Juleoratoriet med Schola Cantorum og Det Norske Blåseensemble, Trefoldighetskirken 05.12.14

Aller først: 

Gåsehud og trillende tårer under åpningssatsen i kantate nr. 1 - check. Jauchzet Frohlocket!

I løpet av ei uke er det tre forskjellige muligheter til å høre Juleoratoriet i Oslo! Jeg hadde lyst til å høre Schola Cantorum denne gang, derfor møtte jeg opp i Trefoldighetskirka nå i kveld. Jeg var ganske spent på orkestret, da det var Det Norske Blåseensemble - dyktige som bare det, men uten en eneste fiolin i rekkene. Ei spiller de på originalinstrumenter. Men jo mer jeg tenkte på dette utover dagen og spilte musikken i mitt hode, kom jeg jo fram til at det er temmelig mye obo-og-continuo i Juleoratoriet - og siden jeg visste det skulle være continuogruppe med cello og kontrabass, tenkte jeg at forskjellen kanskje ikke ble så voldsomt stor. Og det ble den egentlig ikke heller. Litt tynnere lydbilde noen steder i åpningskoret i kantate 1 der man er vant til at fiolinene gasser på så gåsehuden dirrer - nå var det litt spinklere, men det var fint det også! Dessuten hørte man continuoen veldig godt på den måten, hvilket også er et pluss. I dette arrangementet er fiolinene primært erstattet av oboer og fløyter, etter hva jeg kunne høre. Jeg hørte ikke klarinettene eller saksofonene (!) noe i orkesterbildet der jeg satt, men nå kan Trefoldighet være litt varierende med tanke på lyden. (Litt underlig var det dog å komme inn i kirka på barokk-konsert, og se en altsaksofon i hånda på eieren sin der framme i orkesteret. Worlds colliding, men allikevel ikke!)

Fløyteobligaten til tenorarien i kantate 2 var nydelig. Det samme med obligaten til "Schliesse, mein Herze" - den arien ble akkompagnert av klarinett og continuo!! Det er en kombinasjon jeg ikke ofte hører, klarinetten er jo virkelig et fremmedelement i barokkmusikk i teorien - men det lød bra. Klarinettisten spilte så fint! Arier hvor det kun er akkompagnement i continuoen med en obligatstemme - for et genistrek det er. 

Solistene Ingeborg Dalheim (sopran), David Hansen (kontratenor), Joshua Ellicott (tenor) og Halvor Festervoll Melien (baryton) var et utmerket team - spesielt glad var jeg for å høre Dalheim, som imponerte meg stort tidligere i år da hun sang kantater av Johann Theile på "Ostsee"-albumet til Trondheim Barokk. En klar og lys sopran som har studert med bl.a. Barbara Schlick, dog synes jeg hun synger finere enn sin læremester! Det var kanskje i sopranarien i kantate 6 hun fikk utfolde seg mest, "Nur ein Wink von seinen Händen", samt i koralen i bassens resitativ i kantate 1 (hun sang den istedet for damestemmene i koret). David Hansen har jeg hørt i mye forskjellig de siste tre-fire årene, og jeg tror han er den lyseste kontratenoren jeg vet om - i den forstand at han har så mye trøkk på de høye tonene. Det er imponerende. Dog tenker jeg nok mer på han som en litt mer dramatisk sanger enn akkurat kirkemusikksanger - han passer enda bedre til barokk-opera, etter min mening. (Jeg er flasket opp med Anne Sofie von Otter i denne rollen, og i senere år også Andreas Scholl - begge har et litt annet og mykere uttrykk). Tenoren Ellicott var evangelist, og han var ekstra fin og følsom i høyden på resitativene. Baryton Melien var nok den største overraskelsen, siden jeg aldri har hørt han før. For en praktfull stemme han har! Formidlingsevnen var også svært god. Han håper jeg vi får høre i de andre store verkene til Bach om ikke lenge!

Koret glitret. For noen sopraner! Koralene var høydepunkter, og alle åpningskor/sluttkor også, naturligvis. Her er det rom for jubel, i stor kontrast til pasjonene. Det er flott når sluttkoralen i kantate 2 blir utbrodert med takter fra sinfoniaen. 

Arrangementene er gjort av Stian Aareskjold, og kor og ensemble ble ledet av Steven Devine. 

Det er virkelig et bra kor, jeg må huske å følge konsertplanene deres. 

Ole Børud, releasekonsert på Herr Nilsen 17.11.14

Endelig ny plate med Ole Børud - "Stepping Up" slippes i disse dager, og i går kveld fikk vi høre en gjennomspilling av hele plata live på Herr Nilsen. Releasekonserter er alltid morsomme, ikke bare får man hørt en haug nye låter, men førsteinntrykket blir jo faktisk av liveversjonene. Som vanlig hadde han med sitt svært solide band (Frode Mangen / Lars Erik Dahle / Markus Lillehaug Johnsen / Jens Petter Antonsen / Even Skatrud Kruse / Børge Are Halvorsen / Ruben Dalen - sistnevnte må være Norges beste poptrommis!), som bidro med sitt enestående komp og flerstemt koring. I tillegg til de nye låtene fikk vi høre gamle slagere som "Shakin' the ground", "Keep movin'", "The vow", "Backyard party" og Pages-coverlåta "Keep on moving". Og Børud overbeviser nok en gang at han ikke bare er en popsoul-vokalist i særklasse her til lands, men også at han har en teft for denne genren som resulterer i en låtkatalog som i allefall gleder mitt Steely Dan-hjerte.  

Nå gleder jeg meg til å få kloa i albumet så jeg kan høre på det!

Erik Løkra Volunteer Quartet, Bare Jazz, Oslo 12.11.14

Erik Løkra Volunteer Quartet; "jazz music inspired by the heroes of the past, with eyes set on the future."

Erik Løkra - saksofon
Magnus Wiik - gitar
Audun Lunnan Hjort - trommer
Fredrik Gundersen - bass

Splitter nye låter, samt noen fra Triathlon-perioden. Meget bra!!

