Stacey Kent & band på Cosmopolite, Oslo 03.05.18

Fanskaren til Stacey Kent vokser for hver gang hun er her, og det er jo nesten hvert år. I går kveld spilte hun med kvintetten sin igjen på Cosmopolite, en utmerket scene for hennes konserter, og det var halvannet år siden sist. I mellomtiden har hun gitt ut ei plate med symfoniorkester, som er virkelig fin - og som hun sa: "When we play this music, I hear strings!" selv om det var bare fire musikere bak henne. Det er det som er så fint når man er glad i musikk. Man hører også det som ikke er der. Låtene er akkurat like fine i intim-versjon med piano, komp og saksofon, også kan man høre strykerne i tillegg om man vil. Enten i hodet sitt eller på plata! Det er så mange fine slike "With strings"-plater - tenk bare på Charlie Parker, Chet Baker,  Clifford Brown.. Antonio Carlos Jobim, ikke minst! Og apropos Jobim - han var definitivt med i går kveld også, som opphavsmann på flere av låtene.

Stacey Kent har gått litt bort fra den helt typiske standardlåt-jazzen og befinner seg stilmessig mest i Brasil eller i Frankrike. Hun synger portugisisk og fransk, og noe av det oversatt til engelsk. Det er jo fint for oss som ikke er flytende i noen av de to språkene, og som fikk tårer i øynene da Jacques Brel plutselig ble enda mer forståelig i sin hjerteskjærende tekst "Ne me quitte pas" ("If you go away"). På tidligere konserter har hun sunget perler av Edu Lobo, Marcos Valle (hennes gode venn), Serge Gainsbourg, Henri Salvador, og jeg synes hun behersker alle disse stilartene - enten om det er bossanova eller fransk pop - veldig godt og med respekt. I tillegg har hun jo sin helt egen låtskriver, ektemannen Jim Tomlinson, som kan håndverket godt og lager fine melodier, gjerne til tekster av deres venn (og siden sist: nobelprisvinner) Kazuo Ishiguro. 

Jeg er alltid spent på låtvalget når Stacey Kent kommer med ny plate eller spiller konsert. Det er som om hun kan ta hva som helst og kjøre dem gjennom sin staceyfier - også passer det henne, uansett. Altså, jeg ønsker jo virkelig ikke at hun skal synge Guns'n'Roses eller Green Day eller noe sånt, men det er så mye fint som kler henne - fra Fleetwood Mac via Carole King til Rodgers&Hart og fransk filmmusikk. Lydbildet er det samme når hun gjør slike vidt forskjellige ting. Aller best liker jeg jo når hun drar fram ukjente låter fra en svunden tid, presenterer meg for brasilianske låtskrivere fra 60-tallet som jeg ikke kjente til fra før, for det er den typen musikkmisjon jeg er aller mest glad i. Hun synger låtene fordi hun elsker dem, og som hun sa i går da de skulle spille en trist sang: "This is so sad... but we're gonna play it like a samba!"  For brasilianerne har en evne til å blande terribly painful and terribly joyful in one samba. 

Bandet er samspilte, har absolutt den genrebredden som trengs, og de er dyktige musikere. Pianist Graham Harvey har nydelige linjer, fine harmonier, og vekslet mellom piano og rhodes. Jeremy Brown og Josh Morrison er et solid og energisk komp, alltid litt frampå når det trengs. Jim Tomlinson spiller både fløyte og tenorsaksofon, og det hersker lite tvil om hvilken stil han føler seg mest hjemme i - det er Stan Getz-skolen. Dessuten sang han som vanlig duett med Stacey på Aguas de Marco, det er alltid gøy! Akkurat som Jobim selv og Elis Regina. 

 "É o pé, é o chao, é a marcha estradeira..."

