Dagens iPod 29.02.08

*Gino Vannelli: "Put the weight on my shoulders"

*k.d.Lang: "Fallen"

*James Taylor: "London town"

*Jimmy Dorsey: "Besame mucho"

*Jim Hall & Pat Metheny: "Waiting to dance"

*Lester Young: "Exercise in swing"

*Sting: "Inside"

*Chain reaction: "Changes"

Sylvie Lewis

Hør på Sylvie Lewis, en Los Angeles-basert singer/songwriter med en myk behagelig stemme, fint pianospill, gitarklimpring, vakre og litt melankolske melodier, underfundige og fine arrangementer... Hennes plate "Translations" er definitivt en av de beste som kom ut i fjor. Jeg vet ikke om den har noe distribusjon i Norge, men den kan kjøpes på Amazon. Og på hjemmesiden hennes kan man høre klipp.

Jeg vet at Sondre Lerche også er veldig begeistret, og han og jeg deler en god del andre favoritter også: Prefab Sprout, Elvis Costello, Steely Dan, Cole Porter, Burt Bacharach - melodiøs låtskriving litt utenfor de tradisjonelle harmoniskjemaene. Noen av låtene til Sylvie Lewis kunne like gjerne være skrevet av han; jeg hører veldig mange likhetstrekk - særlig i "Starsong... what became of us" og "Of course, Isabelle". Andre låter minner litt om Suzanne Vega, og noe minner om Linda Ronstadt og Emmylou Harris uten at jeg vil kalle det country. Men jeg vil ikke sammenligne henne for mye med andre; hun er noe for seg selv og må høres.

Aldri så galt

Hvis man skal se alt fra den positive siden:

Da jeg ringte Billettservice for å få refundert pengene for mine Police-billetter, hadde de The Carpenters' "Rainy Days and Mondays" som ventemusikk. Good choice! Her kan dere også høre den:

Musikkbibliotekaren tenker høyt

Jeg tenker stadig omkring det med album kontra enkeltlåter. Helt fra populærmusikkens spede begynnelse har det alltid vært stor fokus på singler, ikke nødvendigvis i fysisk form de siste årene, men iallefall det at man slipper en låt eller to før albumet kommer. Slik vekker man interesse for det som skal komme. Etter at albumet er ute i butikkene, slipper man gjerne en singel til - eller to - og får dermed sikret seg at alle har fått med seg at det nå har kommet et nytt album med artisten/bandet. Singellister er adskilt fra albumlister i salgsstatistikken. Fair enough.

Så har vi dette med samleplater med diverse artister, av typen "Absolute Music". Det er forsåvidt en forlengelse av mixtapene vi hadde på åttitallet, der vi tok opp låter fra Ti i Skuddet, fra egne plater, fra venners plater - bortsett fra at man ikke har valgt ut innholdet selv. Det er satt sammen av en eller annen i et plateselskap, men det gir et visst bilde av hva som var populært akkurat der og da. Er man ikke veldig interessert i de enkelte artistene, men vil ha et hitlistebasert soundtrack til sitt liv, kan sikkert disse funke bra. Eller man kan fordype seg videre i de ulike artistene etter å ha fått de presentert via denne samleplaten. Fair enough.

Ikke alle samleplater er så kommersielle som de nevnte - det finnes et uendelig antall plater med låter som er samlet av ulike grunner. Det kan være tribute-plater, forskjellige artister som har felles produsent, tidligere ikke utgitte låter fra en bitteliten og forlengst nedlagt platelabel, låter som representerer en felles ting, en felles stemning, hva som helst. Det er uendelige måter å sette sammen en samleplate på, og jammen gjør de det også. Slike plater krydrer platesamlingen for den som er fan av akkurat det som presenteres. Absolutt fair enough!

Nå er vi inne i iTunes' tidsalder, og det å kjøpe enkeltlåter er enklere enn noensinne. Og billigere. 8 kroner pr nedlastet låt, rett inn på iPoden. Og det er virkelig et hav å ta av (Obs: Jeg snakker nå om iTunes, jeg bryr meg ikke om ulovlige programmer eller nedlastingssteder - jeg laster ikke ned gratis eller ulovlig uansett hva noen måtte mene om den saken. Men den diskusjonen tar vi ikke her og nå). Eller ikke bare det - iPoden generelt er jo enkeltlåtenes hjemmearena, ettersom man kan lage hundrevis av egne spillelister eller kjøre hele greia på shuffle. Med ett blir alle låter uavhengige av albumet de egentlig tilhører, og står for seg selv.

Og her er vi inne på det sentrale. Er det for enkelt å glemme albumet som eget selvstendig kunstverk?

For min egen del - ingen fare. Når jeg flanerer utendørs eller er på biltur kjører jeg iPod på shuffle, men hjemme er det plater som gjelder. I den låtrekkefølgen som gjelder - nemlig den opprinnelige. Har man hørt en plate noen ganger, vet man hva neste låt blir. Det er en fin ting.

En barndomsvenninne sa ofte når hun kjøpte seg nye plater: "Jeg hadde hørt en fin sang og kjøpte plata, men så var det bare to fine sanger der, og resten var dårlig." Hennes løsning var dermed samleplater, fordi for henne var ikke et album et kunstverk av særlig stor verdi. Dommen faller fort. Noen låter er bra, noen låter er dårlige. Ferdig med det. Man bruker ikke tid på å fordype seg i albumet og bli kjent med det. Det er en annen tenkemåte, ettersom man ikke tar hensyn til artisten eller bandet og deres intensjoner - men av låttype. Man vil ha en bestemt type låter, man vil ikke høre én artist eller ett bands nye låter i en (forhåpentligvis) enhetlig setting.