Mesteraften med Jirí Kylian, Den Norske Opera og Ballett, 03.11.14

(Fotos: Jörg Wiesner)

Nasjonalballettens Mesteraften-oppsetninger er noe av det beste operaen har å by på - særlig produksjonene til Jirí Kylian. Han er et geni, og aldri har jeg sterkere opplevelser av dans enn når jeg ser hans verker. Kroppene er vektløse, de har ingen hindringer, det er ikke den ting de ikke kan gjøre. Hver bevegelse er sterk og målbevisst, og alt er så uttrykksfullt uten at vi nødvendigvis vet hva de skal uttrykke, men det spiller ingen rolle. Det er opp til den som ser på, og som tar det inn i sitt eget sinn. Det er nært og det treffer en nerve, på samme måte som musikk kan gjøre det, og føles veldig tilgjengelig. Kylians store genistrek i tillegg til den makeløse koreografien, er bruken av musikk. Han kombinerer barokkmusikk med moderne dans på en måte som gjør at begge deler forsterkes av den andre, de viser andre sider og får et helt nytt lys; blir en ny enhet. Det er så sterkt! Under første del i denne forestillingen, "Bella Figura", begynte jeg nesten å gråte, for det var så mektig. Når man hører den praktfulle musikken med ørene, og ser den nydelige og fascinerende dansen med øynene, blir det til sammen overveldende; direkte gripende, på en helt ny måte. Barokkmusikken gir en så intenst emosjonell stemning, den trigger alle følelser man vanligvis ikke kjenner på så ofte - den når fram til steder i hjertet hvor lite annet finner veien. 

I "Bella Figura" var det utdrag fra Pergolesis Stabat Mater - noe av det vakreste av 1700-tallets kirkemusikk (som ikke er Bach, jeg er jo tro mot min mester) -, samt utdrag fra Marcellos vakre obokonsert (sist hørt i Bachs pianoversjon i Radio Glamourbibliotekar vol. 32) og Vivaldis mandolinskonsert. Og noe Torelli. Jeg skulle ønske jeg var musikkprodusent hos Kylian. 

"Gods and Dogs" var også veldig imponerende; her var det mest Beethoven, med noen innslag av noe nyere. Siste del var "Symphony of psalms", der de naturligvis danset til Stravinskys salmesymfoni. Det var helt nydelig. Bruken av enkel scenografi og lys bidrar også mye. 

Jeg har vært på mange av disse Mesteraften/Kylian-oppsetningene tidligere, men jeg tror kanskje "Bella Figura" er min favoritt så langt.  Jeg anbefaler herved alle (som har mulighet) til å gå og se Nasjonalballettens forestillinger. Nå er Romeo og Julie rett rundt hjørnet, til Prokofjevs musikk, jeg skal i allefall dit!

Duruflés Requiem, Oslo domkirke 02.11.14

På allehelgenssøndag er det alltid mange muligheter til å høre flotte konserter her i byen. I år falt valget på domkirka, hvor Oslo Domkirkes Ungdomskor framførte Maurice Duruflés Requiem. Dette verket ble komponert i 1947, og er en slags slektning av Faurés Requiem som ble skrevet seksti år tidligere - det har en del felles i både klanger og melodiføringer, og blir ofte utgitt på samme innspillinger. Ungdomskoret er dyktige, de er ikke så mange på hver stemme og dette er et ganske komplisert verk å synge, men de gjennomførte det veldig bra. En fin opplevelse i domkirka!

Christian Ihle Hadland og Operaorkestret, Den Norske Opera & Ballett 31.10.14

Vi er velsignet med flere gode orkestre her i byen, og Operaen er definitivt et hyggelig sted å tilbringe fredagskvelden. God lyd omtrent hvorenn man sitter i salen, god te å få kjøpt i pausen (alltid et pluss), og naturligvis et knakende godt orkester og i tillegg en tilsvarende dyktig solist denne kvelden. Christian Ihle Hadland har jeg hørt mange ganger før, og han skuffet virkelig ikke denne gangen heller. Symfoniske variasjoner for klaver og orkester av César Franck er en slags énsatsig klaverkonsert (i tre deler uten pause mellom), komponert i 1885. Vakre franske klanger, dramatikk, og variasjonsverk av typen jeg foretrekker - der variasjonene går nesten sømløst over i hverandre og ikke er oppstykket i det uendelige. (Orkestret spilte Brahms' Haydn-variasjoner aller først, og det er et variasjonsverk der de ulike variasjonene er veldig tydelige og i grunnen ikke så veldig spennende). 

Etter pausen fikk vi høre Burleske i d-moll for klaver og orkester av Richard Strauss, komponert samme år som Francks variasjoner. Veldig fint spilt det også. Siste verk på programmet var Strauss' "Tod und Verklärung", og jeg ble atter påmint hvor enestående Richard Strauss er. Dette er et tonedikt, fullt av følelser, mektige crescendoer og holde-pusten-partier. Nydelig. 

Don Giovanni, Den norske opera og ballett, 28.10.14

(alle foto: Joerg Wiesner, Den Norske Opera og Ballett)

En flott forestilling! Aller best var den italienske bass-barytonen Ildebrando D'Arcangelo, som jeg har vært borti mange ganger tidligere gjennom hans plateinnspillinger, og han var en glimrende Don Giovanni.

Ellers hørte vi Marcell Bakonyi (Leporello), Alexandra Deshorties (Donna Anna), Nina Gravrok (Donna Elvira), Marius Roth Christensen (Don Ottavio), Jens-Erik Aasbø (Kommandanten), Caroline Christensen (Zerlina) og Aleksander Nohr (Masetto). Ikke et svakt ledd! Regien var med Thaddeus Strassberger, og Hermann Bäumer dirigerte operaorkestret. Det er fremdeles noen forestillinger igjen, så jeg anbefaler absolutt å benytte sjansen!