Setliste: 

• Make it up (Tomlinson/Goldmacher)
• Les amours perdues (Gainsbourg)
• If I'm lucky (Myrow/DeLange)
• The Bullet Train (Tomlinson/Ishiguro)
• Dindi (Jobim)
• If you go away (Brel)
• Águas de Marco (Jobim)
• Thinking about the rain (Tomlinson)
• Rua Madureira (Nino Ferrer)
• I wish I were in love again (Rodgers&Hart)
• Breakfast on the morning tram (Tomlinson/Ishiguro)
• I know I dream (Tomlinson/Goldmacher)
• Shadow waltz (Warren/Dubin)

Encore: 

• Smile (Chaplin)
• Wave (Jobim)

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

• Cosmopolite 08.10.16
• Cosmopolite 17.04.15
• Cosmopolite 18.10.13
• Cosmopolite 30.10.11
• Chat Noir 16.08.08

P.S. for en parfymista som meg var det morsomt å finne følgende info på wikipedia: "Jean-Claude Ellena, the French perfumer or "nose," who has been Hermès's exclusive in-house perfumer since 2004, cites Stacey Kent as one of his inspirations. In an excerpt from the book, LA SEDUCTION, by Elaine Sciolino: "Ellena is said to be the most articulate perfumer in the world, capable of translating the scents he creates into poetry... It is this talent that sets him apart. He professes to draw inspiration from literary figures like Baudelaire, composers like Debussy, painters like Cezanne and jazz singers like Stacey Kent. He spins his impressions into creations that trigger memories and fantasies.""

Stacey Kent, Chat Noir 16.08.08

Det er seks år siden hun var her sist, så norgesvenn er kanskje ikke et begrep man kan bruke om Stacey Kent - men det føles sånn allikevel. Først signering på Bare Jazz på ettermiddagen, smilende og glad og vennlig og søt, deretter konsert på Chat Noir klokka 19, og til slutt enda mer signering og "meeting the fans" i foajeen der. Yndigere vesen skal man lete lenge etter. Og så forelsket i sin ektemann, saksofonist og låtskriver Jim Tomlinson.. Kjolen så forøvrig ut som en kopi av Aileen Quinn sin i filmatiseringen av "Annie". 

Jeg har vært fan av Stacey i mange år, og skulle egentlig høre henne under New York Jazz Festival i 2004, men plutselig ble jeg fridd til den dagen og glemte naturlig nok hele konserten. Nå fikk jeg heldigvis sjansen igjen. Og jeg må bare si: Chat Noir er et supert sted til slike konserter!! Lyden var fin, salen er passe stor, koselig å sitte ved småbord med lamper. Håper virkelig flere konserter kan arrangeres der, og ikke bare alle disse evindelige revyene...

Stacey synger med sin pratestemme, og den er ganske lett gjenkjennelig. Blossom Dearie er muligens en naturlig stemme å sammenligne med, den lett barnslige myke luftige klangen, men samtidig er de veldig forskjellige. Det de har til felles er at det føles ekte, det er genuint og troverdig, og dermed tror man på det de synger også. Låtene Stacey har valgt ut går gjennom en staceyfier, hun setter sitt varemerke på det - og hadde hun sagt at alt hun synger om var selvopplevd, hadde jeg trodd henne. Det har nok noe med låtvalget å gjøre også. 

Bandet har funnet sitt sound. Man vet hva man får. Det er mye bossarytmer, kanskje ikke så underlig ettersom mannen Jim Tomlinson helt klart er i Stan Getz-land når det gjelder tone og stil på saksofonen. Pianisten vekslet mellom flygel og Rhodes, veldig fine linjer, og bassisten og trommisen holdt seg mest i bakgrunnen uten å gjøre så mye ut av seg. 