Men for meg er det altså albumet som gjelder. Plukker man et album fra hverandre, får man f.eks. ti enkeltlåter. Legger man sammen disse ti enkeltlåtene igjen, får man ikke bare ti låter - man får et album. Det er så mye mer enn de ti låtene tilsammen. Rekkefølgen, stemningen, variasjonen, coveret, følelsen, helheten. Mange plater er virkelig ment for å høres på i en gitt rekkefølge, og ikke stykkevis og delt. Ta for eks. Neil Youngs LP "Rust never sleeps". Side A er akustisk. Side B er elektrisk. Hva skjer når man kjøper den på cd? Jo, man behøver ikke å snu plata for å få den elektriske delen. Da har den allerede mistet noe av sjarmen og intensjonen. Særlig om man attpåtil setter cden på shuffle og låtene kommer akustisk og elektrisk hulter til bulter. "Sgt. Pepper's lonely hearts club band" er et lignende eksempel. Flere av låtene henger sammen; det er meningsløst å høre på dem i feil rekkefølge. Kate Bush' "The kick inside", deLillos' "Svett smil", Saint Etiennes "Good humor", Stevie Wonders "Innervisions" - de er alle enhetlige plater som absolutt bør nytes i sin helhet. Låtene er som kapitler i en roman.

(En liten digresjon: Antagelig henger dette sammen med at jeg aldri har vært glad i samleplater fra en artist eller band heller. "The best of" finner man ikke mange av i min samling. Jeg ville ha alle albumene, ikke bare utdrag. Ikke minst fordi mange artister/band har veldig forskjellig stemning på de ulike albumene, og når man mikser dette i en greatest hits, mister man mye. Det blir tatt ut av sammenheng og satt sammen på en måte som det ikke var laget for.)

Det er dermed ikke sagt at låtene ikke har noen verdi enkeltvis. De nevnte albumene har såpass høy kvalitet på hver eneste låt, og å ta dem ut av sammenheng for å sette sammen en spilleliste eller ved å høre på iPoden på shuffle, er ingen forbrytelse. Tvert i mot. Jeg gjør det jo selv daglig på vei til og fra jobb. Det kan være veldig interessant å høre låter tatt ut av sammenheng fordi man har muligheten se dem for det de er, uavhengig av abumet. Men for min del er dette vanskelig å gjennomføre 100%. Jeg kobler dem alltid med albumet. Kommer "Golden lady", tenker jeg "Mmmmm, Golden lady... fin låt... Innervisions... fiiiin plate...." og ser for meg albumcoveret og alle assosiasjoner det albumet gir meg.

Man kan jo si at min iPod-shuffling er å utfordre meg selv på dette området. Jeg blir i allefall påminnet hvilke plater jeg har lyst til å høre på når jeg kommer hjem!

Min drøm er å gå på konsert der bandet spiller alle låtene fra én eller to plater fra start til slutt, i den rekkefølge de er på plata. Man vet hva neste sang blir. Det høres kanskje nerdete ut, men det var nå iallefall populært nok til at deLillos på no time solgte ut alle billettene til sin "Suser avgårde"-konsert på Rockefeller i fjor høst. Jeg hadde elsket å være der. Det var jeg dessverre ikke. Men jeg prøvde. For dette har jeg snakket om i årevis. Min bønn nå, til alle mine favorittartister og -band, er at de gjør det samme som deLillos. Det blir en drømmedag for alle hardcore fans!

(også publisert i glamourbibliotekaren.com)

A-a-a-a-a-a-a...

(overskriften uttales som et ekko, som i "bit for bit" i gamledager - dere vet, roald øyens spørrelek på tv der man fikk se bruddstykker av et bilde)

Snart ferdig med jazz på A i mitt store plateprosjekt. Mye hyggelig, mye fint, noe ikke fullt så fint, og noe i kategorien "gud bedre så ferdig jeg er med dette." I sistnevnte finner vi et par plater i den geografisk avgrensede genren "fjelljazz", som inneholder de fleste bestillingsverk til moldejazz i tidsrommet 1987-1997. Skrikende sopransax med folkemusikkaksent, mye perkusjon, kanskje litt joik eller i allefall noe stevaktig sang. Det var veldig i tiden, jeg likte det den gang, men jeg tror jeg fikk nok på et eller annet tidspunkt. Det ble for mye, overalt, hele tiden (Og da en av utøverne konkluderte med at "Bebopen er steindau!" takket jeg for meg og henvendte meg heller til bebopen - som selvfølgelig levde i beste velgående). Men bevares, det er dyktige musikere som gjorde dette, og de har gjort mye annet bra, så det er ikke meningen å disse dem. De var bare barn av sin tid.

Det må også sies at da en av disse platene stod på (litt for høyt; jeg satt på kjøkkenet og spiste middag), kom naboen under og banket på og ba oss holde opp; babyen hans fikk ikke sove. Konklusjon: Fjelljazz-sopransax skjærer gjennom gulv og tak og skremmer små babyer. Takk og farvel for nå.