Her synger Ildebrando D'Arcangelo "Deh! Vieni alla finestra": 

Truls Mørk og Oslo Camerata, Den norske opera og ballett, 26.10.14

En spontan konsert på en søndagskveld - vi er heldige som har muligheten til sånt her i hovedstaden. Hive seg rundt og stikke bort i operaen, og høre musikk utført på utsøkt vis. Strykeensemblet Oslo Camerata er fra miljøet rundt Barrat-Due, og på denne konserten hadde de med Truls Mørk som vi i høyeste grad kan kalle norsk verdensstjerne med sine grammynominasjoner og -pris. Man kunne trygt lene seg tilbake. 

Første verk på programmet var Pendereckis sinfonietta for strykere; en orkesterversjon av hans stryketrio fra 1991. Den åpner med en energisk og aggressivt hurtig repeterende dissonans-akkord, etterfulgt av et rolig melodisk soloparti i bratsjen. Så kommer akkorden igjen, og tilsvarende solo i fiolinen. Veksling mellom solister/instrumentgrupper og orkester er en veldig klassisk form med røtter langt tilbake i barokken og dens concerto grossi. Tonaliteten er nokså oppløst, men allikevel får man en slags følelse av grunntone, langt fra noe matematisk dodekafoni. Det kan til tider i de rolige partiene minne litt om Fartein Valen. Klangene er tette, bratsjene er dype, det er flott musikk. Oslo Camerata spiller veldig engasjert og levende, og er helt klart på hjemmebane i denne genren. (også!)

Så var det klart for kveldens hovedverk, Haydns cellokonsert i C-dur. En av de mest kjente cellokonsertene i før-romantisk tid, denne er godt kjent og spilles mye. Førstesats har en fin eksposisjon, melodien i celloen er nydelig, mye sekvensering og små sukk. Sekvenseringen kommer igjen både i dur og moll (parallelltoneart), samme motiver. Andresatsen er vakker, med alle disse melodiske tingene som jeg liker best med wienerklassisismen. Mot slutten spilte de nesten pianissimo, i allefall piano, jeg holdt nesten pusten. Tredjesatsen er energisk, full fart, og sannsynligvis ganske krevende for solisten, selv om det ser lekende lett ut for han. Virtuost og praktfullt! Han har en nydelig klang og en veldig fin måte å forme linjene på. Han vant forøvrig spellemannprisen 1992 for sin innspilling av Haydns to cellokonserter sammen med Det Norske Kammerorkester. 

Etter pause fikk vi høre Tsjajkovskijs "Andante Cantabile", opprinnelig andresatsen fra strykekvartett i D-dur, opus 11. Et kjent og kjært stykke, mye brukt som encore. Deretter hans vakre Nocturne,  opprinnelig et klaverstykke fra opus 19, men arrangert for cello og strykere av Tsjajkovskij selv. Fin duett mellom cello og fiolin uti der, vemodig stemning. 

Til slutt kom Béla Bartóks Divertimento for strykere, Sz.113. Jeg har fordypet meg en del i Bartoks musikk tidligere, så dette var flott å høre live. Bartoks tonespråk er friskt og ungarsk-folkelig, rytmen er også preget av ungarsk folkemusikk, de modale toneartene han alltid bruker (mye lydisk og mixolydisk, i dette tilfellet en blanding) - med den lave septimen minnet åpningen av førstesatsen nesten om Gershwin! Andresatsen begynner helt svakt, i piano, med lange toner og delvis dissonerende harmonier, helt ypperlig som illustrasjonsmusikk i film (Bartok er forøvrig ofte brukt i filmer). Det bygger seg kraftig opp, crescendo, ned igjen. Tredjesatsen er litt tilbake i det gershwin-ungarske fra førstesats, med mange solopartier for fiolinen og bratsjen. Små motiver spilles, gjentas, nesten ekko-effekter, og denne vekslingen mellom enkeltinstrumenter og orkester er på samme måte som i Pendereckis Sinfonietta - det peker tilbake til barokkens concerto grossi. 

Orkestret er ungt og svært allsidig, det er godt over 200 år mellom det eldste og det yngste verket de spilte, og de takler alle disse genrene helt utmerket. Scene 1 i operaen er et mye, mye bedre sted for orkesterkonserter enn Oslo Konserthus, lyden er kjempefin og man sitter nærmere uansett hvor man befinner seg i salen. Jeg er glad for at det arrangeres konserter også her! Og jeg er glad for at jeg kan gå på konsert en søndagskveld i oktober på ganske kort varsel for en billig penge, og få servert de store komponistene tolket av en verdensstjerne og et prima orkester. 

Julia Fischer og Yulianna Avdeeva, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 14.10.14

 Julia Fischer er en av de store fiolinistene i vår tid, tysk, og har gitt ut mange plater på selskapet PentaTone. Nå har hun imidlertid kommet over til Decca, og får gode omtaler for sin nyeste plate med fiolinkonserter av Bruch og Dvorák. I Théâtre des Champs-Élysées ble hun akkompagnert av Yulianna Avdeeva, vinneren av Chopin-konkurransen i 2010, den første kvinnelige vinner siden Martha Argerich i 1965 (!). To mestere på hvert sitt instrument, og som hadde et veldig fint samspill.

De begynte med Bachs sonate for fiolin og klaver (eg. cembalo) BWV 1016, som vi også hørte sist vi var her i teatret, i mai - da med Fabio Biondi og Kenneth Weiss. Fischer spilte veldig kontrollert og kanskje litt stivt, eller i allefall ikke så inderlig og levende som man kunne ønske seg av denne sonaten. Avdeeva var lett på labben og spilte fint. Så spilte de Prokofievs sonate nr. 1 for fiolin og klaver, og da tok det seg kraftig opp. Fischer slo seg mer løs, og spilte med stor detaljrikdom, dynamikk og følelser. Det er så mange fine partier i den sonaten!