Nesten alle låtene var fra hennes siste utgivelse "Breakfast on the morning tram" i tillegg til hennes manns "The Lyric", hvor hun også synger mye. Set-lista så omtrent sånn ut: 

• Ice Hotel  (Tomlinson / Kazuo Ishiguro)
• Hard hearted Anna
• I got lost in his arms
• I wish I could go travelling again (Tomlinson / Kazuo Ishiguro)
• Jardin d'hiver
• Show me
• I've grown accustomed to his face
• Breakfast on the morning tram

Pause

• So many stars
• If I were a bell
• Bewitched, bothered and bewildered
• Waters of March
• L'Etang
• So romantic (Tomlinson / Kazuo Ishiguro)
• Samba Saravah
• What a wonderful world
• The trolley song

En låt som ikke ble fremført, men som kan lyttes til på youtube, er Serge Gainsbourgs "La saison des pluies".


Stacey Kent på Cosmopolite, Oslo 30.10.11
Stacey Kent på Cosmopolite, Oslo 18.10.13

Stacey Kent, Cosmopolite, Oslo 18.10.13

Jeg kopierer deler av min omtale fra forrige konsert for to år siden, for det samme gjelder nå: 

Jeg har vært fan av Stacey siden jeg jobbet på Akers Mic her i Oslo på slutten av 90-tallet, og hørte henne live da hun opptrådte på Chat Noir for noen år siden. (Jeg skulle egentlig høre henne live i New York i 2004, men på konsertdagen ble jeg fridd til, og da glemmer man liksom alt annet.) 

Stacey Kent har en lett gjenkjennelige stemme, pikeaktig men allikevel moden, den er behagelig og myk og luftig, og på mange måter peker hun med hele sitt vesen bakover til en svunnen tid, et eller annet jeg ikke er helt sikker på hva er. En eleganse og en sjarme som man kanskje har sett i gamle filmer. Hun er en stor tekstformidler; som jeg har nevnt før - alle låtene hun velger kler henne så godt, ved å synge den blir de staceyfied - og dermed høres det ut som om alle er skrevet til henne ( - og en del av dem er forøvrig det også). Det er fint når man finner artister som har samme musikksmak som en selv, og velger låter en selv ville ha valgt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt "Hvis jeg noen gang skal gi ut plate, skal denne være med" - jeg har nok yndlingslåter til femti plater, tro meg. Og Stacey plukker de samme, rett som det er. 

Bandet består av ektemannen Jim Tomlinson på sax og fløyte og litt bossagitar, Graham Harvey på piano og rhodes, Jeremy Brown på kontrabass, Josh Morrison på trommer, og Stacey selv på vokal - og bossanova-gitar på enkelte spor.

Konserten åpnet med første spor fra den nyeste plata, "This happy madness", eller "Estrada Branca" som den opprinnelig heter. Frank Sinatra gjorde den med Jobim (som har skrevet låta sammen med Vinicius de Moraes), og jeg tror jeg har den på en plate et sted med Jobim selv. Nei forresten! Den er jo selvfølgelig på Joe Hendersons Jobimplate "Double rainbow"! Veldig fin låt. Fin med engelsk tekst, og fin i Staceys versjon. Naturligvis spiller hennes mann Jim Tomlinson på alle sine Stan Getz-finesser i samtlige bossanova-låter de gjør, men han spiller fint, og Stan Getz har jo en gang for alle definert saxstilen i denne genren, så det høres jo helt riktig ut. Deretter kom en ny låt, "The changing lights", skrevet av Tomlinson og hans låtskrivermakker Kazuo Ishiguro. De har funnet sin stil harmonisk og melodisk, de gjenbruker mange av de samme vekslingene mellom dur og moll. Men det funker, og gjør at man fort vet hvem som har skrevet låta. Også på grunn av tekstene, som nesten alltid forteller en historie kronologisk. 