Anyway. Nå vræler Louis Armstrong inne i stua, etterpå blir det Fred Astaire (jippi!), deretter Atomic; et av Norgesveriges beste jazzensembler, og til slutt Albert Ayler (som jeg må spille veldig lavt for ikke å skremme vettet av babyen nedenunder).

Så blir det klart for B..... Chet Baker baby!

Damnit.

Avlyst.

Jammen godt jeg fikk med meg denne i fjor da.

Men æsj, så irriterende allikevel. Ikke minst årsaken. Sykdom? Greit. Logistikkproblemer? Ikke greit.

Dagens iPod 26.02.08

*Carpenters: "I need to be in love"
*Stevie Wonder: "Ribbon in the sky"
*Teena Marie: "Square biz"
*Toto: "Without your love"
*David Crosby: "Kids and dogs"
*Ben Folds: "Landed"
*Stevie Wonder: "At last"
*The Real Group: "Song of love"
*David Lee Roth: "Just a gigolo / Ain't got nobody"
*Julie London: "The exciting life"
*Blacknuss: "Everytime you that thing"
*Whitney Houston: "All at once"
*Sting: "Epilogue (Nothing 'bout me)"
*Feist: "So sorry"
*Billy Joel: "The stranger"
*America: "Satan"
*Casuals: "Jesamine"
*Charlie Parker: "I didn't know what time it was"
*America: "James Holladay"
*Julie London: "No moon at all"
*Lalo Schifrin: "Time for love"
*Prefab Sprout: "Bonny"
*Michael Jackson: "Get on the floor"
*America: "Rainy day"
*Dexter Wansel: "All night long"
*Serge Gainsbourg: "Requiem pour un c..."
*Ars Nova: "Walk on the sand"
*The Animals: "We gotta get out of this place"
*Prefab Sprout: "Andromeda Heights"
*Modjo: "Rollercoaster"
*Jeanette Lindström & Steve Dobrogosz: "Love makes you suffer"
*Sting: "Heavy clouds, no rain"
*Bill Champlin: "After the love has gone"
*Philadelphia all stars: "Let's clean up the ghetto"

Og ennå har jeg ikke gått hjem fra jobb.

Dagens iPod 25.02.08

*Ella Fitzgerald & Count Basie: "Robbin's nest"

*Lisa Nilsson: "So louco"

*Beatles: "The inner light"

*Jay Graydon feat. Joseph Williams: "History"

*Foreigner: "Say you will"

*Beach Boys: "Wouldn't it be nice"

*Crosby,Stills,Nash&Young: "Deja vu"

*Stevie Wonder: "Hello young lovers"

Dagens iPod 24.02.08

*Frank Sinatra: "I'll never be the same"

*America: "Cornwall blank"

*David Crosby: "I'd swear there was somebody there"

*Ella Fitzgerald: "These foolish things"

*Beatles: "I am the walrus"

*Earth, Wind & Fire: "Reasons"

*Blacknuss: "It should have been you"

*James Dean Bradfield: "Run Romeo run"

*Knut Riisnæs: "The search"

*Julie London: "By myself"

*Billy Joel: "It's still rock&roll to me"

*Prefab Sprout: "Blueberry pies"

*Sting: "Saint Augustine in hell"

*Feist: "The water"

*Pat Metheny & Brad Mehldau: "Summer day"

Salem al Fakir, by:Larm 22.februar

Svenskenes nye pop-prins fortjener virkelig internasjonalt gjennombrudd. Debutplata hans kom i fjor, jeg fikk den til odel og eie i juni, men her hjemme har liksom ingen oppdaget han ennå. Det blir det forhåpentligvis en endring på nå. Hans plate "This is who I am" fikk fire grammis i Sverige, og inneholder hit etter hit etter hit. Alle disse hitsene ble fremført på den lille konserten på Sentrum Scene i kveld, og glad er jeg for det.

Han kom ut på scenen med det ville håret pent festet i en strikk, rutete tømmerhoggerskjorte og jeans, og satte seg bak sitt lille røde keyboard. Bandet bestod av gitarist, bassist og trommis - og de koret fint i tillegg. Salem spratt opp etter hver låt, jogget en liten runde rundt krakken sin, satte seg ned igjen og kommuniserte veldig med publikum. Og flirtet med bransjemenneskene som han håper kan hjelpe han med et norsk gjennombrudd.

Han synger veldig bra, aldri surt, fin falsett, stilriktig. Han er proff på alle måter, man kan virkelig slappe av (=bra og viktig ting på konserter). Han spiller bra, og jeg må innrømme at jeg er SÅÅÅ mye mer glad i piano/keyboard-basert musikk enn bare gitarer... Musikalsk er dette i grenseland pop og soul, man kan absolutt høre Stevie Wonder i bakgrunnen, men også Billy Joel og lignende 70talls melodisk pianobasert pop, kanskje tidlig Elton John? Dagbladet nevner Toto et par ganger, noe som i utgangspunktet gleder en gammel Toto-fan - det er jaggu ikke ofte de blir nevnt i positiv sammenheng lenger - men jeg vet ikke helt om jeg ser likheten i dette tilfellet. Isåfall veldig tidlig Toto, Georgy Porgy for eksempel. Ja, ok, litt enig alikevel.

Jeg gleder meg til han spiller en lengre konsert, forhåpentligvis snart. Jeg er klar som et egg!