 

Etter pause begynte de med Brahms' sats fra F-A-E-sonaten som Brahms skrev sammen med Schumann og Albert Dietrich. Det er en livlig scherzo i d-moll, som absolutt burde oppføres oftere. Til slutt var det Brahms' sonate nr. 3, opus 108. En nydelig sonate som jeg har hørt svært mye på i årenes løp. Her fikk begge to virkelig vist seg fram, det var en levende og svært emosjonell og energisk framføring, og med Fischers helt presise intonasjon. Helt praktfullt. Publikum jublet og applausen ville ingen ende ta, så vi fikk faktisk to ekstranumre - først Souvenir d'un lieu cher, op. 42, som også Janine Jansen spilte som ekstranummer i Oslo i vinter. Etter å ha kommet inn et par-tre ganger til, til øredøvende applaus, spilte de like godt Schumanns romanse-sats fra F-A-E-sonaten.

Wayne Shorter Quartet, Oslo Konserthus 21.10.14

Legende! 81 år er han nå, Wayne Shorter, med en imponerende CV. Art Blakey and the Jazz Messengers, Miles Davis Quintet, Weather Report, og naturligvis legendariske album under eget navn. Og Native Dancer-plata med Milton Nascimento. Og alle popsamarbeid; Joni Mitchell, ikke minst. I kveld hadde han med følgende stjernelag som han har spilt med i mange år: Danilo Perez på piano, John Patitucci på bass og Brian Blade på trommer.  (Sistnevnte ser nøyaktig like ung ut som da jeg hørte han første gang, på Kongsbergjazz i 1996 med Kenny Garrett og Pat Metheny)

Kvartetten føles veldig helhetlig - det er mer maleriske lydtepper enn rene kor, det er veldig dynamisk, opp og ned i styrkegrader, fritt for klisjéer, og de er svært samspilte og samtenkte. Wayne Shorter er fremdeles sopransaxens konge.

En flott konsert på halvannen time uten pause, og med en meget kjent encore som jeg ikke klarer å huske hva er - hjelp meg, noen!

Brian Blade speider etter kjentfolk. 

Kjærlighet

Klarinettene i introen. Bassen når den kommer inn. Basslyden. Klarinettoppgangen i sekst- og ters-intervaller etter første og tredje strofe. Dur-akkorden når strykerne kommer inn i overgangen til refrenget, og melodien flyttes opp til B-dur/g-moll. Og deretter tilbake til d-moll igjen. Doblinga av vokalen på melodien, en oktav over, i andre vers. Klarinettene igjen. Strykerne og refrenget igjen. Modulasjonen én tone opp til e-moll og den dype gitarsoloen, som flyttes opp en oktav for hver linje. Modulasjonen tilbake igjen til d-moll før tredje vers. Falsetten som overtar melodien i tredje vers. 

Slike tanker man gjør seg klokka halv åtte en lørdagsmorgen på vei til jobb, når man hører på en plate som kom for 25 år siden og som man hørte ihjel på sin gule Sony sportswalkman på vei til og fra ungdomsskolen høsten 1989. Og alt dette kan oppsummeres i følgende setning:

Paul McCartney, I love you.

Yefim Bronfman med Oslo filharmoniske og Jukka-Pekka Saraste, Oslo konserthus 10.10.14

En fredag aften i filharmonien! For en luksus det er. Der sitter man og slapper av i to timer, mens 80 mennesker på scenen spiller så fint de kan bare for oss. I kveld var Yefim Bronfman solist, et kjent navn, han har spilt med alle de store orkestrene og dirigentene, og spilt inn en hel del plater som jeg både har solgt og anbefalt her og der. Han spilte Brahms' første klaverkonsert, en konsert jeg er veldig begeistret for og har hørt mye på (bl.a. Andsnes' innspilling fra 2007 med Birmingham og Rattle). Førstesatsen er dramatisk og nesten litt skummel i starten, fin som illustrasjonsmusikk! Det tar lang tid før solisten kommer inn, det minner til tider mer om en symfoni enn en konsert. Andresatsen har veldig mange fine partier både hos solisten og orkesteret, særlig klarinettene i ters spilte veldig fint. Tredjesatsen er nesten enda bedre kjent enn den første, energisk og flott. 

Etter pause spilte orkesteret Tsjajkovskijs praktfulle Pathétique-symfoni, den sjette. Den er virkelig en av mine store symfoni-favoritter; den er så sammensatt men allikevel helhetlig, med nydelige melodilinjer og en melankolsk stemning gjennom det hele. Han døde bare dager etter at denne ble urframført. Den åpner med en mollstemt førstesats med store variasjoner i tempo og styrke, litt dyster i blant, men også med de nydeligste følsomme partier i dur der strykerne spiller unisont, og har ikke dette vært brukt i film så vet ikke jeg. Andresatsen er en slags skeiv vals i typisk Tsjajkovskij-stil, den kan minne både om valser fra ballettene og fra serenaden for strykere. Men taktarten er ikke videre dansbar - den er i en femtakt som veksler mellom 2+3 og 3+2. Det gjør den på mange måter vemodig! En ikke-dansbar vals. 

Tredjesatsen er en frisk scherzo-aktig marsj med et fengende tema som på mange måter hører hjemme i en sistesats - ikke minst fordi man får en plutselig trang til å klappe og rope bravo når den er ferdig. Men den etterfølges altså av en avslutning - en sørgmodig og langsom sats som nesten høres Griegsk ut hos strykerne i begynnelsen, som er riktig vemodig når man tenker på Tsjajkovskijs lidelser og at han døde bare dager etter urframførelsen, og som etter nesten ti minutter fader ut hos de dypeste strykerne i en utmattet stillhet. 

Lyden i Oslo Konserthus er jo litt både og, det kan føles ganske ullent når man sitter langt unna. Det høres ut som om de sitter bak et teppe og spiller, man får lyst til å skru opp volumet. Men det tok seg veldig opp etter pause - på Tsjajkovskij ga de jernet, og det hørtes. Da var lyden fin. 