Etter en liten presentasjon av bandet kom en av de store Stacey-favorittene iallefall fra 2000-tallet, nemlig Serge Gainsbourgs "Ces petits rien" som er med på "Breakfast on the morning tram"-albumet. Jeg synes hennes versjon er så mye kulere enn hans! Mye pga swingtakten, men også bruken av instrumentene. På konserten manglet den stakkato-gitaren som på mange måter gjør låta, men det var flott allikevel. Graham Harvey la fine harmonier. Så kom neste Tomlinson/Ishiguro-låt, "Waiter, oh Waiter" - en bossanovalåt hvor Harvey spilte rhodes og Tomlinson tok fram fløyta. Doblinga av fløyte og rhodes er veldig riktig, veldig 70talls, veldig Return to Forever. 

Så fortalte hun en historie om en av sine store låtskriverhelter (forrige gang snakket hun veldig mye om Marcos Valle) - nemlig Roberto Menescal, som har skrevet "O Barquinho" som hun synger på den nye plata. Det er en veldig fin melodi som Joao Gilberto har gjort kjent med orkester, Peggy Lee har også gjort den med stort band, men Staceys versjon er mer nedstrippet og enkel - og på portugisisk. O Barquinho ble etterfulgt av Jule Style/ Sammy Cahns nydelige "I fall in love too easily", som jeg aldri har hørt henne gjøre før, men jeg ser nå at hun har sunget den på en Chet Baker-tribute-plate nylig i duett med Joe Barbieri. På konserten sang hun den alene, og det var veldig, veldig fint. Jeg synes hun er suveren på bossa-låter, men det er alltid moro å høre henne synge standardlåter - som hun gjorde på den tiden jeg oppdaget henne for mange år siden. (Albumet "Dreamsville" er et must)

Deretter plukket hun opp gitaren og satte seg ned. Det var klart for mer Jobim. "Dreamer" kom først, en av mine tidlige Jobim-favoritter fra gymnastiden. Denne var med på forrige liveplate, og er opprinnelig på en av Tomlinsons album. Så kom "How insensitive", kanskje den aller fineste Jobim-låta noensinne, og kveldens versjon var helt underbar. Staceys gitar sammen med Harveys akkorder... Forøvrig var det bassisten som åpnet med en lang bass-solo som gradvis gikk over i melodien. Gåsehud-øyeblikk i det man hører hvilken låt det er som kommer! Den ble etterfulgt av en litt mer uptempo "One note samba", hvor det atter var dobling av fløyte og rhodes. Moro! 

Så tilbake til Tomlinson-katalogen, og "The Ice Hotel", en av hitsene fra "Breakfast on the morning tram"-albumet. En fin og romantisk låt som de spiller på hver konsert, men for min del hadde det egentlig ikke gjort noe om et par av disse Tomlinson/Ishiguro-låtene ble bytta ut med f.eks. "Dreamsville", "Bewitched", "Polkadots and moonbeams" eller noen av de andre litt tidligere albumene hennes. Etterpå kom en Astrud Gilberto-klassiker, "The face I love". Koselig! Så en Tomlinson-låt til, og den var kanskje den beste av hans: "The summer we crossed Europe in the rain." Nydelig kjærlighetssang. Etter den kom "Waters of March", som hun også gjorde sist, skrevet av Jobim. Deretter Charlie Chaplins "Smile", som jeg ikke tror jeg har hørt henne gjøre før, og til slutt i det vanlige settet kom en av de låtene jeg er aller mest glad for at hun har plukket med seg - nemlig "Samba Saravah" fra filmen "Un homme et une femme", skrevet av Baden Powell. Den er så fin!

Applausen var som vanlig øredøvende, og som første ekstranummer kom "So nice", eller "Summer samba" av hennes venn og helt Marcos Valle, gjort kjent av blant andre Astrud Gilberto.  


