Rodelinda på The Met via Gimle kino, 03.12.11

Händels opera Rodelinda går på Metropolitan i New York nå, og lørdag 3. desember var det direkteoverføring på Gimle. Renée Fleming var praktfull i rollen som Rodelinda, dronning i Milano som frykter at hennes elskede mann kongen er død, og hun og sønnen blir holdt fanget av hans rival og etterfølger Grimoaldo. Kongen Bertarido (Andreas Scholl) dukker opp, og blir fengslet - men utrolig nok ender operaen godt; de elskende får hverandre igjen, kongens tjener Unulfo overlever et feilrettet angrep, Grimoaldo angrer alle sine synder og blir snill - og den eneste som dør er den slemme tjeneren Garibaldo som hadde planer om å styrte alle og bli konge selv.

Jeg tror aldri tidligere jeg har opplevd en operaforestilling der alle - absolutt alle, til en hver tid - synger helt uovertruffent. Kvaliteten og innlevelsen, og teknikken ikke minst, er helt i toppklasse. Å synge Händel krever mye teknikk, det er mange raske løp med veldig mange noter. Orkesteret spilte fint også. Det er ikke så ofte de spiller barokkmusikk i Metropolitan, men de hadde fin spillestil, lange toner uten vibrato, to cembali og en theorbe og blokkfløyter i tillegg til noen strykere. Dirigent Harry Bicket er kjent for sine Händel-tolkninger.

Stjerneskuddet Iestyn Davies fra York skal jeg absolutt holde et øye med. Han er en kontratenor med et litt annet uttrykk enn Scholl, så de utfylte hverandre fint.

Søndag 10. setter Gimle opp forestillingen i reprise; herved kraftig anbefalt!

Olli Mustonen og Trondheim symfoniorkester, Olavshallen 17.11.11

Å sitte midt på første rad når Olli Mustonen spiller Rakhmaninovs 2. klaverkonsert under ledelse av Eivind Aadland, er en ganske interessant opplevelse. For det første sitter man nesten under flygelet, så nært at man kan se svetteperlene på nesa til solisten. For det andre hører man nesten bare pianostemmen; strykerne er langt unna et sted. Akkurat det er egentlig ikke så fordelaktig, for denne konserten er fin nettopp fordi pianoet og strykerne blander seg så fint og fremkaller gåsehud i crescendoene. Men Mustonen har en ganske røff spillestil, så sannsynligvis hadde han overdøvet dem uansett hvor i salen man satt. Det var moro å se han på nært hold; han er en energisk pianist. Tredjesatsen var kanskje den som satt aller best. Som ekstranummer etter mange runder med trampeklapp, spilte han et preludium av Prokofiev.

Etter pause spilte orkesteret Sjostakovitsj' sjette symfoni i h-moll fra 1939, en spennende og variert symfoni. Førstesatsen er langsom, vakker og samtidig litt uhyggelig, og åpner med unisone mørke strykere som spiller en mollstemt melodi som senere gjentas i de lysere strykerne, før hele orkesteret kommer inn med slagverk og det hele. Andre- og tredjesats er helt annerledes i karakteren; lystige og korte, med nærmest dansbare rytmer. Små partier av tredjesatsen kunne lett være filmmusikk til en Tom&Jerry-tegnefilm; veldig visuelle linjer. Og slik slutter symfonien - virkelig langt unna der den startet. Førstesats i "kirkegård ved havet"-stemning, sistesats i en vill katt-og-mus-jakt. Helt ypperlig spilt av Trondheim symfoniorkester!

Elvis Costello, Sentrum Scene 12.11.11

Jippi! Etter at den ene gamle helten etter den andre begynte å dukke opp fordi at jeg åpenbart hadde hypnotisert dem til å komme hit, gjorde jeg et helt konkret og bevisst forsøk. Jeg tenkte hardt på Elvis Costello. Få dager senere ble en Costello-konsert på Sentrum Scene annonsert, så da var jeg naturligvis raskt ute med å kjøpe billetter. Av alle magiske evner i denne verden, er denne en av de bedre jeg kunne få!

Elvis kom i rask marsj ut på scenen etter at oppvarmingsbandet hadde spilt en halvtimes tid. Han gikk rett bort til mikrofonen og dro i gang første låt, "Oliver's army" bare han og gitaren, og fra første sekund var stemningen der. For et driv i gitarspillet! Retrolydbildet kom godt til syne (for ørene) allerede i låt nr 2, "Either side of the same town", med tremoloeffekt både på gitar og stemme - i omtrent samme tempo som vibratoen på stemmen hans; noe som var temmelig effektfullt! "Bullets for the new-born king" dro tempoet litt ned, med veldig fint fingerspill. Deretter fine "Veronica", skrevet sammen med Paul McCartney til plata "Spike" fra 1989, samme år hvor Elvis sang "You want her too" i duett på Pauls plate "Flowers in the dirt". Så countryballaden "Good year for the roses", kjempefin versjon. "New Amsterdam" inneholdt plutselig over halve "You've got to hide your love away" (Beatles), litt allsang der så klart, hvorpå Elvis utbrøt "That's some good singing!" for så å presentere neste låt på følgende måte: "This is a song I really hate." Det var "Everyday I write a book", en låt han var blitt veldig lei av - men som han hadde skrevet selv - så da Ron Sexsmith sang den for han på et tidspunkt, forstod han at man kunne gjøre den på en helt annen måte. Fint gitarspill, myk fløyelsrøst, dette var fint!

Så sa han "I'll introduce you to a special guest this evening... it's me!" - også satte han seg i en stol og begynte å spille Arthur Altmans "All or nothing at all" (god gammel standardlåt fra 1939, gjort kjent av Sinatra et par år senere) - i en slags bossanova-variant. Mannen er en genrekameleon!! Jeg slutter aldri å la meg fascinere av hans evne til å hoppe mellom genrer som den naturligste ting i verden, og takle alle like bra.

Han fortsatte med en liten historie om hvordan han skrev "gloomy songs in minor keys with girls' names in them", sin oppvekst i Liverpool i Beatles-tida, og hvordan en spesiell musikkforretning der hadde en gitar som George Harrison hadde eid tidligere. Grunnen til at George ikke ville ha den lenger, var at den var så elendig - og han mente at George hadde smadret den, for George var ikke "the silent one" som alle trodde - han var "the angry one". Og deretter sang han "Don't bother me", den første låta George Harrison hadde med på en Beatles-plate ("With the Beatles"), men Elvis' versjon var helt annerledes - og veldig mye finere - enn George sin! (Tilgi meg George, du vet du er min favoritt-Beatle!)

Så kom ei låt mange sikkert ventet på - "She", skrevet og utgitt av Charles Aznavour, og gitt en renessanse av Costello til filmen "Notting Hill" i 1999. Akkurat da så belysningen på sceneteppet ut som vinduene til en bygård sent om kvelden, som om Elvis satt i en liten og koselig park foran et hyggelig kvartal og spilte for oss. Etterpå var det klart for rock'n'roll, i tjuetallsstil - "1924 was a very good year for rock'n'roll!" forkynte han, og dro i gang sin egen "A slow drag with Josephine". Deretter kom "Josephine (Who's the meanest gal in town)" fra 1924, når han først var inne på temaet. Morsomt! Så spilte han "Jimmie standing in the rain", vemodig og vakkert, og avslutningsvis gikk han over til "Brother, can you spare a dime", uten mikrofon, syngende rett ut i salen. Fint! Og ekstra sårbart på et vis, han kommer enda nærmere når han står der rett opp og ned og roper ut i salen med den helt spesielle stemmen sin, klokkeklart og akustisk.