Elvis Costello, Sentrum Scene, Oslo 02.10.14

Nok en suveren konsert med Elvis Costello på Sentrum Scene i Oslo! Billettene har hengt på kjøleskapet siden i februar. Han kommer løpende inn på scenen (etter at oppvarmingsbandet Larkin Poe er ferdig); pent kledd iført grå dress, lilla skjorte og hvit hatt. Opplegget er ganske likt den fabelaktige konserten i november 2011 - en solokonsert der han er et helt orkester i seg selv når han dundrer løs på gitarene sine. Han har en imponerende oversikt og teknikk, og ikke minst en svært god rytmisk sans. Man savner ikke et band. Han veksler mellom akustisk/stålstrenger og elektrisk, bruker effekter og pedaler og til og med en del loops i en låt. Teme for kvelden: "Love and deceit", som han mener han har skrevet ca 400 sanger om. Etter ti låter gjør han som sist - han introduserer aftenens gjest, sin venn på scenen, litt sky - "it's me!". Også slenger han seg ned på en stol og drar en standardlåt. Sist var det "All or nothing at all", i kveld var det "Walking my baby back home" - som han sa han pleide å spille når han lengtet hjem. Hjem til huset sitt der kona akkurat nå serverte mat til de 7 år gamle tvillingsønnene deres; en "vaudeville supper" bestående av cookies og brandy, som avsluttes med sigar, for at de skal komme seg raskt inn i familiebusinessen. Lignende historier kommer på rekke og rad, vi må bare le, som da han forteller at faren - som var sanger på 60-tallet - etterhvert lignet mer og mer på Peter Sellers' karakter i "What's new Pussycat" (forøvrig en av de morsomste frisyrene jeg vet om!). Han forteller også om første gang han fikk en låt spilt på radioen, før han hadde platekontrakt, og at han ble flau over å høre sin egen stemme på radio. Og enda flauere da verden faktisk ikke stanset, men at programlederen etter låta satte over til værmeldinga. 

Elvis Costello er et unikum. Jeg vil anbefale alle å høre han live før eller senere. Og denne gangen var det "Alison" han sang ut til oss delvis fra scenekanten, uten mikrofon. 

• Green shirt
• Either side of the same town
• I hope you're happy now
• Veronica
• My all time doll
• Poison moon
• Girls talk
• Ascension day
• I'm not angry
• Come the meantimes
• Walking my baby back home
• Ghost train
• Wave a white flag
• She
• Watching the detectives
• Alison
• Pads, paws and claws  (med Larkin Poe)
• Love field  (med Larkin Poe)
• That's not the part of him  (med Larkin Poe)

... også måtte jeg løpe til trikken, så ekstranumrene gikk jeg dessverre glipp av. 

Winterreise med Ian Bostridge og Håvard Gimse, Universitetets aula 23.09.14

Som siste konsert av Oslo kammermusikkfestival, ca en måned etter resten av festivalen, hørte jeg i kveld den britiske tenoren Ian Bostridge og Håvard Gimse framføre Franz Schubert og Wilhelm Müllers sangsyklus "Winterreise", D.911, fra 1827. Bostridge har gjort den på plate med Leif Ove Andsnes - jeg husker at jeg kjøpte den i en butikk på min vei ned til samme kammermusikkfestival for ti år siden, da den akkurat var utgitt. 

Mitt første møte med plateartisten Ian Bostridge var da han ga ut Schumanns "Dichterliebe" i 1998.  Jeg var overhodet ikke forberedt på hva jeg hadde i vente da jeg satte på promoplata som fulgte med Gramophone. Hans "Im wunderschönen Monat Mai" var noe av det nydeligste jeg hadde hørt noensinne. Etter det har jeg fulgt han ganske nøye, vært på mang en konsert, planlagt New York-reise etter Carnegie Hall-konserten hans i 2008, kjøpt mange plater, gledet meg til utgivelser. Nest etter Dichterliebe-plata kommer hans "Ich habe genug"-kantateplate, altså Bach, som er en helt nydelig tolkning av denne vakre kantaten som jeg har minst seks forskjellige innspillinger av. 

Jeg tror kanskje tyske lieder er det jeg liker aller best at han synger - med barokk hakk i hæl. Språket kler han. Han formidler Winterreises dramatiske tekst veldig bra, er levende på scenen, og bruker dynamikken for alt den er verdt - fra de mykeste toner i "Gute Nacht" til nærmest fortissimo i "Erstarrung" - eller i samme lied, som i "Irrlicht". I enkelte av liedene (f.eks. "Gefror'ne Tränen") får han også brukt det dypere leiet, og det er ikke så ofte man hører. Fin dyp klang! Og Gimse var en bra match, han spilte som vanlig veldig flott. 

Ian Bostridge har en unik stemme, og jeg synes den har holdt seg bra i alle disse årene siden han slo igjennom på 90-tallet. Han er sart i det ene øyeblikket, og i det neste synger han så kraftig at man nesten blir overrasket. Hans intense tolkning av "Winterreise" føltes helt riktig. Det virket som den fullsatte aulaen var helt enig med meg!

Franske mestere - Marc Soustrot og Trondheim Symfoniorkester, Olavshallen, 18.09.14

Først vil jeg si at å gå på konsert i Olavshallen alltid er mye koseligere enn å gå i Oslo Konserthus. Man kommer tettere på orkesteret, salen er mindre, brattere, man er nærmere musikken. I Oslo Konserthus er det alltid en distanse; scenen er langt unna og litt for høy. 

I går var det franske mestere som skulle presenteres. Et helfranskt program, med fransk dirigent (Marc Soustrot er vanligvis sjefsdirigent for Malmö symfoniorkester, og er kjent for å formidle mye fransk musikk). Først spilte de suiten fra Gabriel Faurés "Pelléas og Mélisande", op. 80, som Fauré selv i 1901 satte sammen av utdrag fra scenemusikken han noen år tidligere komponerte til Maurice Maeterlincks drama. Fra første stund ble jeg bergtatt av denne vakre musikken. For noen klanger! Jeg kjenner igjen flere ting som minner om både Requiem og cellomusikken hans, forsåvidt også pianomusikken, som jeg har hørt mye på. Mye fint både i forspillet og i 2. sats, "Spinnersken", der man kan høre rokken som spinner i strykerne. Oboen har melodien. "Sicilienne" er den mest kjente fra denne suiten; den hadde jeg på min første egenkjøpte klassiske plate i tenårene, "Klassiska Mästerverk 3". En nydelig melodi, helt utsøkt spilt av fløytisten og harpisten i orkesteret. Dynamikken når strykerne kommer inn er også veldig gripende. Sistesatsen handler om Mélisandes død, og ble spilt i Faurés begravelse. 