Og så. Siste ekstranummer viste seg å være en av de aller, ALLER fineste melodiene jeg vet i hele verden: Hoagy Carmichaels "Stardust". Hun synger den på en av Tomlinsons plater, og hun starter på verset - mens de fleste andre kjente versjoner av låta (f.eks. Sinatra sin sammen med Tommy Dorsey og The Pied Pipers fra 1940) begynner rett på refrenget. Da hun begynte med "And now the purple dusk of twilight time..." traff det meg rett i hjertet, for jeg tror ikke jeg har hørt henne synge den live før. Kun på plate. Og hennes versjon er en av de fineste jeg vet. For en superb måte å avslutte en fin og stemningsfull konsert på! Helt perfekt for oktober. 

Setliste: 
*This happy madness
*The changing lights
*Ces petits rien
*Waiter, oh Waiter
*O barquinho
*I fall in love too easily
*Dreamer
*How insensitive
*One note samba
*The ice hotel
*The face I love
*The summer we crossed Europe in the rain
*Waters of March
*Smile
*Samba saravah

ekstranumre:
*So nice
*Stardust


konsertomtale, konsertanmeldelse, anmeldelse

Stacey Kent, Cosmopolite 20.03.25

Stacey Kent er tilbake i Oslo! 

Som alltid med et knippe velvalgte melodier - både fra den nyeste og fra eldre plater. Og noen fra kommende plater. Spillegleden er enorm, hun elsker disse sangene, og det er et variert repertoar både i språk, genrer og epoker.

Første låt var tittellåta fra albumet hun ga ut i 2023; «Summer Me, Winter Me». Og deretter kom Johnny Mandels hit fra filmen «The Sandpiper», nemlig «The Shadow Of Your Smile» - i tretakt! Og med et førstevers vi sjelden hører. Veldig fint! Deretter «Sous le ciel de Paris», eller «Under Paris Skies» som den heter på engelsk. 

Hun fortsatte med det franske temaet, og fortalte om sitt franske album som feirer 15 år i år, at det er det hun kanskje er aller mest glad i, og at hennes kjære bestefar bodde i Paris som ung og lærte henne alt hun kan om fransk språk, kultur og musikk. Neste låt ble «Raconte-Moi…», og deretter «It Might As Well Be Spring» - først på fransk, deretter engelsk. Rodgers & Hammerstein-klassiker! 

Videre snakket hun om da forfatteren Kazuo Ishiguro hadde nevnt en av hennes utgivelser som «Desert Island»-plater, samtidig som hun var stor fan av han- og hvordan de ble kjent, og flere år senere fikk i gang det fine samarbeidet der han skriver tekster og Jim Tomlinson skriver melodier til henne. «A life-changing experience, a whole universe of unbelievable songs opened up». Et bra eksempel på dette er nettopp «The Changing Lights». 

Pianist Art Hirahara snudde seg mot el-pianoet under neste Ishiguro/Tomlinson-låt; «Waiter, oh Waiter». 

Han spiller veldig fint piano også. Tomlinson trakterte tverrfløyte, altfløyte, tenorsax, sopransax og diverse perkusjonsinstrumenter. Bassist Tom Hubbard var stødig komp. 

Så kom den fine Jacques Brel-melodien Ne me quitte pas, eller «If you go away». Nydelig versjon! Og samtidig heartbreaking. De er så flinke til å finne de melankolske melodiene, og gjøre dem på sitt vis - enkelt og personlig, og uten å overdrive. Det er denne stacyfieren jeg har nevnt før, hvor hun gjør sanger man har hørt hundre ganger til noe annet og eget, så man virkelig lytter. 

Etter Jobim-låta «Someone to light up your life» og McCartneys «Blackbird» i Hirahara-arrangement (som vi også hørte forrige gang), kom en av mine absolutte yndlingslåter, også av Johnny Mandel: «A time for love». En lang og fin saksofon-intro av Tomlinson. Stacey formidlet teksten så inderlig fint. De kunne røpe at neste plate får nettopp tittelen "A Time For Love", så da er det grunn til å tro at denne melodien er med. Hurra!

Og til slutt, etter «Breakfast on the morning tram» sang de Jobims «Aguas de Marco» som duett, i beste Elis / Tom-stil. Fast innslag, og veldig gøy! 