Så kom oppvarmingsbandet "Larkin Poe" inn for å kompe han på et par låter - først ut var "Blame it on Cain" fra "My aim is true", deretter "Love fields", i fin duett med vokalist Rebecca Lovell. Så fortalte han en liten historie om at en musikksjef i BBC en gang hadde kommentert musikken hans og fortalt han at "you'd be more successful if you didn't put so many sevens and minors in it". Haha! Idiot.

Neste hit var "(The angels wanna wear my) red shoes", debutplata fra 1977, og deretter "Brilliant mistake". Så forlot bandit scenen, og Elvis kom tilbake med sin el-gitar og dro i gang "Watching the detectives" med reggaegroove i loop. Veldig kult! Så jumpet han over i en helt annen genre igjen, da han satte seg ved pianoet og spilte "Almost blue", så vakkert og sårbart, og publikum var musestille. Stemmen hans gir meg gåsehud. Nydelig! Videre kom "Little palaces", fulgt av Nick Lowes "I'm a mess", som også var et publikumsønske noen minutter tidligere. (Apropos; der har vi enda en man burde oppleve live snart - f.eks. 07.02.12). Så enda en ekte dansbar Costello-70talls-låt, "Radio Sweetheart", med allsang på omkvedet. Elvis oppfordret om følgende, etter en historie om kordamer i red sequins; "If you ever want to let out your inner showgirl.. gentlemen.. this is your moment!" Så kom fine fine "Alison", med den fine gitarlyden. Stemningen fortsatte med "All these strangers", og deretter satte han seg ved pianoet igjen, satte i gang en tape, og framførte "National ransom" delvis gjennom en megafon. Noe helt annet!

Så begynte klokka å nærme seg siste avgang for trikken, så vi måtte gå før konserten var ferdig - noe som aldri er gøy - så siste hele låt for min del ble "I want you", kjempekjempefin, og i det jeg gikk så jeg at Larkin Poe kom inn igjen. Hvis noen kan fullføre setlista, blir jeg veldig takknemlig!

Elvis Costello er en genuin musiker, en begavet musiker, det spilletekniske er aldri noe hinder for han. Han durer avgårde med gitaren, akkorder, rytme og melodier, han trenger faktisk ikke noe backingband. Han trenger ikke å loope masse greier for at det skal bli spennende. Han klarer alt utmerket selv. Aldri har jeg hørt "mann med gitar" blitt gjort så bra live, og jeg har lyst til å opprette et fond så alle nachspielgitarister kan bli sendt på Elvis Costello-konsert for å høre hvordan det skal gjøres. Og publikum er eksemplarisk. Alle sitter musestille og tar inn alt som kommer fra denne eventyrfortellende barnehageonkelen på scenen, ingen prater høyt eller gir beng i hva som skjer rundt dem, som dessverre er tilfellet på en del andre konserter her i byen. Elvis Costello har publikum i sin makt.

Ikke at jeg er overrasket. Etter å ha sett utallige live-opptredener med han både på tv og YouTube, hørt platene hans i årevis, sett han lede tv-show (når skal hans "Spectacle"-show komme på NRK?), får man jo et visst inntrykk av mannen. Han ble meislet inni min hjerterot en gang for alle da han gjorde den vakre "Painted from memory" sammen med Burt Bacharach, som også en lykkelig Bill Frisell fikk notene til og spilte inn nesten samtidig (uten å ha hørt Costello/Bacharachs ferdige produkt!).

Elvis Costello har gjort mye veldig forskjellig i sin karriere, men han har gitt alt sin magiske touch. Dermed presenterer han fansen sin for musikk de ikke venter seg, ikke hadde hørt på om det ikke var for han - og slik knytter han sammen kvalitet, uavhengig av genre, til et eneste stort univers av musikalsk lykke.

Det, mine venner, er en ekte musikers verk.

Og slikt banker mitt hjerte ekstra for.

Setliste (lang!!):

Oliver's army

Either side of the same town

Bullets for the new-born king

Veronica

Good year for the roses

New Amsterdam / You've got to hide your love away

Everyday I write a book

All or nothing at all

Don't bother me

She

A slow drag with Josephine

Josephine (who's meanest gal in town)

Jimmie standing in the rain / Brother, can you spare a dime

Blame it on cain

Love fields

I turn around

(The angels wanna wear my) red shoes

Brilliant mistake

Watching the detectives

Almost blue

Little palaces

I'm a mess

Radio sweetheart

Alison

All these strangers

National ransom

I want you

(What's so Funny 'Bout) Peace, Love and Understanding
Bedlam
The suit of lights (?)
I don't want to go to Chelsea
The scarlett tide

(Kan noen fullføre?)

Fairytales

En lykkelig stund da jeg kl. 06:10 plukket Morgenbladet ut av postkassa: Radka Toneffs vakre ansikt i svart/hvitt over hele fremsiden. "Fairytales" vant kåringen av Norgeshistoriens hundre beste plater!


Jeg har vært litt skeptisk til hele dette opplegget - hvordan i all verden kan man sammenligne så ulike plater i så ulike genrer og rangere dem etter kvalitet? Et håpløst prosjekt, det kan aldri bli objektivt, og det bør jo være subjektivt, men utifra hvem? Her har i allefall norske musikere og artister fått stemme på sine ti favoritter, noe som er hundre ganger bedre enn når anmelderne gjør lignende ting.

Jeg har allikevel undret meg over rangeringen av platene. Da Radkas "Winter poem" kom helt nede på 53.plass, slått av Marit Larsens "Under the surface" med hele 14 (!) plasser, ristet jeg på hodet. Da "Hjernen er alene" havnet nede på på 24. plass, forstod jeg ingenting. Da jeg leste at Bertine Z hadde stemt på egne plater i tillegg til Lene Marlin sin debutplate, var jeg i ferd med å skrinlegge alt mitt engasjement i denne saken. Av klassiske plater var det kun en og annen Andsnes-innspilling langt nede på lista, slått av noe death metal, samt et par Nordheim - hvorav en heldigvis kom ganske høyt. Sånn er det med musikk; alle har sin egen smak og derfor blir slike kåringer og kanoniseringer veldig fremmedgjørende. Det er umulig å sette disse platene opp mot hverandre, og hvorfor skal man egentlig gjøre det? Samtidig er det veldig mye ræl som glimrer med sitt fravær, og det er jeg takknemlig for. Det er svært få på lista som jeg vil si er skikkelig dårlige. Det er primært rangeringen som stresser meg, ikke nødvendigvis innholdet (selv om man absolutt kunne gjort noen utskiftninger).

MEN! Så skjer det altså at fem av mine norske yndlingsplater ligger på topp 10. Plutselig gir det litt mening allikevel! Og jeg puster lettet ut. A-has "Scoundrel Days", som jeg har forgudet siden jeg tok den opp på kassett da den kom i 1986, kom på andreplass. "Hunting high and low" kom på tredje. deLillos' debut "Suser avgårde" kom på sjuende. Mesterverket "Belonging" med Jarrett/Garbarek/Danielsson/Christensen kom på niende (men hvor er "My song"??).


Og på første: Radka Toneff og Steve Dobrogosz sin "Fairytales", ei plate jeg har hørt og hørt og hørt og hørt på siden niende klasse, og som jeg fikk til jul på cd det året for tjue år siden. Det er så inderlig velfortjent, det er så riktig at den skulle vinne! Og de som har stemt på den har erklært den tidløs, hevet over tid og epoker, sjangerløs, og med en nerve og et nærvær og en ekthet som ingen kan være upåvirket av. Radkas stemme har vært forbilde for utallige norske sangere de siste tretti åra, fra musikkgymnaselever til jazzstudenter på høyskolenivå. Det er en grunn til det.


