Den strålende Renèe Fleming holdt en over to timer lang konsert i Konserthuset i går kveld, sammen med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Miguel H. Bedoya.
Det er sjelden man får oppleve en så ubeskrivelig profesjonell sanger. Hun har alt - en briljant teknikk, en klang som gir gåsehud, nyanser, presisjon, og en trygghet og ro som bidrar til å formidle dette til publikum i en sal hvor det ikke alltid er like enkelt for solisten å nå ut. Men hun klarer det. I tillegg er hun en god skuespiller, noe man ikke minst kunne oppleve i
Thaïs for to år siden på Metropolitan (og her hjemme, takket være HD-overføringene).
Repertoiret for aftenen var variert, og før pause var det utdrag fra operaer av Massenet ( nydelige "
Dis-moi que je suis belle") og Strauss (Arabella) som ble fremført. Disse er blant hennes yndlinger, spesielt den nevnte Thaïs. I sin smaragdgrønne asymmetriske kjole med en stola i off-white tyll glitret hun som den stjernen hun er, og fra første tone var jeg overbevist. Hvor ofte opplever man det? Jeg tror aldri jeg har hørt Strauss så vakkert sunget. De høye tonene triller ut som om det ikke koster henne en dime. Så spilte Kringkastingsorkestret utdrag fra Rosenkavalier-suite og imponerte meg nok en gang med sitt uttrykk. Jeg lenker meg fast til dem om de skulle bli truet av kutt igjen.
Etter pause kom divaen ut i en mørk skinnende blå kjole med svart tyll-stola og framførte en liten avdeling med popmusikk, som hun gjorde på plate i sommer.
(Å hoppe mellom genrer på denne måten er det jammen ikke alle sangere som takler, men jeg må si at jeg ble positivt overrasket over Flemings innsats på denne plata. Hun har den genreforståelsen som må til. Denne evnen er antagelig også grunnen til at hun kan synge både Strauss og Händel og det meste derimellom.) Muses melodiske "Endlessly" funket egentlig ganske greit, hun har en dyp og flott brystklang som forsåvidt egner seg til å gjøre slike genrer, og det var fint at hun sang i mikrofon. Cohens "Hallelujah" burde egentlig ha karantene i noen år her i landet til man helt og holdent har glemt radbrekkingen som ble gjort av en viss kvartett for en stund siden, og den ble kanskje litt traust i denne sammenhengen. (Eller det kan være at mine ører må ha mer tid før den blir ok igjen.) Tredje låt var Death Cab for Cutie sin "Soul meets body", og den ble ikke så interessant for meg.
Så var det Kork alene igjen - denne gangen med ouverturen til Verdis "La Forza del Destino", "Skjebnens makt", hvis vakre tema man senere komponerte filmmusikken til Jean de Florette over. Deretter kom andre kjente toner som gjorde meg mør: "Donde lieta usci" fra La Bohème av Puccini - Mimis farvel. Gåsehud. Nydelig. Tårer i øynene. Rett i hjertet. (
Her er Angela Gheorghius framføring fra
Metropolitan i 2008)
Deretter utdrag fra en annen La Bohème som hun ga ut i fjor på
plata "Verismo", nemlig Leoncavallo sin, som man absolutt bør låne øret til. Flott musikk, levende melodier, som har kommet i skyggen av Puccinis opera over samme libretto.
Kork spilte så Intermezzo fra Granados opera Goyescas - så vakker musikk! Jeg kjente ikke dette instrumentalstykket fra før, så det var absolutt et gledelig nytt bekjentskap.
Til slutt på programmet stod to arier av italienske operakomponister som levde noenlunde samtidig med Puccini, nemlig Giordano og Zandonai. Ukjente for meg, rent bortsett fra at jeg har hørt dem (og katalogisert dem) på "Verismo"-platen fra i fjor.
Trampeklapp og stående applaus var det allerede før pause, så det er klart det ble ekstranumre. Det første beskrev hun som en av sine yndlingsarier som hun synger på nesten alle sine konserter - "
O mio babbino caro" fra Gianni Schicchi. Man kunne tro den var skrevet for henne. Makan!
Og helt til slutt to sanger fra West Side Story, "I feel pretty" og "Somewhere", men da kobla jeg litt ut siden jeg får vondt i magen av å tenke på filmen (jeg er hun som forlater kinosalen etter "One hand, one heart" fordi jeg ikke orker å se slåsskampene og dødsscenene).
Denne konserten kan jeg leve lenge på.