Nok en fin konsert med Stacey Kent. Min åttende? (Niende?)

Setliste:

• Summer Me, Winter Me
• The Shadow Of Your Smile
• Under Paris Skies
• Raconte-Moi…
• It Might As Well Be Spring
• The Changing Lights
• Waiter, Oh Waiter
• If You Go Away
• Someone To Light Up My Life
• Blackbird
• A Time For Love
• Breakfast On The Morning Tram
• Aguas de Marco

Encore:

La Vie en Rose

Hadet!

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

• Cosmopolite 22.11.23
• Cosmopolite 03.05.18
• Cosmopolite 08.10.16
• Cosmopolite 17.04.15
• Cosmopolite 18.10.13
• Cosmopolite 30.10.11
• Chat Noir 16.08.08

Stacey Kent, Cosmopolite 22.11.23

 

Endelig!

Jeg tror jammen det er fire år siden forrige gang Stacey Kent stod på denne scenen. Pandemien satte en stopper i noen år, men nå var hun endelig på plass. Og nesten uten stemme! En sju-ukers turné med forkjølelse hadde satt sitt preg, men hun var bestemt på å gjennomføre konserten - de bare endret repertoaret så det passet stemmen. Hun er proff, selv med redusert kapasitet sang hun nydelig. "It's gonna be a weird gig!" sa hun før de dro i gang "Lucky to be me", en av de fineste Leonard Bernstein skrev. Hun prøvde seg fram, forsiktige anslag, men det gikk fint og det ble en ekstra varhet over det. Pianist Art Hirahara kler stilen utmerket, og i neste låt (Besame mucho) gikk han over til el-piano. Trioens tredjemann, Jim Tomlinson, trakterte altfløyta. Deretter tok han fram saksofonen og spilte alene før pianoet kom inn og det gikk over i "La valse des Lilas" ("Once upon a summertime") av Michel Legrand. For en låtskriver! Jeg er så glad jeg fikk oppleve en konsert med han. Stacey har gjort flere av hans sanger, og hun gjør dem med den riktige melankolien som musikken fortjener. Jeg synes hun er dyktig på å plukke nettopp slike melankolske melodier, om det er Legrand, brasilianere, Jacques Brel eller Richard Rodgers. En fin duett med Tomlinson fulgte, "Carinhoso" av Pixinguinha, en brasiliansk populærmusikalsk melodi komponert for over hundre år siden. 

Så var det tid for Beatles! Blackbird i fint arrangement av Hirahara. Og deretter en Tomlinson original, "I wish I could go travelling again", en av låtene han har skrevet sammen med forfatteren Kazuo Ishiguro (nobelprisvinner!). "If you go away" av Jacques Brel var ett av konsertens høydepunkter, den er nydelig og hun sang den så stille og skjørt. 

                

Et lite intermezzo der Tomlinson fortalte en historie om turnélivet, og at han hadde hørt både Crosby,Stills&Nash OG Burt Bacharach på radio i en drosje i Oslo, ledet dem over til en Bacharach-duett: "Trains and boats and planes", morsomt valg! "We're making this up as we go, which in a sense is rather fun" sa Stacey. Og deretter kom det absolutte høydepunktet for min del - Johnny Mandels nydelige nydelige "A time for love". Jeg tror bare jeg har hørt den med henne én gang før, på konsert i 2015, men ellers er det jo Singers Unlimited, Bill Evans og Shirley Horn som har de aller fineste innspillingene av denne melodien. Stacey formidlet teksten så fint også, hun har en egen evne til å få fram ord og setninger på en måte som gjør at man ikke kan unngå å lytte. 