Denne plata har glassklar lyd, Radka er tilstede helt nær ved øret ditt, og Dobrogosz' fine pianoarrangementer lager en lekker ramme rundt det hele. Låtvalget strekker seg fra kjente standardlåter ("My funny valentine"), Blossom Dearie ("Long daddy Green") og Kurt Weill ("Lost in the stars") til Elton John ("Come down in time") og Jimmy Webb som jeg er så glad i - med en av de fineste tolkningene av hans "The moon is a harsh mistress" jeg vet.

Nå må dere som ikke allerede har den, kjøpe den. Og dere må gi den bort i julegave til noen dere er glade i. Gi den til unge mennesker, tenåringer, for å vise dem noe helt annet enn det som ligger på hitlistene. Det funker.

Kringkastingsorkesterets Superlørdag i Universitetets aula 05.11.11

Korks dirigentprofil Arvid Engegård ledet orkesteret gjennom nok en flott konsert i Universitetets Aula i ettermiddag. Å komme inn der, sette seg ned i de vakre omgivelsene med Munchs malerier og etterhvert den fine, fine musikken, når man har vært ute i byen en grå novemberlørdag med regn og fotballsupportere overalt (cupfinalehelg) - det er som balsam for sjelen. Aulaen har god akustikk!

Først spilte de Mozarts symfoni nr. 29 i A-dur, K.201, komponert i 1774. Mange vakre partier i både strykerne og blåserne, nydelig andresats, og en sprudlende sistesats i 6/8. Deretter ble orkestret nesten doblet, og inn kom solist Juliet Jopling som spilte Bartóks mektige bratsjkonsert fra 1945; det siste verket han skrev. Hun spilte nydelig, med en varm fin klang i bratsjen, og fikk stor applaus etterpå. Så absolutt fortjent!

Til slutt: Rimsky-Korsakovs eventyrlige Scheherazade, inspirert av 1001 natt. Fiolinstemmen er Scheherazade, som forteller eventyr for kongen natt etter natt for å unngå å bli drept. Vi hører store hav, bølger i fløytene, sjøsprøyt i cymbalene, og Scheherazade som forteller og forteller. Dette er virkelig nydelig musikk, og jeg tror aldri jeg har hørt sjø og storm bli illustrert musikalsk bedre enn dette! Jeg har sagt det hundre ganger før, men Kork har så mange dyktige musikere, og de kommer virkelig til sin rett i verker som dette - med mange solopartier både for blåsere og strykere. Fiolin, cello, fagott, fløyte, obo, og ikke minst hornene - kvaliteten er på toppnivå.

Bravo nok en gang, kjære Kork!

(Og Jenny B var der også!)

Herbert Blomstedts ønskeprogram, Oslo Konserthus 04.11.11

High five!

Svensk-amerikanske Herbert Blomstedt er blitt 84 år, men energien er der fremdeles. Han var sjefsdirigent i Oslofilharmonien på 60-tallet, senere i andre store og kjente orkestre, og er en flittig brukt gjestedirigent over hele verden. Også her i Oslo i kveld, med Oslo filharmoniske orkester. Første verk på programmet var "Vorspiel und Isoldes Liebestod" fra Wagners opera "Tristan og Isolde". Dette er noe av det vakreste Wagner skrev, fullt av ledemotiver og Tristan-akkorder, dissonanser som følger dissonanser og lurer oss til å tenke etter hvor grunntonen er, i en tonalitet og et dristig tonespråk som moduleres hit og dit så gåsehuden spretter fram. Operaen er komponert på siste halvdel av 1850tallet, og et relativt tidlig frampek mot det som skulle bli modernismen i århundret som kom. Dette stykket hørte jeg sist i Risør i sommer, med et litt mindre men absolutt like godt orkester!

Deretter fulgte "Poesis" av Ingvar Lidholm, som ble komponert til Stockholmfilharmoniens femtiårsjubileum i 1963. Dette er tolvtonemusikk for orkester, med mye slagverk, glissando-solo i kontrabassen, instrumentgrupper som freser avgårde i omtrent samme tone - men ikke helt - og strykerne hørtes tidvis ut som en bisverm. Et pianist var også med (Ellen Ugelvik), ikke konvensjonell spillestil - her var armer og albuer i bruk, strenger ble dratt ut, mye greier foregikk nede blant strengene. Dette er en type musikk som egner seg veldig godt live, og ekstra bra fordi Blomstedt livaktig fortalte om opprinnelsen til stykket i forkant (mens flygel ble trillet inn og stoler ble flyttet bort; han hadde god tid!), og ikke minst om forløpet, sånn at vi kunne gjenkjenne de enkelte delene etterpå når vi hørte det selv. Morsomt!

Stand-up!

Etter pause var det tid for Tsjajkovskijs symfoni nr. 5. Førstesatsen er ganske mørk, noen sier sørgemarsj, mens andresatsen er langsom og vakker - spesielt må hornistens spill fremheves her, for det var meget bra. Nydelig klang! Oboen og klarinettene kom inn etterhvert, også veldig veldig vakkert. Tredjesatsen var en ganske klassisk tretakter, scherzo, og finalen er en pompøs avslutning som førte til trampeklapp og stående applaus. En fin konsert!

(Jenny B var også der)

Stacey Kent, Cosmopolite 30.10.11

But of course!
Jeg har vært fan av Stacey siden jeg jobbet på Akers Mic på slutten av 90-tallet, og hørte henne live da hun opptrådte på Chat Noir for noen år siden. (Jeg skulle egentlig høre henne live i New York i 2004, men på konsertdagen ble jeg fridd til, og da glemmer man liksom alt annet.)

Stacey Kent har en lett gjenkjennelige stemme, pikeaktig men allikevel moden, den er behagelig og myk og luftig, og på mange måter peker hun med hele sitt vesen bakover til en svunnen tid, et eller annet jeg ikke er helt sikker på hva er. En eleganse og en sjarme som man kanskje har sett i gamle filmer. Hun er en stor tekstformidler; som jeg har nevnt før - alle låtene hun velger kler henne så godt, ved å synge den blir de staceyfied - og dermed høres det ut som om alle er skrevet til henne ( - og en del av dem er forøvrig det også). Det er fint når man finner artister som har samme musikksmak som en selv, og velger låter en selv ville ha valgt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt "Hvis jeg noen gang skal gi ut plate, skal denne være med" - jeg har nok yndlingslåter til femti plater, tro meg. Og Stacey plukker de samme, rett som det er.

Bandet består av ektemannen Jim Tomlinson på sax, Graham Harvey på piano og rhodes, Jeremy Brown på kontrabass, Matt Skelton på trommer, og Stacey selv på vokal - og bossanova-gitar på enkelte spor.

Konserten åpnet med "Breakfast on the morning tram", skrevet av Tomlinson, utgitt på plata med samme navn. Teksten (av Kazuo Ishiguro) inneholder linjer som "Just treat yourself to a cinnamon pancake / Very soon you'll forget your heartache" og "And don't forget your Belgian waffles / You'll soon forget your troubles". (Staceyfied!) Fin åpningslåt! Så kom Rodgers&Hammersteins "It might as well be spring", som hun har gjort både på fransk og på engelsk på plate. Dette er en låt jeg er veldig glad i, også med f.eks. Blossom Dearie, som ikke er unaturlig å nevne i denne sammenheng. Den vant Oscar for beste filmmelodi ("State Fair", 1945). Neste låt var "Mi amor", skrevet til henne av Claire Denamur, en ung fransk låtskriver og artist.

