k.d. Lang er hands down en av de aller proffeste jeg noensinne har hørt på konsert. Hun har en helt unik stemmekontroll. Første gang jeg hørte henne var i Carnegie Hall i 2004 med Brooklyn-filharmonien (anmeldelse her), og da som nå var det helt utrolig og svært sjeldent å høre noen som er så på pitch absolutt hele tiden. Hun veksler mellom lange klare og kraftige brystklangvokaler, og myke luftige toner med vibrato. Låtene hennes er skrevet nettopp så hun kan briljere mellom disse to ganske forskjellige stemmetypene, som hun behersker så knakende godt. Akkurat det samme sa anmelderen i 2004: "she discreetly flaunted her technique, drawing out notes and shading them from sustained cries into softer, vibrato-laden murmurs". Spot on!Bandet bestod av fem unge menn med dobbelt så mange instrumenter - det var piano, orgel og trekkspill, banjo og steelgitar og alt som hører med. Alle koret også, og det er et viktig element i k.d. sine låter. På platene har hun de fleste vokalsporene selv, tette harmonier, og det klarte bandet fint å få til (en av dem hadde veldig fin falsett). Lydbildet var perfekt.
De spilte en del låter fra den nye plata "Watershed", en del fra den kanadiske låtskriverplaten "Hymns of the 49th parallell" (Helpless, Hallelujah, The Valley), en del av de gamle hitsene (Miss Chatelaine, Constant Craving), én (Smoke rings) fra "Drag" (som jeg liker veldig godt), og ingenting fra den gule "Invincible summer" (som jeg liker aller best). Dessuten "A kiss to build a dream on", en vakker Ruby/Hammerstein-jazzballade med steelgitar.
Jeg er ikke så veldig glad i allsang, at publikum skal synge - jeg går på konsert for å høre artisten, ikke naboen. Heldigvis var det ikke så mye allsang. Det er alltid et pluss.
(Dog, det var ett tilfelle av "nå synker jeg snart gjennom gulvet", og det var da k.d. sa "One of my favorite singers is Norwegian - wanna guess?" - og veldig mange ropte "sissel!" "kyrkjebø!"... eeeh. KNAPPAST. Den hun skulle fram til var selvfølgelig Peggy Lee, ikke helnorsk akkurat - men i Amerika sier man gjerne at man er Norwegian om man er 1/4 eller til og med 1/8 norsk. Ærlig talt - Kyrkjebø?!)
For nybegynnere vil jeg anbefale nettopp "Drag" og "Invincible Summer". Og "Ingénue". Det er vakre melodier, veldig fine arrangementer, harmonier, vokalarr, og sikkert fine tekster (jeg er dårlig til å høre på tekstene). Lydbildet er er kjølig og breezy, og samtidig fullt av varme.
Og gå for guds skyld på konsert hvis du har mulighet!
Klipp fra Youtube:
Love's Great Ocean (ikke live)
Consequences of Falling (ikke live) (en av de aller aller beste låtene)
2 kommentarer:
Sånn er jeg også; legger sjelden merke til selve tekstene. Har ei venninne som kan alt av sangtekster på rams (men tror ikke hun går spesielt inn for det; hun bare er sånn), skjønner ikke hvordan det er mulig...
Fin anmeldelse forresten!
Jeg lærer meg vanligvis tekster fort, men jeg tenker ikke alltid over hva det egentlig handler om :)
Legg inn en kommentar