Aldri en Stacey Kent-konsert uten Jobim. Denne gang var det "Dindi". Koselig! Deretter hilste hun til Fred Astaire, som var den første til å fremføre neste låt - Arlen/Mercers "One for my baby (and one more for the road". Så fortalte hun om neste plateutgivelse, som blir en slags oppfølger til "Songs from other places" fra 2021, og som skal komme til neste år. De har begynt innspillingen og fortsetter etter jul. En av låtene de har valgt, er Beach Boys' "God only knows" av Brian Wilson, så den fikk vi høre. Tårer i øynene, siden man plutselig ble sittende og lytte til teksten her også. En veldig fin versjon! 

Siste låt ble Ishiguro/Tomlinsons "Tango in Macao", som Tomlinson selv måtte synge halvparten av da Stacey fikk ei hostekule. Det ble mye latter både på scenen og publikum da enkelte av hostene hennes var perfekt timet i forhold til musikken. 

Vi gleder oss til neste gang!

Setliste: 

• Lucky to be me
• Besame mucho
• La valse des lilas
• Carinhoso
• Blackbird
• I wish I could go travelling again
• If you go away
• Trains and boats and planes
• A time for love
• Dindi
• One for my baby (and one more for the road)
• God only knows
• Tango in Macao

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

• Cosmopolite 03.05.18
• Cosmopolite 08.10.16
• Cosmopolite 17.04.15
• Cosmopolite 18.10.13
• Cosmopolite 30.10.11
• Chat Noir 16.08.08

Stacey Kent, Cosmopolite 30.10.11

But of course!
Jeg har vært fan av Stacey siden jeg jobbet på Akers Mic på slutten av 90-tallet, og hørte henne live da hun opptrådte på Chat Noir for noen år siden. (Jeg skulle egentlig høre henne live i New York i 2004, men på konsertdagen ble jeg fridd til, og da glemmer man liksom alt annet.)

Stacey Kent har en lett gjenkjennelige stemme, pikeaktig men allikevel moden, den er behagelig og myk og luftig, og på mange måter peker hun med hele sitt vesen bakover til en svunnen tid, et eller annet jeg ikke er helt sikker på hva er. En eleganse og en sjarme som man kanskje har sett i gamle filmer. Hun er en stor tekstformidler; som jeg har nevnt før - alle låtene hun velger kler henne så godt, ved å synge den blir de staceyfied - og dermed høres det ut som om alle er skrevet til henne ( - og en del av dem er forøvrig det også). Det er fint når man finner artister som har samme musikksmak som en selv, og velger låter en selv ville ha valgt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt "Hvis jeg noen gang skal gi ut plate, skal denne være med" - jeg har nok yndlingslåter til femti plater, tro meg. Og Stacey plukker de samme, rett som det er.

Bandet består av ektemannen Jim Tomlinson på sax, Graham Harvey på piano og rhodes, Jeremy Brown på kontrabass, Matt Skelton på trommer, og Stacey selv på vokal - og bossanova-gitar på enkelte spor.

Konserten åpnet med "Breakfast on the morning tram", skrevet av Tomlinson, utgitt på plata med samme navn. Teksten (av Kazuo Ishiguro) inneholder linjer som "Just treat yourself to a cinnamon pancake / Very soon you'll forget your heartache" og "And don't forget your Belgian waffles / You'll soon forget your troubles". (Staceyfied!) Fin åpningslåt! Så kom Rodgers&Hammersteins "It might as well be spring", som hun har gjort både på fransk og på engelsk på plate. Dette er en låt jeg er veldig glad i, også med f.eks. Blossom Dearie, som ikke er unaturlig å nevne i denne sammenheng. Den vant Oscar for beste filmmelodi ("State Fair", 1945). Neste låt var "Mi amor", skrevet til henne av Claire Denamur, en ung fransk låtskriver og artist.