YouTube:
"This is who I am"
"Good song"
"Dreamgirl"
"It's true"

"Good song" fra Allsång på Skansen (her kan dere se gitaristen som forsøker å utkonkurrere Verdine White, bassisten i Earth,Wind&Fire når det gjelder dansing)

"Good song", amatøropptak fra et eller annet sted (bør ses!)

Hurra for artister som er like bra og trygge live som på plate.

Musikk til denne årstiden

Musikk og dufter, ingenting fremkaller flere minner for min del. På vei til jobb i dag så jeg en mann i slalombukser og skibag og ryggsekk, og sola var på vei opp og det er snart vår, og jeg tenkte "han skal på ski i helgen, jeg husker skidag på videregående, andregym, JAMES TAYLOR!" - assosiasjonene kom som ei haglskur over meg. Jeg kan ikke alltid henge med i logikken eller koblingene, men det er morsomt å gruble litt på hva og hvorfor og hvordan.

Derfor: En liten kavalkade, spontant, det jeg husker om februar/mars oppgjennom årene.

• 8. klasse: deLillos "Hjernen er alene" på walkman til og fra skolen (gul Sony sportswalkman). Beatles "White album".


• 9. klasse. Cowboy Junkies - "The Caution Horses"plata kom. Ravel. Vivaldi. Eric Clapton. George Harrison.
  


• 1. gym: Matteuspasjonen. Har prøvd å finne ut hvilken innspilling, men uten hell. Muligens en Richter.


• 2. gym: James Taylor. Så en film på NRKs nattkino der de brukte flere av låtene hans - bl.a. min kjære "Handy man" (Filmen het forøvrig "Smooth Talk" og Berger fra Hair spilte en litt mystisk kjekk/skummel mann). Også Neil Young, hørte MYE på hans Decade-samleplate den våren, og Crosby,Stills,Nash&Youngs Deja Vu. Ladet opp til Neil Young-konsert på Kalvøya i juni. Beethoven.


• 3. gym: Rundt OL var det diverse hitlistemusikk - Kanalen P3 var ny, og jeg hørte på radio til og fra skolen, samme hva det var. TV2 hadde et daglig (?) musikkprogram. Og det var Bjørk. Det var Mariah Carey ("Hero"-plata, som en klassevenninne spilte i bilen til og fra konsertsteder vi spilte på). Mye jeg har glemt. Selv hørte jeg på Jay Graydons "Airplay for the planet", ettersom Jay spilte konsert på Rockefeller med sitt allstarband bestående av medlemmer fra Toto og Chicago og diverse andre band, som det var hyggelig å hilse på. En konsert fra den turnéen har nå blitt sluppet på dvd i Japan, morsomt å se det igjen. Og ellers: Mye mye klassisk. Bartok. Duke Ellington. King Crimson. April -94 minner meg om noe annet igjen.
  


• 1995: Pat Metheny Group, særlig "Letter from home". Lee Ritenour-plater som jeg kjøpte i Los Angeles. Michael Franks' "Tiger in the rain", ikke minst! Og Gorecki.


• 1996: Sting "Mercury falling" kom, hørte på den på vei til og fra Blindern. Konsert i Spektrum. Gurus Jazzmatazz.


• 1997: Mye P3. Husker ikke nøyaktig HVA. Jo, "Your woman" med White Town og "Don't let go" med En Vogue, de gikk på radio hele tiden. Jeg ryddet på loftet i februar/mars det året, og hadde med radio opp og det var Poprush og XL og Opptur.


• 1998: Real Group "Original". Emi Classics og Deutsche grammofon og Decca flimrer forbi mitt indre øyne, men jeg husker ikke konkret hvilke plater. Mozart-operaer? Schumannsymfonier? Hadde akkurat begynt å jobbe i en annen platebutikk enn før, og kjøpte Marvin Gayes "What's going on" - som egentlig minner meg mer om mai, men det blir en annen gang.
  


• 2001: Manic Street Preachers "This is my truth tell me yours". deLillos "Hjernen er alene" igjen. De eldste Neil Young-platene. "I'm like a bird" med Nelly Furtado gikk hele tiden.
  


• 2005: Stephen Simmonds "Alone" og "For father". Cafe del Mar.

Dette er altså det jeg forbinder med AKKURAT denne tiden på året, februar, sola titter fram, friske tulipaner hver helg, snøen begynner så smått kanskje å forsvinne. Det er igrunnen ikke så representativt for musikksmaken min totalt sett, det mangler så mye. På høsten de samme årene, eller sommeren, er det noe helt annet jeg assosierer til.

Thanks for reading.

Dagens iPod 22.02.08

Mmmm, mye nostalgi på iPoden denne solfylte morgenen!

*Whitney Houston: "Love will save the day" (1987)

*Barry Manilow: "Tryin' to get the feeling again" (1976)

*The Animals: "We gotta get out of this place" (1965)

*Pat Metheny Group: "Have you heard" (1989)

*Sting: "She's too good for me" (1993)

*Barbra Streisand: "Promises" (1980)

To av mine favoritt-Barry'er i dag: Barry Manilow, og Barry Gibb som korist, låtskriver og sikker alt mulig annet på Barbra-låta. Herlig. (Andre favoritt-barryer er Barry White og Barry Konrad... Audun Automats assistent)

Mine favorittplater: Pat Metheny Group "Still life (talking)"

Denne rager høyt der oppe. Pat Metheny er min favorittjazzgitarist, en av mine aller største jazzmusikeryndlinger totalt, og hans band Pat Metheny Group er det aller aller beste han gjør (han har jo hatt mange ulike besetninger og samarbeid). Og blant platene til Pat Metheny Group, er denne den jeg setter aller aller høyest. Gir det et bilde av hvor godt jeg liker den? Egentlig er jeg ikke veldig glad i å rangere plater fordi det er så mange som fortjener lovord. Men nå har jeg jo begynt.