Maurice Ravels "Le Tombeau de Couperin" er en hyllest både til komponisten Couperin og barokkens dansesuiteform. Opprinnelig ble den skrevet for klaver, men Ravel orkestrerte den i 1919. Treblåserne er veldig sentrale også her, og det er en riktig bra blåsegruppe orkestret har. Klangene til Ravel er helt unike, han bruker disse maj9-akkordene mye, også moll9, særlig helt mot slutten på menuetten - det er så lekkert! Sistesatsen, rigaudon, er en munter og rask pizzicato-sats der oboen igjen har melodien. 

Claude Debussys symfoniske dikt "Faunens ettermiddag" (1894) er velkjent og vakker, programmusikk så det holder, det er vanskelig å ikke se for seg skogen og trærne og faunen og nymfene og vannet og sola og skyggen. Som en akvarell! To harper, fløytesolist. 

Til slutt: Georges Bizets symfoni i C, komponert i 1855 da han var bare 17 år. Deretter ble den glemt, så han opplevde aldri å høre den oppført - det ble den ikke før i 1935. Han studerte med Charles Gounod på denne tiden, det er en god del likheter i teknikker og oppbygging, men det sies at eleven overgår mesteren til tross for sin unge alder. Et romantisk verk med en letthet som kan minne både om Mozart og Schubert. Og som jeg har skrevet tidligere om denne symfonien: Det som gjorde mest inntrykk, var andresatsen med den nydelige obostemmen (praktfullt spilt!). Det er noe nesten litt arabisk over satsen, mystisk og magisk og hypnotiserende, som av og til kan gi assosiasjoner til f.eks. den arabiske dansen i Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren. 

Jeg vil si det er svært vellykket konsertprogram, der man er i noenlunde samme stemning hele tiden. Av og til er det fint å bryte en stemning med noe helt annet, men akkurat i går hadde det blitt upassende med stilbrudd. Fransk musikk både før og etter pause var helt riktig!

Konserten gikk direkte i NRK P2, så den kan høres her! Anbefales!

Lauryn Hill, Sentrum Scene, Oslo 15.09.14

For en MUSIKER!! Lauryn Hill er 100% musikk, alt hun gjør har helt perfekt timing, alt hun gjør er riktig, hun har virkelig en gudegave. Nesten to timer spekkfullt av driv og energi og tempo, ingen av låtene var i den versjonen vi er vant til å høre dem fra platene, alt var arrangert om - enkelte ganger var det kun i teksten man kunne kjenne igjen en låt. Det var SUVERENT!! Flere av låtene endret karakter midt i, tempoet gikk opp og ned, taktarten endret seg, velregissert men ikke sånn at det føltes overprodusert. 

Hun blander en drøss genrer; hip hop, reggae, pop, rock, soul, fusion, ska, og hun får alt til å høres helt riktig ut. Stemmen hennes er knallbra, og måten hun bruker stemmen på er noe andre artister, i allefall her til lands, bare kan drømme om. Talentet stråler ut i hver eneste lille tone.

Midt i fikk vi en liten avdeling hvor hun kompet seg selv på gitar - også det var kjempefint; hun er så rytmisk at hun egentlig er et lite band i seg selv. Og rytmesansen får hun virkelig bevist når hun rapper - hun er som en mitraljøse, og i tillegg når tempoene er skrudd opp - hvordan er det mulig å få så mange ord inn på så kort tid?

Så kom Fugees-låtene på rekke og rad, der hun gjorde både egne og Wyclefs og Pras' greier. Hun veksler mellom det maskuline og det feminine i stemmen og uttrykket som den naturligste ting i verden. 

Lauryn Hill er virkelig kjernen i sin generasjon av hip hop/soul, hun har vært i klubbene siden hun var kjempeung, øvd og øvd og blitt knallgod, hun lever denne musikken. Og det høres i alt hun gjør. Ingenting er lettvint, ingen snarveier, det er gjennomarbeidet kvalitet. Hun er helt ubestridelig en av verdens beste innen det hun gjør. 

• Killing me softly with his song
• Everything is everything
• Final hour
• To Zion
• Lost ones
• I never loved a man (the way I love you)
• Ex-factor

(akustisk avdeling)

• Mr. Intentional
• Adam lives in theory
• Oh Jerusalem
• Turn your lights down low

• Zealot
• How many mics (med I can't stand losing you-innslag)
• Fu-gee-la
• Ready or not
• Killing me softly with his song
• Reggae jammin'
• Is this love
• Could you be loved
• Bang bang
• Doo wop (that thing)

James Taylor, Oslo Konserthus 13.09.14

13. januar ble billettene kjøpt. 13. september satt James Taylor på krakken sin på scenen i Oslo Konserthus, to og et halvt år etter forrige konsert - i Folketeatret i 2012. Vi satt som vanlig på første rad. James kom ruslende inn, i rutete skjorte, jeans og jakke, publikum hylte og skrek og applausen tok aldri slutt. Han hadde oss i sin hule hånd fra første sekund, salen var full av dedicated fans. Steve Gadd-fansen var på plass, de skjeggete mennene vi alltid ser på James-konsertene var der, de samme musikerne som jeg ser på alle konserter jeg går på - alle var der. (Neste gang skal jeg spille James Taylor-publikum-bingo!)

Jeg har vært James Taylor-fan siden jeg var 13-14, mitt yndlingsalbum er kanskje "Gorilla", men også "J.T.", "In the pocket", "Dad loves his work", "That's why I'm here" - og alle de andre. Ingen stemme i verden er tryggere; jeg har sagt det tusen ganger før - blir det atomkrig, vil jeg være der James er. Hans musikk trøster; både stemmen, gitarspillet, harmoniene, melodiene. Han er så tvers igjennom kvalitet, han er proff, man behøver aldri være engstelig for at arrangementene skal skuffe, at stemmen ikke skal holde. Han endrer ikke konsertene så veldig mye fra gang til gang, man vet i grove trekk hva man får, men når det er akkurat det man vil ha er det jo suverent! (Vi satt etter konserten og funderte på hvem av dagens artister som er i dette sjiktet, men har ikke kommet fram til noen ennå. Det er litt vemodig, er de en utdøende rase?)

