Lang Lang i Stockholms konserthus, 13. 06.09

En liten beundrer løper av scenen etter å ha forært sin helt en diger blomsterbukett.

Lang Lang har gjort kometkarriere de siste årene, og fylte 27 i går. Han sier selv at han fikk lyst til å spille piano som toåring etter å ha sett den fabelaktige tegnefilmen der Tom spiller Liszts ungarske rapsodi nr. 2 på konsertflygelet som huser Jerry... Jeg klandrer han ikke.

I Stockholm holdt han to konserter. Kvelden før hadde han spilt Brahms første klaverkonsert, men på lørdag var det en recital, altså en solokonsert, vi fikk oppleve. Repertoaret var variert, han spilte både mykt og hardt, følsomt og brutalt, melodisk og atonalt, og man kunne tro det var mer enn bare hundre år mellom da det første og det siste stykket ble komponert.

Før pause spilte han Schuberts kjente sonate i A-dur, D.959 (1828), en av de siste han komponerte. Den er nokså variert i seg selv - opp og ned både i tempo og dynamikk, nesten symfonisk til tider. Fjerdesatsen er variasjoner over et tidligere komponert og sangbart tema.

Etter pause begynte han med noe helt annet - Bartóks sonate Sz 80 (1926), med kraft og energi og en bladlus som hadde nok å gjøre med å følge med i partituret. Lang Lang minner meg til tider om en MuppetShow-figur, sannsynligvis på grunn av håret som danser mens han kaster hodet hit og dit (en blanding av pianist Rowlf og trommeslager Animal?). Tidvis oppheving av tonaliteten, mye dynamikk og dissonanser i førstesats. Andresatsen er roligere, fremdeles full av dissonanser, men allikevel mer meditativt. I sistesatsen kunne vi kjenne igjen typiske ungarske folkemelodier behandlet på Bartoksk vis, og med en typisk Bartoksk utnyttelse av pianoets muligheter, kraft og omfang.


Deretter kom utdrag fra Debussys Préludes, både bok I og II (1910-13). Han åpnet med La fille aux cheveux de lin (Piken med linhåret) og fortsatte med "Les Collines d'Anacapri", "La Cathédrale engloutie" og "Minstrels" - fire ganske forskjellige preludier fra bok I. Fra bok II spilte han "Bruyères", "Feux d'artifice", og "La terrasse des audiences du claire de lune". Debussys preludier er tidvis svevende og drømmende i form og uttrykk, med mye pentatonikk og skalaer som gradvis distanserer seg fra romantikkens og tidligere tiders dur- og moll-system. Disse vakre klaverstykkene ble skrevet det siste tiåret av Debussys liv.

Programmets siste stykke var en polonese av Chopin, nemlig op. 53, Ass-dur (1842-43). Et ekstranummer i seg selv, perfekt å avslutte en slik konsert med. Kjente toner, et briljerende og
energisk akkompagnement, og en nynnbar melodi. Lang Lang headbanget seg gjennom stykket og framkalte en stående applaus fra det glade og takknemlige publikummet, som responderte med å synge "ja må han leva" da det ble kjent at han allerede hadde fylt 27 i de kinesiske tidssoner.

Ekstranummeret var Chopins etyde i E-dur, op. 10 nr.3, kjent og kjær for mange av oss.

Les mer hos Kulturdelen og hos Dagens Nyheter.

p.s. Snaue 200 norske kroner for en billett på fjerde rad, få meter unna solisten. Noe sier meg at prisen i Norge hadde vært en smule høyere...