Musikken deres, både på plate og live på konserter, gjør meg vektløs. Jeg svever rundt i en myk sky av vakker lyd, musikken er visuell med sprakende farger. Det er umulig å beskrive med ord. Jeg trenger ikke dop, jeg har Pat Metheny.


Jeg har flere ganger sittet på konsertene deres og sett på musikerne, lett etter sounden, hvor kommer den fra? Er det Lyle Mays sine keyboards, er det perkusjonistene/vokalistene som har noen hemmelige instrumenter jeg ikke kan se, eller er det Pat sin synthgitar - hvor i all verden kommer den fyldige lyden fra?! Jeg fatter det fremdeles ikke. Det er antagelig kombinasjonen av alle sammen. Man skulle av platen tro at det er et fullt orkester. Men de er vel bare 7? Magi.

Pat Metheny har alltid hatt med seg fremragende vokalister. Klare falsetter, ordløse melodilinjer, lange toner. Kamerunske Richard Bona for eksempel - i tillegg til å spille bass, var han hovedvokalist på en av turnéene. (Jubelen stod forøvrig i taket da de dro i gang "Bright Size Life" i trioformat. Den har man jo nesten ikke hørt live siden Pastorius.)

Mange av låtene på "Still life (talking)" har blitt hits som ofte spilles på konserter. Min favoritt, låt nr. 1, "Minuano (six eight)", "Last train Home", "Third Wind" (som også er en favoritt).

Andre gode plater med Pat Metheny Group er "Letter From Home" og "First Circle", i tillegg til noen av de nye. Liveplata "The Road To You" er også et must.

Metheny må oppleves live. Jeg har så langt vært på fire konserter med han, men det er på ingen måte nok.

Camille Saint-Saëns - Sonate No. 1 · Suite op. 16

Mmm, nydelig plate fra Harmonia Mundi. Vakker musikk, fint spilt, nydelig cover. Det er franske Emmanuelle Bertrand som spiller cello, akkompagnert av pianist Pascal Amoyel. Saint-Saëns første cellosonate er hovedverk, komponert i 1872 og urframført i mars året etter, med Saint-Saëns selv ved pianoet. Klassisk sonateform, mye indirekte inspirasjon fra både Beethoven og Schumann kan høres. Flere nydelige små stykker for cello og klaver følger, "Prière" op. 158, "Romanse" op. 36, og to frittstående satser som var tiltenkt cellosuite op. 16, komponert femti år etter selve suiten (som også følger). Til slutt: den praktfulle svanen, "Le Cygne", fra "Carnaval des animaux".

Gavetips til alle som er glad i vakker kammermusikk fra romantikken! F.eks. meg.

Dakota Staton

En stor, men litt glemt sangerinne: Dakota Staton. Født i 1930, platedebuterte med en singel i 1954, og debut-LPen kom i 1957; "The late, late show". Første gang jeg hørte henne, trodde jeg det var et 80tallsopptak med en av damene fra Manhattan Transfer. Lyden var bra, og vokalen var forbausende moderne til å være femti år gammel. Hun har et kjempetrøkk i høyden og en ansats som egentlig hører mer hjemme i soul enn i jazz, og det var kanskje helst R&B-sanger hun var. Men det er forfriskende å høre standardlåtene sunget på denne måten, særlig når de er akkompagnert av den store Hank Jones* på piano (resten av musikerne er ikke oppgitt på platen).

Høydepunktet på plata er nok låta "Broadway" av Teddy McRae, Bill Bird og Henry Wood. Også "Give me the simple life" av Rube Bloom og Harry Ruby er en høydare, i tillegg til Erroll Garners "Misty" og noen til.

Her kan hun høres på youtube, "I hear music" sammen med George Shearing. Litt dårlig lyd, men man får et lite inntrykk i allefall. Legg spesielt merke til ansatsene som ofte settes en tone under og glir fort opp til riktig tone. "Mighty fi-ine music.."

*= Den samme Hank Jones som akkompagnerte meg på do på Iridium jazzclub i New York..

Ferdig med Beatles akkurat nå

Og før noen skvetter himmelhøyt og blir sjokkert over at jeg kan si meg ferdig med noe som helst i samlingen min - det er plateprosjektet jeg sikter til; der jeg går gjennom alle platene i samlinga. Den siste uka har det gått bare i Beatles, men i går hørte jeg meg gjennom de siste - og nå i skrivende stund er jeg over på Beck. Jeg har en del av Beatlesplatene mine på vinyl. Ikke alle funker like bra på CD. Abbey Road, for eksempel. Og plateprosjektet gjelder jo først og fremst mine CDer. Men da jeg hørte gjennom Let It Be, fikk jeg plutselig et intenst behov for å høre på Magical Mystery Tour og Yellow Submarine-platene - og disse har jeg i et småobskurt dobbeltalbum-format kjøpt i Russland i 1995 (bildet over). Med russisk skrift. Samme tegninger, samme coverart - men med russiske bokstaver. Det er år og dag siden jeg har hørt på dem. Men ÅÅÅ så mange fine låter! "Fool on the hill", "Your mother should know", "Flying", "I am the walrus", "Baby you're a rich man".. og "Strawberry Fields forever" naturligvis, men den hører man jo litt oftere. Plata ble Grammynominert i 1968, og fikk mye bedre mottagelse enn filmen med samme navn.