Så satte hun seg på en pianokrakk og plukket opp en gitar. Hun så nesten ut som Maria von Trapp der hun satt, med den korte frisyren, den tekkelige langermede kjolen og den lille gitaren - men jeg tror aldri Maria hadde svarte sko med høye wedgehæler. Bossanovaakkordene klang forsiktig og rytmisk fra strengene, og hun la til at dette er en av hennes absolutte yndlinger - selvfølgelig Jobim. "Dreamer", eller "Vivo Sonhando", er en låt jeg har hørt mye på - den var på min aller første Jobim-plate. Den finnes også på hennes splitter nye liveplate, som har fått tittel etter nettopp denne låta. Så fortsatte hun med en annen fabelaktig Jobim-klassiker, stadig ved gitaren - "Corcovado". Denne har hun gjort på plate med Ebéne-kvartetten, en av de flotteste kvartettene jeg har hørt live noensinne. Nydelig låt som man selvfølgelig kjenner i mange forskjellige versjoner.

Deretter en liten historie om hvordan hennes russiske immigrantbestefar aldri trivdes i USA, og hvordan han helst av alt ville være fransk. Han lærte henne fransk fra hun var bitteliten, og det er et naturlig språk å synge for henne - derfor ga hun ut en plate med kun franskspråklige låter i fjor; "Raconte-Moi". De framførte tittelsporet, veldig fin låt. Etterpå fulgte "Aguas de marco" eller "Waters of March", i en fin versjon som kler stemmen og stilen hennes utmerket. Den finnes på den nye liveplaten, og det gjør også neste låt - "O comboio", skrevet av Tomlinson. Veldig fin melodi, fine harmonier, og ny for meg. Så enda en Tomlinson-låt, "Saint-on Jamais?", en nydelig liten perle fra "Raconte-Moi".

Neste låt var "The ice hotel", ei Tomlinson/Ishiguro-låt fra "Breakfast"-platen, som hun syntes var morsom å synge her oppe i det kalde nord. De varme bossanovataktene og -harmoniene står i fin kontrast til den kalde - men fine - teksten. Og så - en av de aller, aller fineste Jobim-låtene, som jeg gjerne skulle hatt en innspilling av med henne - nemlig "How insensitive", eller "Insensatez". Klump i halsen. Vemodig tekst, nydelig melodi, vakre harmonier. Jim Tomlinsons saxsolo var melodisk og vakker, med mye klang og mye Stan Getz-feel. Stacey spilte gitar, langsom rytme. Og som om ikke tårene presset på nok - neste låt var "They say it's wonderful" fra Irving Berlins "Annie get your gun" - udødeliggjort av John Coltrane og Johnny Hartman. Nydelig!!!

Marcos Valle er en av Staceys store helter, og hun fortalte om nylige møter med han i Brasil som hun var veldig begeistret over. Dette ble en intro til neste låt, "So nice" eller "Summer samba" som den også er kjent som. Denne har de gitt ut på Tomlinsons plate "Brazilian Sketches", som inneholder fine melodier av både Jobim, Luis Bonfa og andre. Siste ordinære låt på konserten var "Samba saravah", en Baden Powell-låt kjent fra filmen "Un Homme et une Femme", og utgitt på "Breakfast"-platen. Kjempefin låt, samba på fransk klinger veldig bra. Bandet behøvde ikke å forlate scenen for å bli klappet inn igjen - de tok like gjerne ekstranummeret med en gang, og det var en stille versjon av "What a wonderful world". En sterk tekst, nydelig formidlet.

En veldig fin konsert som absolutt stod til forventningene. Hun har med seg dyktige musikere som passer soundet godt. Hun er en helproff sanger og artist, med en utstråling som smitter - ikke minst ettersom hun og mannen er så darn adorable together. Kanskje jeg skal plukke opp gitaren igjen og begi meg ut på turné med min egen saxofonspillende ektemann. Og lære meg fransk. Og portugisisk!

Bilde rappet fra Facebook-siden, fra en konsert i Sverige (?), iført samme kjole som på Cosmopolite.


(Den nye plata ligger på Spotify, men selvfølgelig skal man kjøpe den selv!)


Stacey Kent på Cosmopolite 18.10.13

Crosby & Nash, Oslo Konserthus 23.10.11

Gamle helter returnerer! Jeg hørte dem sammen med Stills på Norwegian Wood i 2005, og det fristet naturligvis til gjentagelse. Jeg synes faktisk konserthuset fungerer bra til denne typen konserter, særlig når jeg klarte å kapre de to aller, aller beste billettene - midt på første rad, fem og en halv meter unna David Crosbys bart. Og fem og en halv meter unna Graham Nash sine bare føtter. I tre timer (inkludert 20 minutters pause). Salen var stappfull, og det var påfallende mange menn (både unge og gamle) som lignet på Crosby - han har holdt stilen i alle de år, og var etter myten inspirasjonen til Dennis Hoppers karakter i Easy Rider.

Jeg har dyp respekt. Dette er legender som virkelig har skapt musikkhistorie. Hver for seg som soloartister, i hver sine band, sammen i ulike konstellasjoner (Crosby / Stills / Nash / Young, sett dem sammen som du vil). Crosby og Nash er kanskje de to som seg i mellom har kranglet minst av de fire. De har gitt ut flere plater som duo, både på 70-tallet og i de siste årene. Jeg anbefaler forøvrig alle å lese Barney Hoskins "Hotel California", om CSNY og hele Laurel Canyon-miljøet, og ikke minst klubben The Troubadour.




Crosby har akkurat rundet 70, Nash er noen måneder yngre. Det var to godt voksne herrer som entret scenen i Oslo Konserthus søndag kveld, men til tross for hvitt hår: De er de samme. Crosby med sin varemerke-bart og ville hår, Nash med sine bare føtter og lettere småspastiske sceneopptreden, som i transe. Og ikke minst: Stemmene. Nash var i god form med sin lett gjenkjennelige snille og trygge stemme, men den som virkelig imponerte var Crosby. Han høres ut som han gjorde for førti år siden, med den samme kraften og tyngden og høyden vi kjenner så godt. De har vokalharmoniene så inderlig godt inne, de vet hvor i akkorden de har sin plass og da er det ikke noe problem for dem å nærmest improvisere seg gjennom "Norwegian wood", som var et nokså spontant låtvalg for dagen.

Med seg hadde de fire dyktige musikere, hvorav to bidro til den flerstemte sangen og fylte inn treklangene. Stilkompetansen er høy, ingen av dem har noe behov for å vise seg fram eller "overta"; gitaristen spiller Stills-aktige soloer uten å ha planket dem, men vi kjenner igjen lyden og figurene. Det er stilriktig, og det er gjort med ydmykhet. På gitar Shane Fontayne, på keyboard James Raymond, på bass Kevin McCormick, og på trommer Steve DiStanislao.



Konserten åpnet elektrisk med "Eight Miles High", fra Byrds-tiden til Crosby. Deretter akustisk: "Wasted on the way", en av åttitallslåtene til CSN som jeg liker veldig godt. Et lite intermission der musikerne ler av Crosby som heiser på seg buksene, og unnskylder seg overfor publikum; "You don't understand! If you had a body shaped like an avocado... you'd have to pull up your pants, too!". Så en gammel CSN-slager fra 1969, "Long time gone". Crosbys stemme!! Fin plate. Så sa Nash: "This is a song I wrote down in Morocco..." - "Marrakesh Express". Gitaristen fyller ut og spiller imot vokalen i denne tog-aktige countrysangen som var deres første hit.