Hans trofaste band har spilt med han i årevis, og de er ekstremt samspilte. Alt sitter som det skal, Steve Gadd traver avgårde med visper og stikker og takler en hvilken som helst genre. Bandleader og bassist Jimmy Johnson er bunnsolid. Mike Landau har fine lyder og linjer i gitaren. Larry Goldings er den perfekte James Taylor-pianist (og organist og trekkspiller!). Koristene Kate Markowitz, Arnold McCuller og Andrea Zonn (som også spilte en stemningsfull fiolin) har vært med lenge, og de har soundet fra 70tallet - som Joni, Carly, James. McCuller har blitt kjent for sin "Shower the people"-koring, og den fikk vi naturligvis høre. 

"Something in the way she moves", hans audition for Paul McCartney og George Harrison og Apple Records, var første låt ut. Først alene med gitaren, så kom kompet inn, med veldig fin gitar fra Landau. Han fortalte historien bak, snakket om låter som hadde en "soft spot in my heart", men at det kanskje ikke var hjertet egentlig, men noe i nærheten - milten? Neste låt var ny, "Today, today, today" - ikke umiddelbart av den typen låter jeg faller mest for, men den hadde absolutt sine partier. Neste låt introduserte han som "hippie treehugger bullsh*t", og det var "Lo and behold" fra "Sweet baby James"-albumet. Jeg satt litt utålmodig og trippet og håpet at neste låt skulle bli noe riktig treffende, kanskje fra en av de albumene jeg liker best, og jammen fikk jeg ønsket mitt oppfylt. Helt uventet kom "Wandering" fra "Gorilla"-plata, og den sørget for kveldens første tåreflom hos meg. Den sangen hadde jeg i hodet på repeat, om og om og om igjen, på den aller tristeste dagen i mitt liv for et par år siden. Jeg har hørt den mye i ettertid, men jeg har aldri hørt den live. Følelsene og minnene presset på, og det var sterkt. 

Gadditude. 

Deretter kom Buddy Holly-låta "Everyday", og James sin versjon (fra "That's why I'm here") er virkelig hundre ganger bedrre enn Buddy sin. "Here's another one of those treehugger anthems", sa James, og de dro i gang "Country Road" - en av låtene som alltid er med på konsertene hans. Deretter "Millworker", en låt han skrev til en Broadway-musikal som ble tatt av etter bare noen dager ("Working" av Stephen Schwartz og Studs Terkel). Fin låt. Så snakket han litt mer om da han var i England og fikk henge med The Beatles under innspillingen av White Album. Han hadde det moro, men lengtet hjem til Carolina - og vi fikk "Carolina on my mind". Jeg lurer på hvor mange ganger han har fortalt disse historiene. Jeg har hørt dem fire ganger nå, men det blir ikke kjedelig. Neste låt var "one of those songs that didn't want to be written", en "sorry excuse for a song", og at vi ikke måtte lytte så veldig til den. Det var "One more go round". 

Make it raaaain... love, love, love is sunshine...

Huh?

Deretter tok Larry Goldings på seg trekkspillet sitt. "I know how terrifying that looks", sa James, "but Larry can really be trusted with the accordion". Og så kom "Sweet baby James", en av hans aller største tidlige hits. Nydelig. Så holdt James opp setlista for oss, som han pleier, som om det var en stor meny. Han ramset opp noen av de vi hadde fått hørt, mimret tilbake til de gode tidene (altså for bare noen minutter siden), og snudde menyen så vi som satt nærmest kunne se hva vi hadde i vente i neste avdeling. Siste låt før pause ble en av mine absolutte yndlinger, tidligere nevnte "Shower the people". Live-versjonen har nesten blitt en egen låt, den er litt annerledes enn på plata, og Arnold McCuller fikk som vanlig utfolde seg med sin praktfulle soulstemme. 

Første låt i andre sett var ny, jeg tror det var "Stretch on the highway". Neste låt var også en av de nye, en kjærlighetssang om langvarig kjærlighet og en liten dæsj reinkarnasjon, og den var så vakker!!! "You and I", full av melodiske og harmoniske fine ting, med innslag av både Bacharach og Legrand, og nå gleder jeg meg virkelig til ny plate. Han fulgte opp med å si at neste låt var så langt fra the warm and fuzzy "Shower the people"-feeling som mulig, "Get out of your family and run as far as you possibly can!" Her kom "Raised up family". 

To heldige fans som fikk oppleve han på nært hold. 

Og etterpå en av mine store favoritter - "Handy man". Jeg trodde lenge det var en James Taylor-original, men det er det ikke. Det vil si - hans versjon er så Jamesete og annerledes enn de foregående, så det er egentlig ikke samme låt i det hele tatt. Jeg velger å tenke på den som en James Taylor-låt, for den er så gjennomsyret av han. Så kom "Steamroller", bluesparodilåta han elsker å spille, og som han mener tar lenger tid å spille enn det gjorde å skrive den. "A shameless display". Deretter "Only one" fra "That's why I'm here", og så endelig - "Fire and rain". Steve Gadd drrrrrrrrrrrrr'et som vanlig i sin kvasi-50ways-stil, den er godt innarbeidet på denne låta nå. James fortalte ikke historien bak, men den sitter i hodet mitt og kommer fram hver gang jeg hører den - og der kom kveldens andre tåreflom. For en praktfull sang det er. 

