uutgitte innspillinger). Så snakket han litt om en stor inspirasjon, Marvin Gaye, og plata "I want you" som jo i hovedsak var skrevet av Leon Ware - som David Paich har jobbet mye med (han har jo bl.a. skrevet "Slippin' away" for Leon) - og der kom "Georgy Porgy" i en herlig soft akustisk versjon. Så var det Steve Porcaro sin tur. Han fortalte kort om opprinnelsen til sin store store hit "Human Nature", som Michael Jackson fikk til "Thriller" i 1982. Han spilte den på flygel mens Joseph sang. Veldig fint! 

Rett over til "Holyanna", som nærmest er "Toto goes country and western" fra "Isolation"-albumet. Gøy å høre den live. Rett over til en jeg aldri hadde hørt for, David sa de endelig hadde en harmonica-guy og dermed kunne de fortsette med hoedown - "No love" fra "Mindfields". Ikke helt min greie. Men så kom "Mushanga" fra "The seventh one"! Den er fin. Og da fortsatte de med "Stop loving you", som selvfølgelig også var en høydare for publikum. Fint å høre den i en halvakustisk versjon! 

Human nature!

Så var det full fart igjen, denne gang med "Goodbye girl" fra debutalbumet deres. Den satt!! Det var kanskje konsertens høydepunkt for min del. Den er så vanvittig fengende live, og Joseph sang så bra!! En favorittlåt fra den første plata (blant flere, for et album det egentlig er!), og jeg er så glad for at de har den på setlista. Og deretter fortsatte det med flere høydepunkter: "Angela" fra samme album! Den tror jeg ikke de har gjort før. Joseph sang (Luke synger på plata), og det var så fint! Etter alle disse låtene høyt oppi registrene gikk han ned og sang dempet og pent, med fin klang, litt vibrato og følelser. Akkordprogresjonene i den melodien minner om en sonate av Beethoven. Ingen tvil om at Paich er klassisk skolert. Han kan sin kvintsirkel! Så rett over på "Lion" fra "Isolation", og den var knallbra!! Den tror jeg ikke jeg har hørt live før. 

Så spilte de utdrag fra filmmusikken de gjorde til David Lynch-filmen "Dune" i 1984, og deretter gjorde Luke en hyllest til Eric Clapton og George Harrison med en cover av "While my guitar gently weeps". Fin atmosfære rundt den, credits to Steve Porcaro. Deretter fikk David Paich kle seg ut og danse litt som han alltid gjør, gjemme seg bak de andre og kikke fram, og leke "Stranger in town". Deretter et annet høydepunkt der Joseph utmerket seg atter en gang med suveren vokal, nemlig "Make believe" fra "Toto IV". Tenk at man skulle oppleve å få høre så mange kjære ikke-singel-låter live! En av favorittene fra det albumet. 

Så avsluttet de konserten med "Africa", det går jo ikke an å gjøre noe annet, og som encore fikk vi høre "The road goes on" fra Tambu. 

En helt strålende konsert! Virkelig! Og setlista var over all forventning. Gleder meg allerede til neste gang. 

Setliste: 

• Alone
• Hold the line
• Lovers in the night
• Spanish sea
• I will remember
• English Eyes
• Jake to the bone
• Lea
• Rosanna

Akustisk eventyrstund:

• Miss Sun
• Georgy Porgy
• Human Nature
• Holyanna
• No love
• Mushanga
• Stop Loving You

Andre avdeling: 

• Goodbye Girl
• Angela
• Lion
• Dune
• While my guitar gently weeps
• Stranger in Town
• Make Believe
• Africa

Encore: 

• The Road Goes On

Dette var min niende eller tiende Toto-konsert. Usikker på om jeg hørte dem mellom 2000 og 2013. 

Konserter omtalt her i bloggen: 

• Kongsberg 2017
• Sentrum Scene 2016
• Sentrum Scene 2015
• Moss 2013

Publikum veiver med iphonene sine - bare to personer hadde med seg lighter.