Deretter en nydelig låt fra deres 2004-utgivelse - "Lay me down" skrevet av keyboardist James Raymond (David Crosbys sønn), etterfulgt av Marc Cohns "Old soldier". Så en dedikasjon til A-ha - "They're friends of ours. This is for you, Morten" - og jammen var det en av mine største favoritter, "Just a song before I go", en av Graham Nash sine fineste komposisjoner, og visstnok skrevet på få minutter en regnværsdag. Jeg er glad jeg allerede satt, for ellers ville knærne sviktet. (Jeg var et eneste stort fårete glis på første rad i tre timer)

"God, we have SO many songs," utbrøt Nash. Crosby tilføyde at mellom seg har de fire skrevet omlag 900 sanger - hvorav 480 var skrevet av Young... og "I write at least one song a year, and this is it." - "A slice of time", helt ny. I forkant av neste sang snakket de om miljø, atomvåpen, og at "Mother Nature can kick our ass anytime". David presenterte nok en gang sin sønn James, nå med følgende ord: "It's frustrating. He's better looking, smarter, and a better musician than me."
Låta James hadde skrevet, er den fine "Don't dig here" fra 2004-utgivelsen.

Så fikk vi "To the last whale"-medleyen med "Critical mass" i opptak, som vi kjenner den fra platen. Det var helt mørkt i salen, nærmest sakral stemning. Og som på platen, gikk den rett over i "Wind on the water" signert Nash, som også spilte el-piano. Nydelig!!


Nash fortalte så at det var Stills' jobb å skrive rockelåtene, "I'm supposed to write the stuff that everyone can sing along to, and it's Crosby's job to write the weird shit. And this is one of those songs." - og der kom "Deja Vu". Den var lang, over ti minutter, og ble nærmest en jam session der musikerne fikk briljere litt. Bassisten dro i gang "I Dovregubbens hal", selvfølgelig til store jubel fra et patriotisk publikum. En nydelig pianosolo fra James Raymond, delvis i en frygisk skala. Gitaristens soloparti ga meg assosiasjoner til Stings versjon av "Little wing", og til og med noe Pink Floydsk. Veldig mye klang, fin gitarlyd.

Så var det en tjue minutters pause, hvor jeg rakk å løpe ut og ta ut penger ettersom de annonserte at man kunne kjøpe aftenens konsert etter at den var over! Samt en t-skjorte.




Sett 2:
Nash åpnet med sin "Simple man", med kassegitar og munnspill. Deretter en annen av mine yndlinger, Crosby-komponerte "Guinnevere" fra debutplata til CSN. Nydelig! Så en liten overraskelse til det norske publikum, en idé som oppstod da de hadde lydsjekk tidligere på kvelden og gitaristen spilte litt fra "Norwegian Wood". Crosby & Nash covrer Beatles! Det har de jo gjort før, jeg har et opptak fra 1970 der de synger "Blackbird". Morsomt! Og deretter kom kveldens første allsang: "Our House", Nash sin kjærlighetssang til Joni Mitchell om da de bodde sammen i Laurel Canyon omkring 1969. Man blir varm i hjertet. Etterpå kom "Military Madness", en av låtene fra Nash sin soloplate fra 1971, etterfulgt av Crosbys sololåt "Laughing" fra samme år. Og fra samme plate - "What are their names", en veldig politisk sang - a cappella! Videre, "Here is another pissed off Crosby song" - "They want it all" fra 2004.

Etterpå annonserte Crosby "I wanna sing something beautiful!" - hvilket var Nash sin "I used to be a king". Veldig fin lyd i Fontaynes gitar, mye fin dur/moll-veksling i koringen. Over til "Cathedral", et annet av Nash sine mesterverker. Så fint!!! Men så måtte tempoet og intensiteten opp litt, og David Crosby fikk dra i gang sin "Almost cut my hair", en av hans største hits. Responsen fra publikum fikk han til å smile fornøyd i barten. Og til slutt: Wooden Ships. Aaaaaah. Litt uvant å høre den uten Stills, hans stemme manglet jo, men det var fint allikevel. En stor favoritt hos meg!

Heldigvis ble det et ekstranummer - "Teach your children", med allsang - en avslutning som ikke kan beskrives på annen måte enn KOSELIG. Og slik endte en opplevelse for livet i Oslo Konserthus, en søndagskveld i oktober.

"So just look at them and siiiiiii-iii-iiiigh... - and know they loo-ove you..."


(Alle fotos: Buzz Person, hentet fra www.crosbynash.com)

Ole Børud m/ band, Strømmen 22.10.11

For femten-tjue år siden kunne man rett som det var høre groovy funk-soul-westcoast-konserter på Rockefeller. I våre dager må man f.eks. til en pinsevennkirke på Strømmen. Men takket være at jeg er gift med en musiker, fikk jeg sjansen til å bli med når han nå skulle vikariere i bandet til Ole Børud. Bra timing; det er under to uker siden jeg googlet rundt etter bandets turnéplan uten å finne noe i Oslo. To flotte soloalbum og noen konsertklipp på YouTube har nemlig overbevist meg om at dette må oppleves live.



Ole Børud skriver fengende melodier med arrangementer og harmonier som blåser varm californiavind inn i iskalde norske vinterkropper, og med en groove som er 70tallet verdig. Prince, Stevie Wonder, Quincy Jones, Steely Dan, Donald Fagen, D'Angelo, Pages, Earth,Wind&Fire, Gino Vannelli, Al Jarreau og tidlig Bill Champlin er bare noen av assosiasjonene som ramler inn etterhvert som man hører seg igjennom låtene, uten at det blir plagiat. Bandet er ekstremt tight og samspilte, og Børud synger knallbra, med en stemmekvalitet og feeling som man sjelden hører her til lands. Det er dyktige musikere med høy genrekompetanse (uansett genre som blir spilt), og det høres. Kompet er bunnsolid; dette må være en av Norges beste poptrommiser?!

To coverlåter var også med, til min store glede - Pages! Et av mine favorittband fra tidlige tenår; jeg husker da jeg 13 år gammel kjøpte min første Pages-LP for kr. 49,50 i Nice Price-kurven på fotobutikken (!) i småbyen jeg bodde ved. "Chemistry" og "Keep on moving" er begge fra "Future Street", to av de mest up-tempo-låtene på plata. Jeg har aldri hørt noe som helst av Pages live før - det nærmeste var da Richard Page spilte Kyrie og Broken Wings på Ringo Starr-konserten i sommer.

The horn section!

Westcoastgenren hadde sin storhetstid på slutten av 70tallet og kanskje fram til 1982. Noe skjedde da instrumentene ble erstattet med programmering; en utvikling som heller hørte hjemme i andre popgenrer. Westcoasten mistet noe grunnleggende, særlig ved å gi slipp på kompet. Et eksempel er Jay Graydons "Airplay for the planet" fra 1993 - fine låter, bra sunget - men samtidig holdt nede av en trommemaskin. Jeg kan ikke forstå Graydons valg her. Kompet, eller grooven, er mye av sjela til denne genren, så velger man bort det daler også min interesse. Man fjerner nerven.

Ole Børud har klart det vestkystmusikerne selv ikke har klart i etterkant av gullalderen - å lage nye låter i en genre som lett kunne ha dødd ut. Det ligger i detaljene; i melodiføringen, fraseringen, harmoniene, koringen, i arrangementene, dur/moll-vekslingen, og ikke minst i grooven. Det er så gjennomført. Ingen av soloplatene til Bill Champlin etter "Runaway" (1981) kan måle seg med dette.