Denne bussturen har jeg vært på. Magical Mystery Tour rundt i Liverpool, barndomshjem, Strawberry Fields, Penny Lane.

Yellow Submarine-plata er også flott - "Hey Bulldog", "It's all too much", "Only a northern song"... Og hele b-siden med George Martins flotte filmmusikk som delvis kunne vært fra en BBC-tvserie. Jeg har tydeligvis hørt mye på denne, for den sitter bom fast til tross for noen års fravær.

Men som sagt - nå er det andre boller og jeg følger alfabetet videre; Beck, Belle & Sebastian, Rhian Benson, Bent, Björk, Black Sorrows, Mary J Blige - og så en hel haug med Bowie. Becks "Sea Change" har enkelte Nick Drake-trekk, i allefall på de minst instrumenterte låtene.

Eller kanskje jeg fortsetter med Chopin før Bowie. Jeg lengter nemlig til Brahms og Schumann nå.

Mine favorittplater: The Beatles "Revolver"

Skal jeg skrive om alle mine favorittplater i den rekkefølgen jeg hører på dem i mitt store plateprosjekt, blir det jo litt ensformig i lengden. Men jeg kan ikke la være å skrive om REVOLVER, den suverene, sammensatte og allikevel enhetlige plata Beatles ga ut i 1966. Borte var publikumsfrierne fra de første fem-seks platene - nå var det kun egne låter som gjaldt, og i tillegg med ganske annerledes sound enn tidligere. Dette var like før de sluttet å turnere. Og George Martin satt bak spakene, naturligvis.

George Harrison åpner frekt med "Taxman", en ganske klar protest til myndighetene. Deretter kommer singelen "Eleanor Rigby", kanskje platas mest kjente låt - en klassisk McCartney-melodi med strykere og George Martin i fri utfoldelse. Så kommer min favorittlåt på denne plata: John Lennons "I'm only sleeping". En døsig søvnig mollstemt fin liten sak, fin koring og fin gitar. Deretter George Harrison igjen, "Love you to", full fres på sitar - noe han begynte med allerede på Rubber Soul og Norwegian Wood. Så en nydelig McCartneyballade til - "Here, there and everywhere", kanskje den låta på plata som i størst grad kunne vært med på en av de foregående platene, stilmessig sett. På den annen side passer den veldig fint inn her. Paul går opp i falsett, de andre korer, den siste akkorden fader ut og man smiler litt i transe... men blir brått vekket av Ringos redselsfulle/fascinerende stemme som nærmest brøler "IN THE TOOOOOWN WHERE I WAS BOOOORN". En underlig låt, "Yellow Submarine". "She said she said" er litt mer normal. Dog kan man ane en liten smule psykedelia? Lennon tvers igjennom.

Ok. Snu plata. "Good day sunshine" burde være åpner i mange flere radioprogram enn den er i dag. Pangstart, allsang-mulighet og clever arrangert. Videre, Lennons "And your bird can sing", gitarbasert og melodiøs. Også kommer "For no one", en annen favoritt. McCartney trakterer klavikord, og det er en hornsolo. Denne har blitt covret av flere, bl.a. Rickie Lee Jones og Emmylou Harris. "Dr. Robert", enda en litt typisk gitarbasert Lennon-låt, etterfølges av Harrisons "I want to tell you". George synger, John og Paul korer surt, ikke ulikt "If I needed someone" fra "Rubber Soul". Hamrende piano, dundrende bass, litt suggererende. Ikke så rart på den tiden. Så, "Got to get you into my life", en låt som er nesten like bra i Earth,Wind&Fires versjon (og ikke fullt så bra i Ballades versjon "Du kan godt få sitte inntil meg Leif"). McCartney er inspirert av Motown, Stax og soul her, det kan vi høre både i rytmen, melodikken og ikke minst blåsearrangementet. Så til slutt - sitarer og psykedelia, Lennons effektfulle stemme, loops, masse cymbal og noe som kan minne om måkeskrik. "Tomorrow never knows".

Og alle tekster kan sikkert relateres til LSD.

Som trillende perler

Prefab Sprout var virkelig en hitfabrikk. Gode melodier til herlig åttitalls-lydbilde, fine myyyyke stemmer... Mmmm. La meg presentere følgende:

• Cars and Girls - finnes det en mer fengende åpning?
• When love breaks down - fiiin
• We let the stars go
  
• Looking for Atlantis - Prefab Sprout goes Tears for Fears
• Appetite
  

Men hvor er den fine fine Nightingales?

Lush Life

Billy Strayhorns låt "Lush Life" er en av de vakreste jazzballadene ever written - og det finnes mange fine innspillinger. Chet Baker, Ella, Joe Henderson, Rickie Lee Jones, Sarah Vaughan, Stan Getz. Men finest av dem alle - naturligvis - er Coltrane sin. Det er helt magisk. Så mye han tok i ble til gull - jeg må antagelig helt tilbake til Bach for å finne noen som har samme effekt på meg. Det er en ekthet over det som er helt unik. Straight into my heart, forbi all fornuft og tanke; schmock inn i hjertet. Kjøp plata, for guds skyld!