Så en coverlåt, written for The Drifters back in 1903 or something, by Carole King og Gerry Goffin - "Up on the roof". Deretter "Mexico", og siste ordinære lot ble "Your smiling face". Kjempefint! Heldigvis visste vi at det alltid er plass til flere ekstranumre, og da den stående applausen resulterte i "How sweet it is", ble vi jo naturligvis stående - og danse. Ut med bandet, inn igjen - og da satt vi og det var jammen bra - for der kom "You've got a friend". Jeg vet ikke hvor mange hundre tusen ganger han har framført den, men han klarer alltid å formidle så mye kjærlighet og følelser, og det går rett i hjertet på meg. For tredje gang åpnet tårekanalene seg. Og aller siste ekstranummer ble en skotsk melodi, "Wild mountain thyme", i nydelig James Taylor-arrangement.   

Arnold: "Larry og Jimmy, se! Hun tar bilde!"

Etter siste ekstranummer. Vi trodde James skulle gå av scenen. Men det gjorde han ikke, det vil si han hoppa av - ned til oss!

Og begynte å signere LP-covere! Den som ikke hadde tenkt så langt som til å ta med seg noe som kunne signeres, fikk gi han billetten sin: 

Jeg takket han med tårefylte øyne. "Thank you so much". Han smilte sitt vennlige Jameseske smil til meg og sa med snille øyne "You're welcome!". Så gikk jeg lykkelig ut i septembernatten,  med min signerte lille billett i hånda, mens andre fans kastet seg over han for å ta selfies sammen med han. 

Setliste:

• Something in the way she moves
• Today, today, today
• Lo and behold
• Wandering
• Everyday
• Country road
• Millworker
• Carolina on my mind
• One more go round
• Sweet baby James
• Shower the people

• Stretch of the highway
• You and I
• Raised up family
• Handy man
• Steamroller
• Only one
• Fire and rain
• Up on the roof
• Mexico
• Your smiling face

Ekstra:

• How sweet it is
• You've got a friend
• Wild mountain thyme

Omtale av konserten i Folketeatret 2012

Omtale av konserten i Tivoli i København 2009

Omtale av konserten i Oslo Konserthus 2008

Matteuspasjonen med Werner Güra og Oslo domkor, Oslo domkirke, Oslo kammermusikkfestival 23.08.14

Medvirkende: 

Werner Güra (evangelist) - Njål Sparbo (Jesus) - Magnhild Korsvik (sopran) - Anne-Carolyn Schlüter (alt) - Paul Kirby (tenor) - Johannes Weisser (bass) - Oslo domkor - Domkirkens guttekor - Festivalorkester - Arve Tellefsen (konsertmester) - Terje Kvam (dirigent)

Matteuspasjonen fullstendig off-season! Helt ypperlig for oss som synes det er for lang tid mellom hver påske. Ute var det sensommer, inne var det påske, på håndleddet mitt var det jul (hadde vært innom Hermès og prøvd en parfyme, men det er en annen historie), så jeg var temmelig sesongforvirret - men det gjorde ingen verdens ting. I det øyeblikket orkestret dro i gang åpningskoret var jeg i Bach-transe uansett. 

Man kan jo være spent på et orkester som er sammensatt for anledningen, særlig når det gjelder barokkmusikk - som så mange andre orkestre man har hørt før i denne sammenhengen, er veldig samspilte og spesialiserte på - men jeg vil absolutt si det klang bra. To orkestre mot hverandre, det ene litt mer veterantungt enn det andre noe yngre. Solid continuo, Rolf Lislevand på lutt, vi var i trygge hender. 

Aftenens store helt var naturligvis vår tids aller aller dyktigste evangelist-tenor, Werner Güra. Som jeg har lengtet etter å høre han live i Bachs pasjoner! Det var han jeg ønsket meg aller høyest da jeg i mitt hode satte sammen stjernelag-drømmen med Herreweghe som gikk i oppfyllelse i Concertgebouw i april i år.  Istedet fikk jeg altså høre han nå. Hans evne til å formidle historien med klang, vibratobruk, dynamikk, diksjon, tempo, genrekunnskap, følelse - finnes det ikke maken til. Anthony Rolfe Johnson er nok den som kan måle seg. James Gilchrist er hakk i hæl. Mark Padmore likeså. Men Güra er på toppen av de nålevende. 

Koret og dirigent Terje Kvam er de neste jeg vil framheve. Koralene var NYDELIG tolket. Dynamikk, pauser, betoninger av ord. Teksten skal fram. De kan dette så godt, jeg har jo hørt dem synge Matteuspasjonen mange ganger før. Oslo Domkirkes guttekor stod på galleriet og kom inn med sin koral i åpningskoret, og tårene trillet. Hva er det Bach gjør, som funker så inderlig hver eneste gang?! (guttestemmene får mye av æren her også, de er som et englekor)

Sopranen Magnhild Korsvik håper jeg de vil booke inn i alle sammenhenger heretter. Hun har den perfekte Bach-stemmen, den klare lyse Carolyn Sampson- / Hana Blazikova-stemmetypen som jeg liker aller best. Jeg var spent da "Blute nur" kom, siden jeg ikke kjente navnet hennes fra før, men good lord som hun forsikret meg om at dette var helt riktig. Det samme i duetten mot slutten av del 1, og ikke minst i "Aus Liebe" i del 2. Fram med tårene igjen. Det var på nivå med de aller største. Denne skal ikke bare synges rett igjennom altså, den skal formes og formidles med hjertet. Det klarte hun bedre enn de fleste jeg har hørt. Akkompagnert av landets beste fløytist, Tom Ottar Andreassen, og de to oboene. Ingen continuo, ingen stryk.

Johannes Weisser var sterkt deltagende som Peter, Judas og Pilatus, samt i bass-ariene, som han naturligvis framførte med bravur. Av alt han har gjort synes jeg han gjør Bach aller best. Det hadde jo vært enda morsommere å høre han som Jesus i tospann med Güra, sånn som på René Jacobs' innspilling fra i fjor, men da hadde vi gått glipp av ariene hans igjen.

Jeg synes domkoret kan sette opp minst én Bach-pasjon hvert år. Og gjerne med Werner Güra, hver gang.

Kveldens tre beste: Magnhild Korsvik, Werner Güra, Oslo domkor.