Dette var virkelig en kjempefin konsert, uten at jeg skal rangere - 2011 har vært full av minneverdige konserter, og lykkelig er jeg for det. Det eneste jeg har å utsette lydmessig, er at jeg hørte litt for lite av koristene. Korarrangementene på platene er så til de grader på plass, så jeg skulle gjerne ønske meg litt mer lyd på dem.


Settliste:

• High time



• All because of you



• The vow



• Awaiting your reply



• Rock steady



• Make a change



• Shakin' the ground



• Broken people



• She's like no other



• Chemistry (Pages)



• Keep movin'



• Souls in chains



• Heaven is on my side



• Keep on moving (Pages)



• Backyard party
  




• City lights

soundcheck

Kringkastingsorkestret i Store Studio, 22.09.2011

Det er en fryd å gå på konserter i fine klassiske lille Store Studio! De bølgende formene i taket og rundt scenen minner om Gaudis stil, og det er et sus av historie både i foajeen og inne i salen. Her har det vært skapt radiohistorie!

Korks norske dirigentprofil i år er Arvid Engegård, som i tillegg til å dirigere gårsdagens konsert, også var solist i konsertens første verk - Mozarts fiolinkonsert i G-dur, K.218. Sprudlende og flott fremført av både solist og orkester, med små innslag av improvisasjon her og der - ikke minst i kadensene (f.eks. hardingfeletoner!).

Verk nr. 2 var "Rendezvous for strykere" av Arne Nordheim, opprinnelig et ensatsig verk for strykekvartett ("Nachruf"), senere skrevet ut for strykeorkester og lagt til to satser. Et stemningsfullt verk, mye bruk av de mørke strykerne, mange fine klanger og mye dynamikk. Siste sats, "Nachruf", er nok den jeg har hørt mest før. Langsom og mystisk og elegant.


Etter pause: Skjebnesymfonien! Beethovens femte symfoni i c-moll, opus 67, kanskje verdens mest kjente symfoni - men også en av de flotteste jeg vet. Den er så gjennomført fin i alle fire satser, ikke et dødt punkt. Det er så bra å høre den live, å se orkestret når de spiller den, for da får man i enda større grad med seg hvordan de små melodiene flytter seg fra den ene instrumentgruppa til den andre, i perioder partier med kanskje bare to-tre treblåsere - slike ting man ikke nødvendigvis tenker 100% over når man hører det på plate. Og for en fremførelse! Luften i Store Studio var elektrisk, hårene reiste seg på hodet og jeg grøsset nærmest (positiv grøss!) da den litt mystiske avslutningen på tredjesats brøt ut i treklangen som åpner fjerde sats. For en avslutning! Sjelden har jeg hørt den så godt spilt. Åpningen av 2. sats der melodien ligger hos bratsj og cello var helt nydelig. Treblåserne overbeviste nok en gang, og ikke minst hornistene i åpningen av 3. sats. Kork er rett og slett fenomenale. Bravo!!

Konserten ble streamet på nrk.no og direktesendt i NRK P2.

Göteborgs symfoniker, Martin Fröst og Gustavo Dudamel i Oslo Konserthus 16.09.11

Denne konserten har jeg gledet meg til lenge! Jeg har aldri hørt noen spille Mozarts klarinettkonsert så fint som Martin Fröst, og det er nesten tre år siden jeg hørte han spille dem live sist. Men nå på fredag var det gjestebud - Göteborgs symfoniker under ledelse av selveste vidunderbarn-superidoldirigent og svært engasjerte Gustavo Dudamel, og det var ekstra morsomt å oppleve.

Første verk var en førstegangsframførelse i Norge - Karin Rehnqvists "Tiger touch", som hadde urpremiere i Göteborg to dager tidligere. Det var et flott orkesterstykke, med mye blås og spennende klanger; mine assosiasjoner gikk både i retning Stravinsky og svensk tradisjonsmusikk - muligens pga åpne kvinter her og der. Komponisten var selv tilstede i salen, og mottok applaus etter framførelsen.

Så! Martin Fröst! Og Mozarts nydelige musikk. Jeg er så glad i denne konserten, spesielt første- og andresatsen. Ekstra mye andresatsen! (Den får meg til å tenke på "Out of Africa", hvor Denys spiller den på en gammel 78-platespiller for Karen, midt i Kenya. Og på Bertoluccis "Stealing Beauty" fra Toscana.) Fröst spiller så mykt og fint, og setter an tonene i pianissimo før han gasser på med en jevn crescendo så man får gåsehud rett som det er. Mye i nakken denne gang. Orkesteret spilte veldig fint også, særlig fløytistene la jeg merke til. Fröst nærmest danser rundt på sin solistplass, og formidler musikken helt fenomenalt. Jeg tror han spiller sine egne kadenser (korriger meg hvis dette er uriktig), og på denne konserten mener jeg han spilte på et bassetthorn.

Jubelen stod i taket, så Fröst tok et ekstranummer. Bachs preludium nr. 1 i C-dur fra Das Wohltemperierte Klavier bok 1, han spilte altså pianostemmen med arpeggio-akkordene som vi kjenner så godt - også viste det seg å være Gounods "Ave Maria" som jo er basert på dette preludiet. Celloen kom inn på Gounods melodi, nydelig spilt, fiolinen kom inn noen takter senere, deretter bratsjen og så en kontrabass. Hele tiden mens klarinetten spilte akkompagnementet, altså Bachs preludium.


Etter pause spilte orkesteret og Dudamel en av de vakreste symfoniene på denne jord - Tsjajkovskijs "Pathétique", hans sjette og siste. Han døde bare dager etter at denne ble urframført, og premieren vakte ikke videre interesse hos publikum. Den åpner med en mollstemt sats med store variasjoner i tempo og styrke, litt dyster i blant, men også med de nydeligste følsomme partier i dur der strykerne spiller unisont, og har ikke dette vært brukt i film så vet ikke jeg. Andresatsen er en slags skeiv vals i typisk Tsjajkovskij-stil, den kan minne både om valser fra ballettene og fra serenaden for strykere. Men taktarten er ikke videre dansbar - den er i en femtakt som veksler mellom 2+3 og 3+2.

Tredjesatsen er en frisk scherzo-aktig marsj med et fengende tema som på mange måter hører hjemme i en sistesats - ikke minst fordi man får en plutselig trang til å klappe og rope bravo når den er ferdig. Og det gjør de fleste også, i pur begeistring, og det er jo bare fint. Men den etterfølges altså av en avslutning - en sørgmodig og langsom sats som nesten høres Griegsk ut hos strykerne i begynnelsen, som er riktig vemodig når man tenker på Tsjajkovskijs lidelser og at han døde bare dager etter urframførelsen, og som etter nesten ti minutter fader ut hos de dypeste strykerne i en utmattet stillhet.

(Det vil si: Den kunne ha gjort det, om ikke kvinnen med bronkitt noen rader bak meg satte i med et hosteanfall akkurat der det skal være så stille at man skal høre en knappenål treffe gulvet. Hør her alle sammen: er det den minste mistanke om at hosting kan forekomme, hold dere hjemme. Ikke gå på konsert når dere er syke. Vær så snill!)

Heldigvis fikk vi et ekstranummer her også - som om ikke programmet så langt var helt perfekt! Intermezzo fra Puccinis "Manon Lescaut", etter hva jeg kunne høre. Et nydelig instrumentalstykke med solistpartier for cello, bratsj og fiolin, helt utmerket spilt av strykerne på fremste rad. Puccini altså, finnes det noe mer gåsehudfremkallende på denne jord enn hans musikk? Man blir salig.