James Taylor i Oslo

Den 21. april spiller James Taylor i Oslo Konserthus. E-N-D-E-L-I-G. Jeg har ventet på denne dagen så lenge! Han har riktignok vært i Oslo et par ganger de siste ti (?) årene, en gang på Norwegian Wood og en gang i konserthuset, men begge gangene har jeg vært ekstremt pengelens og uten mulighet til å gå. Nå, derimot...

Jeg har vært stor fan av James Taylor siden... barneskolen? Ungdomsskolen? - og har alltid drømt om å høre han live. E-N-D-E-L-I-G!

Han er en ener i sin genre.

Bilde: Coveret til "JT", antagelig min favorittplate blant hans utgivelser.

Og da var jeg i gang med Beatles

Jeg hopper vilt mellom jazz og pop nå. Midt i Cannonball Adderley fant jeg ut at jeg ville høre Beatles. Og for å varme opp før jeg begynner på deres komplette diskografi (altså de 13 platene man regner som hovedplatene deres, ingen obskure utgivelser eller samlinger medregnet), kaster jeg meg over en plate med tittel "Golden Beatles", som min mann fikk i gave fra Bulgaria for 14-15 år siden. En egentlig helt ok samling med fokus på de første seks platene. "I should have known better", "Girl", "Michelle", "And I love her", "All my loving" og sånt. Det er koselig å høre disse låtene med jevne mellomrom.

Og jeg gleder meg til å høre gjennom alle Beatlesplatene mine framover. Av alle band og artister jeg regner som store favoritter, er det omtrent bare Beatles jeg aldri har hørt live. Det toget har gått. Og jeg kan fremdeles ikke fatte at George Harrison er død...

Spellemann

Her er noen gode råd til de som er ansvarlige for Spellemannprisen:

*Begynn sendinga litt tidligere på kvelden.
*Kutt ut noen liveinnslag - DDE var helt unødvendig, Kurt N. ligeså.
*Kutt ned på alkoholserveringa, sånn at artistene ikke blir fulle før de skal ta i mot prisen sin. På den måten holder de kanskje en kort og konsis takketale istedet for å vrøvle og gjøre dumme og tidkrevende stunt på scenen.
*Dropp den "morsomme" introen som alle prisutdelerne må gjøre. De er ikke morsomme og det blir stivt og usaklig.
*Kutt halvparten av programledernes intermezzi mellom prisene.

(Jeg skulle gjerne si "Kutt ut reklamen" også, men jeg innser at det er umulig hos en kommersiell tv-kanal.)

Resultat: EKSTRA TID. Nok tid til å kunne vise alle prisene som blir delt ut, og ikke bare de mest kommersielle.

Det er nemlig et stort, STORT paradoks at Spellemannprisen som skal vise bredden i norsk musikkliv og gi heder og ære til artister og musikere i alle forskjellige genrer, sendes i et format der de kjører fast forward over halvparten av genrene - og det er ikke tilfeldig hvilke man hopper over: De såkalte """smale""". De som virkelig burde opp og fram, fordi de får altfor lite omtale i den kommersielle pressen som sådan. Det er jazz, det er elektronika, det er barnemusikk, det er folkemusikk, country, blues, åpen klasse, samtidsmusikk, det er til og med prisen for popmusikk (!) - og det er klassisk musikk. I Norge har vi klassiske musikere i verdensklasse som blir nominert til Grammy i USA - men i Norges svar på Grammy får de en sendetid på ca fem sekunder.

Hvilke fikk vi så se? Jo, årets kvinnelige og mannlige artist, hip-hop, rock, metal, danseband og vise. I tillegg: årets nykommer, hedersprisen og årets spellemann. Og årets hit. Det er faktisk under halvparten av det totale antall priser.

De som vises på tv, har 4millioner potensielle seere denne kvelden. De som ikke vises på tv, har noen hundre bransjefolk-seere som sitter i Oslo Spektrum. En viss forskjell.

Det skjedde noe da TV2 overtok sendingene. That's commercialism for you.

Update: Prisene som ikke fikk tildelt sendetid på direkten, ble vist dagen etter kl. 13. Ikke akkurat primetime... Petter Wettre, som fikk prisen for beste jazzplate, sa i starten av sin takketale: "Jeg regner med jeg ikke er på tv nå, så jeg kan vel holde på en stund!" Hehe. Right on.

Årets hit

Jeg er enig i at Beggin' med Madcon var en stor hit på slutten av 2007, og at den er fengende og fin og at den sånn sett fortjente folkeprisen "Årets hit" for det.

Men det er snakk om borderline her. Det er jo en coverlåt. Hadde prisen hett "Årets låt", er det ikke sikkert den kunne ha vunnet - den er ikke ny av året, den kom egentlig i 1967 (?) med Frankie Valli & the Four Seasons. Men prisen heter "Årets hit", og det var den jo vitterligen.

I grenseland er det allikevel. For setter man på originalen, er den forbausende lik den 40 år yngre versjonen som nå i kveld vant en pris. Den mangler forsåvidt rappe-linjene, men refrenget, kompet, sangen... det er regelrett planking gutta gjorde i fjor.