Kringkastingsorkesterets Superlørdag i Universitetets aula 10.09.11

Endelig er superlørdagen tilbake i aulaen! Etter tre år i eksil i operaens scene 2 mens aulaen ble pusset opp var det klart for nypremiere. Jeg liker superlørdag! Oslo sentrum lørdag tidlig ettermiddag kan i utgangspunktet være ganske stressende, derfor er det så deilig å komme seg vekk fra biler og bråk, inn i vakre omgivelser i aulaen, se de overveldende maleriene til Edvard Munch, og høre vakker, vakker musikk spilt av et knakende godt orkester.


Først ut var komponist Knut Vaage, som fikk urframført sitt stykke "Mylder". Her kunne man høre både Glinka og Rossini sitert, hhv ouverturene fra "Ruslan og Ludmila" og "Wilhelm Tell". Morsomt! Veldig flott musikk, og en kortere variant kom som ekstranummer helt til slutt i konserten som en fin innramming.


Gisela Stille sang deretter Richard Strauss' mesterverk "Vier letzte Lieder", og det gjorde hun med bravur. Disse romansene er noen av de vakreste som er skrevet for sopran og orkester, og de var det siste Strauss skrev. Han var 84 år, og året var 1948. Kirsten Flagstad urframførte dem to år senere i Royal Albert Hall sammen med Philharmonia og Furtwängler, men da levde ikke Strauss lenger. Det er vemodig.

O weiter, stiller Friede!
So tief im Abendrot.
Wie sind wir wandermüde--
Ist dies etwa der Tod?

Etter pause var det klart for Debussys Preludium til en fauns ettermiddag, og nok en gang fikk Korks dyktige treblåsere og hornister vise seg fram. Deres spill er en fryd for øret! Dette er virkelig et nydelig stykke, harmonisk og tonalt veldig impresjonistisk, fullt av vakre klanger og mye dynamikk.

Og helt til slutt: Bilder fra en utstilling av Modest Musorgskij. Sist jeg hørte dette var det Leif Ove Andsnes og videokunstneren Robin Rhode som fremførte verket. Det er mektig musikk, og bildene som musikken er skrevet til (flere av dem eksisterer dessverre ikke lenger), blir detaljert beskrevet. I "Det gamle slottet" ble jeg litt forvirret av et instrument - hva var det egentlig? Et treblåsinstrument med tilnærmet horn-klang? Jammen var det saksofon. Jeg er gift med en saksofonist og hører lyden av dette instrumentet daglig, men den klassiske saksofontonen er ganske annerledes enn jazzsaksofon - og særlig midt i et orkester. Det klinger fint, og det passer godt i denne sammenhengen. Bassklarinett er også med, og den knirkende lyden gir stemning.


Dette var en kjempefin konsert! En nytelse fra ende til annen. Jeg gleder meg til neste gang!

Charlie Haden Liberation Music Orchestra feat. Carla Bley, Universitetets aula, 17.08.11 (Oslo Jazzfestival)

I kveld spilte Charlie Haden og Carla Bley med sitt orkester for en fullsatt Universitetets Aula.

Legender er de begge to, og når jeg tenker på alt Charlie Haden har vært med på blir jeg nesten svimmel. Som pur ung begynte han å spille med Ornette Coleman, et samarbeid som ble langvarig, og han var dermed med på å utvikle frijazzen. Og tenk bare på hvor mange plater jeg solgte av hans Metheny-duo-utgivelse "Beyond the Missouri sky" da jeg jobbet på Norsk Musikforlag. Noe helt annet enn Coleman-frijazz. Han har et enormt spenn.

Mitt første møte med Charlie Haden Liberation Music Orchestra var platen "Dream Keeper" fra 1990, som min splitter nye kjæreste spilte for meg da jeg var nitten. Låta "Rabo de nube" bringer fremdeles tårene fram, og selv om denne plata ikke er i vanlig salg lenger, er den å få tak i på f.eks. Amazon Marketplace. Den gang bestod saxrekka av Joe Lovano, Branford Marsalis og Dewey Redman, Paul Motian satt bak trommene, og jeg tror en konsert med daværende besetning ville være helt uforglemmelig. Men jeg skal aldri glemme kveldens konsert heller.

Blåserne: Tony Malaby og Chris Cheek på tenorsax, Loren Stillman på altsax, Seneca Black og Michael Rodriguez på trompet...


... (Rodriguez igjen) og Vincent Chancey på horn, Curtis Fowlkes på trombone, og Joe Daley på tuba. Trommis Matt Wilson bak der, og gitarist Steve Cardenas vises ikke på bildet.

Liberation Music Orchestra gir ut plater i hver republikanske presidentperiode. Første plate kom under Nixon og Vietnamkrig, neste under Bush senior rett før gulfkrigen, neste under Bush junior og Irakkrig - og nå er de i gang med ny plate, men denne gangen er temaet primært miljøvern (og jeg håper ikke en ny plateutgivelse betyr en ny republikanerpresident etter neste valg).

Carla Bley ved flygelet, og Charlie der bak på kontrabass og anekdoter mellom låtene. Han beklaget veldig det som skjedde i Norge den 22/7, og dediserte konserten til "the souls who were there".

Han fikk plassert låtene i sammenhenger, og fortalte små historier som f.eks. da han spilte i "Old and new dreams" med Dewey Redman, Ed Blackwell og Don Cherry, alle hadde tidligere spilt med med Ornette Coleman, og Coleman inspirerte dem til å improvisere på en helt spesiell måte som ikke var mulig å beskrive med ord. "A new chord structure to every song."

Hvor ofte ser man en susafon på en scene (med unntak av korpskonserter vil jeg anta)?

Konserten åpnet med den nydelige Haden-komposisjonen "Not in our name" fra plata med samme navn (2005). Jeg husker da vi fikk denne plata på jobben, for jeg kastet meg over den for å katalogisere den. De aller fleste av dagens besetning var med den gang også.

Så rett over i nydelig piano-gitar-intro, som etter bare tjue sekunder avslørte at dette var "This is not America", en av de fineste Bowie-låtene jeg vet - og den er jo komponert av Pat Metheny og Lyle Mays, som også spilte den inn med Bowie (til filmen "The Falcon and the Snowman"). Haden og co spiller den i reggaeversjon! Trommisen fikk utfolde seg til gagns. De spilte bare "omkvedet" om og om igjen, modulerte fram og tilbake ettersom hvem som hadde solo, og innimellom kunne man høre noen takter fra kjente amerikanske patriotmarsjer.

Tredje låt var Carla Bleys komposisjon "Blue Anthem" fra 2005-utgivelsen, en ballade. Deretter en bitteliten pause mens Haden lette etter notene sine til "Goin' Home", låt nr. 4, som er skrevet over temaet fra Dvoráks niende symfoni "Fra den nye verden" (som jo er Amerika). Dette er en fin ballade som finnes i utallige innspillinger. Trompetist Michael Rodriguez spilte helt nydelig her, og overlot etterhvert solistrollen til altsaksofonist Loren Stillman.

Etterpå ble det litt forvirring innad i bandet om hvilken låt som var den neste, så Haden spurte publikum "Does anybody have a song list?"

Deretter kom en nydelig, nydelig ballade, "Silence" fra Haden & Bleys plate "The Ballad of the fallen". Først var det vakker duett mellom trombone og trompet, så hang hornet seg på, og det ga et slags koralpreg over det hele. Så kom tubaen inn, saksofonene, og til slutt kompet. Ett av høydepunktene i konserten!

Amazing Grace, kanskje klodens kjedeligste sang, var neste låt. Men i denne sammenhengen ble den helt ok, ikke bare fordi arrangementet til Bley fungerte bra, men også fordi den er en høyt elsket amerikansk sang - og et uutalt tema for konserten var jo blant annet Amerika, landet de er gladest i, men som de også ofte er uenige i styringen av.

Så Bill Evans' "Blue in Green", eller "Emphasis on Green" som Haden kalte den for anledningen. Et utmerket låtvalg som raskt fikk meg til å glemme forrige punkt på programmet.

Siste låt før ekstranummer var Hadens egne "Song for the whales" som han hadde skrevet etter at japanske hvalfangere hadde herjet og drept det han mener er svært intelligente dyr. De vet mye mer enn oss, sa han. "My dog Jackson knows a lot that I don't know. He won't tell me though. I keep asking him, 'Come on, man!' but he won't tell me."

Heldigvis ble det ekstranummer! En Bley-komposisjon md navn "Utviklingssang" (!) - og det ble sagt at et Norgesbesøk for mange år siden var inspirasjonen. Hun hadde sett demonstrasjonstog i forbindelse med en av vassdragsutbyggingene. Den åpnet med et trombone-soloparti, etterhvert akkompagnert av pianoet - og deretter de andre. Trommene hadde et langsomt marsjpreg, kanskje protestmarsj til og med - og til og med med glidende og lekre overganger til bolerorytmer her og der.


Haden og Bley tar i mot velfortjent applaus. Bley ledet orkestret fra pianokrakken, og stod foran dem og dirigerte med sin knivhvasse bob intakt hele veien. Hun er også kvinnen bak alle de nydelige arrangementene, og er igrunnen hovedpersonen.


Tenk, jazzkonsert i aulaen igjen, det er et historisk sus over det. Jeg nevner bare Charlie Mingus i 1964. Thelonious Monk i 1966. Keith Jarrett i 1966. Osv Osv.

Kenny Garrett på Nasjonal Jazzscene Victoria, 15.08.11 (Oslo Jazzfestival)

For femten år siden hørte jeg Kenny Garrett på Kongsbergjazz. Den gangen hadde han akkurat gitt ut en Coltrane-hyllest, og turnerte med bandet bestående av Pat Metheny, Brian Blade og Rodney Whitaker. Jeg husker de spilte Giant Steps i swingtakt med temaet kun i jevne åttendedeler.

Nå i kveld spilte han på Victoria, og det var moro å høre han igjen. Denne gangen hadde han med Benito Gonzalez på piano, Corcoran Holt på bass og Marcus Baylor på trommer. De spilte ett sett, låtene varte i mellom 15 og 20 minutter hver og var av høyst forskjellig stilart: Åpningslåta var relativt frijazz i retning Ornette Coleman og sen Coltrane, senere kom noe som var nærmere bebop, før han beveget seg inn i funken. Cool!

(Det var forøvrig fotoforbud)

Prince i Oslo Spektrum, 02.08.11

Det ble en overraskende, men vakker start på tirsdagens konsert i Spektrum. Prince trøstet oss. Han åpnet med selveste "Purple Rain", og gjentok "Feel better, feel good, feel wonderful" om og om igjen. En kjempefin versjon, som ble ekstra magisk da confetti i gull og lilla regnet ned over oss. Og dermed var festen og hitparaden i gang!

Det er ikke så lett å sette ord på en sånn konsert. Det må oppleves. Prince er personifiseringen av musikk, hans energi og spilleglede smitter over på alle i publikum, og det er akkurat det vi trenger. Vi trenger å danse i to og en halv time til denne funky musikken som han er den ubestridte mester i. (Særlig jeg, som har ligget som et slakt i hagen og lest Donald og bøker den siste uka)

En annen ting med hans forhold til musikk, og kjærligheten til den, er at han gjerne spiller coverlåter. Denne gangen fikk vi flere The Time-låter og en Sheila E-låt (hun var dessverre ikke med i bandet selv), og i tillegg en funkversjon av "Come Together" (Beatles) og Michael Jacksons "Don't stop 'til you get enough". Og kanskje den aller fineste Burt Bacharach-låta - "The look of love", nydelig framført av gitarist/vokalist Andy Allo. Bacharach forfølger meg i sommer, og jeg er lykkelig for det! Tre konserter i Risør med Bacharach-innhold, og en orkesterprøve i Berlin med Royal Philharmonic hvor de også spilte "The look of love". Suverent!

Prince var i storform, han danset mye og smilte og snakket til oss, og oppfordret oss til å danse med. Det var lettere å få med seg kommunikasjonen denne gangen, for Spektrum er mye mindre enn Forum og man stod veldig nært scenen.

Jeg ønsker meg alltid låter fra LoveSexy, som kanskje er min yndlingsplate med han - men jammen ble jeg fornøyd da han også denne gangen spilte "If I was your girlfriend" fra "Sign o the times", som kanskje er yndlingslåta mi fra hans katalog. Den funky versjonen som spilles live på konsertene groover enda mer enn plateversjonen, som er litt spinklere.

Det sies at bandet øver inn mer enn 300 låter før hver turné, sånn at de kan spille forskjellige låter hver kveld. Tirsdagens setliste var helt annerledes enn onsdagens. Begge var helt annerledes enn konserten i Forum i fjor (og ekstrakonserten på Amager Bio også), kun noen få låter var like. I Rotterdam spilte han visstnok tre kvelder på rad, uten å gjenta en eneste låt. Dette gjør noe med opplevelsen, det er så gjennomført, så profesjonelt - og gjerne spontant i blant, kan jeg tenke meg - men alt i alt helstøpt. Og det er nettopp helstøpt Prince er som artist. Ikke bare er han en hitmaker av de store, en god vokalist og danser, en funkens forvalter og høye beskytter, men han er også en gitarist i verdensklasse. Som tidligere nevnt minner han meg veldig om Hendrix i sitt spill, men mest av alt minner han om seg selv.

Bandet som sådan er superproffe også. Shelby J har tidligere sunget med D'Angelo og Anthony Hamilton, og har et eget band på si som man gjerne kan lytte til (Black Gypsy). I Prince-sammenheng er hun enestående, hun er født til denne rollen. Det samme med danske Ida Nielsen på bass.

Selveste Maceo Parker!! Funksaksofonisten over alle!

Yeah! (evt. NOOOooo!)

Setliste:

Purple Rain
D.M.S.R.
Pop Life
Musicology
Shhh
Mountains
Everyday People (Sly & The Family Stone cover)
Come Together (The Beatles cover)
The Look Of Love (med Andy Allo)
Crimson And Clover (Tommy James cover)
Take Me With U
Raspberry Beret
Cream
Cool (The Time cover)
Don't Stop 'Til You Get Enough (med Shelby J., Andy Allo)
If I Was Your Girlfriend
Kiss
The Bird (The Time cover)
Jungle Love (The Time cover)
A Love Bizarre (Sheila E. cover)
When Doves Cry
Hot Thing
Sign "O" the Times
Nasty Girl (instrumental)
Darling Nikki (instrumental) (bare noen takter)
I Would Die 4 U
Make You feel My Love (med Shelby J., Andy Allo, Ida Nielsen)
Gold


Jeg gleder meg til neste gang, til Prince-konsert nr. 4. Sånt må man gjøre jevnlig.


(alle bilder: mine)