Jeg klager dog ikke, for jeg liker låta og jeg synes de har gjort den bra. Og det er kult at en gammel soulslager bringes fram i lyset igjen på den måten; det har den fortjent.

Bare et lite tankekors altså.

Hvordan systematisere en platesamling?

På Virgin Music på Times Square genre-inndeler de litt mer enn meg.

Som bibliotekar får man jo en del mer eller mindre dumme spørsmål. "Alfabetiserer du matskapet ditt?" for eksempel. Og ettersom jeg er musikkfanatiker/-fundamentalist/-nerd, lurer mange på dette med platesamlingen min.

Jeg har jobbet med musikk i snart 13 år. Samlingen var ikke liten fra før heller. Men når man daglig blir utsatt for musikalske fristelser... og i tillegg flytter sammen / gifter seg med en mann/musiker med tilsvarende samlertrang som min når det gjelder dette vidunderlige medium hvor lydkunst er festet til enten vinyl eller kompaktplater, som det heter i katalogiseringsreglene (og antagelig ingen andre steder)... Da blir det god del plater.

Med andre ord, her må det systematisering til.

For meg er det mest naturlig å grovinndele i genrer. Vi har tre gjeldende genrer:

1. klassisk
2. jazz
3. resten

Under "resten"-genren finner vi også følgende to subgenre som får stå for seg:

1. diverse samleplater og filmmusikk
2. juleplater

De to sistnevnte er såpass små at de får plass i én skuff i arkivskapet hvor "resten"-kategorien befinner seg.
Klassisk systematiseres på følgende vis: Komponistene står i kronologisk rekkefølge, altså etter komponistens fødselsår. Innad på hver komponist er det ikke noe konkret system - jeg forsøker å holde orkestermusikken og kammermusikken hver for seg, bare for å lettere kunne finne igjen hva jeg leter etter, og på f.eks. Bach står alle kantatene samlet. Men ellers er det fritt fram å ommøblere/rote. Ved å sette komponistene kronologisk på den måten, lærer jeg også hvem som er født før og etter hverandre. Å sette dem alfabetisk funker ikke for min del; jeg tenker historiske perioder og musikkretningers utvikling og da er det kronologien som gjelder. Problemet oppstår i det 20. århundre. Det spriker, musikken går i alle retninger, fødselsår sier ingenting om stilen. So be it.
Jazz systematiseres alfabetisk på hovedutøvers etternavn. Kronologi er interessant bare inntil et visst punkt her. Man kunne naturligvis dele inn etter undergenre. Men hva da med Miles, som har gjort alt fra bebop til pop, via jazzrock og avantgarde? Jeg tror alfabetet er greiest her.

Resten-kategorien er også alfabetisk. Den står i et digert mørkegrønt arkivskap som tidligere huset en av våre største avisers gamle negativarkiver. Som sagt er nederste skuff viet samleplater og juleplater, men ellers står undergenrene hulter til bulter i alfabetisk rekkefølge. Dermed er plateprosjektet mitt en ganske morsom måte å høre gjennom samlingen på - det blir store musikalske sprang. (Og da får man kanskje rensket ut alt rælet man har kjøpt på salg oppgjennom. Jo, det har blitt noen flaue gjenhør. Ut med det. Gi plass til nye fine plater!)

Flere har foreslått alternative systemer, f.eks. å sette platene etter farge. En fordel med å lage et slikt system (det gjelder også bokhyller), er at man må lete lenge etter de platene man vil høre på - og da finner man kanskje en glemt perle. Ulempen er at fargesortering er dølt, og at eventuelle Tyldenplater (om man har noen, kanskje bare Odd Børretzen) ville stå ved siden av alt fra Deutsche Grammophon. No way.

Lørdag morgen

A Beastie Boys moment

Å stå opp kvart over åtte på en lørdag, koke te, tenne et par lys, lese avisen - og høre på Beastie Boys - det var en ny kombinasjon for meg. Vanligvis faller valget på Chopin, Miles eller Michael Franks på slike tidlige morgener. Men man er jo som nevnt i gang med et prosjekt - og da er det morsomt å teste ut musikken i uvante situasjoner. Og Beastie Boys er lydmessig ganske snilt, så jeg tror ikke jeg vekker naboene heller.

Beatles blir altså neste - i går gjorde jeg unna et par etterslepere som jeg hadde hoppet over (de lå i bilen eller i allefall et annet sted enn der de skal være), nemlig Airs "Moon Safari" og en Devendra Banhart-plate jeg fikk av min fetter en gang.

Update: Ok, etter å ha hørt på en tiiiiidlig utgivelse med Beatles og Tony Sheridan, altså en litt halvkjip plate der Beatles ikke høres ut som seg selv, kom jeg på at jeg overhodet ikke har begynt på jazzplatene ennå! Så nå er det Ab und Zu som strømmer ut av høyttalerne i stua her. Det neste blir muligens Canonball Adderley - jeg tror ikke vi har noen på Ac... jo, Acoustic Alchemy. Ok. Jeg innrømmer å ha mistet oversikten over samlingen.

Update 2: Det var til og med en annen plate på Ab. Nemlig Muhal Richard Abrams, en mann/pianist jeg aldri har hørt om før. Eneste kjente navn på plata er Dave Holland. Inn med den! *Play* ...Det høres ut som... ganske straight jazz med en liten dæsj avantgarde, til å begynne med. Og med et par hakk i. Også en del ikke-fullt-så-fine-låter utover.