Så satte hun seg på en pianokrakk og plukket opp en gitar. Hun så nesten ut som Maria von Trapp der hun satt, med den korte frisyren, den tekkelige langermede kjolen og den lille gitaren - men jeg tror aldri Maria hadde svarte sko med høye wedgehæler. Bossanovaakkordene klang forsiktig og rytmisk fra strengene, og hun la til at dette er en av hennes absolutte yndlinger - selvfølgelig Jobim. "Dreamer", eller "Vivo Sonhando", er en låt jeg har hørt mye på - den var på min aller første Jobim-plate. Den finnes også på hennes splitter nye liveplate, som har fått tittel etter nettopp denne låta. Så fortsatte hun med en annen fabelaktig Jobim-klassiker, stadig ved gitaren - "Corcovado". Denne har hun gjort på plate med Ebéne-kvartetten, en av de flotteste kvartettene jeg har hørt live noensinne. Nydelig låt som man selvfølgelig kjenner i mange forskjellige versjoner.

Deretter en liten historie om hvordan hennes russiske immigrantbestefar aldri trivdes i USA, og hvordan han helst av alt ville være fransk. Han lærte henne fransk fra hun var bitteliten, og det er et naturlig språk å synge for henne - derfor ga hun ut en plate med kun franskspråklige låter i fjor; "Raconte-Moi". De framførte tittelsporet, veldig fin låt. Etterpå fulgte "Aguas de marco" eller "Waters of March", i en fin versjon som kler stemmen og stilen hennes utmerket. Den finnes på den nye liveplaten, og det gjør også neste låt - "O comboio", skrevet av Tomlinson. Veldig fin melodi, fine harmonier, og ny for meg. Så enda en Tomlinson-låt, "Saint-on Jamais?", en nydelig liten perle fra "Raconte-Moi".

Neste låt var "The ice hotel", ei Tomlinson/Ishiguro-låt fra "Breakfast"-platen, som hun syntes var morsom å synge her oppe i det kalde nord. De varme bossanovataktene og -harmoniene står i fin kontrast til den kalde - men fine - teksten. Og så - en av de aller, aller fineste Jobim-låtene, som jeg gjerne skulle hatt en innspilling av med henne - nemlig "How insensitive", eller "Insensatez". Klump i halsen. Vemodig tekst, nydelig melodi, vakre harmonier. Jim Tomlinsons saxsolo var melodisk og vakker, med mye klang og mye Stan Getz-feel. Stacey spilte gitar, langsom rytme. Og som om ikke tårene presset på nok - neste låt var "They say it's wonderful" fra Irving Berlins "Annie get your gun" - udødeliggjort av John Coltrane og Johnny Hartman. Nydelig!!!

Marcos Valle er en av Staceys store helter, og hun fortalte om nylige møter med han i Brasil som hun var veldig begeistret over. Dette ble en intro til neste låt, "So nice" eller "Summer samba" som den også er kjent som. Denne har de gitt ut på Tomlinsons plate "Brazilian Sketches", som inneholder fine melodier av både Jobim, Luis Bonfa og andre. Siste ordinære låt på konserten var "Samba saravah", en Baden Powell-låt kjent fra filmen "Un Homme et une Femme", og utgitt på "Breakfast"-platen. Kjempefin låt, samba på fransk klinger veldig bra. Bandet behøvde ikke å forlate scenen for å bli klappet inn igjen - de tok like gjerne ekstranummeret med en gang, og det var en stille versjon av "What a wonderful world". En sterk tekst, nydelig formidlet.

En veldig fin konsert som absolutt stod til forventningene. Hun har med seg dyktige musikere som passer soundet godt. Hun er en helproff sanger og artist, med en utstråling som smitter - ikke minst ettersom hun og mannen er så darn adorable together. Kanskje jeg skal plukke opp gitaren igjen og begi meg ut på turné med min egen saxofonspillende ektemann. Og lære meg fransk. Og portugisisk!

Bilde rappet fra Facebook-siden, fra en konsert i Sverige (?), iført samme kjole som på Cosmopolite.


(Den nye plata ligger på Spotify, men selvfølgelig skal man kjøpe den selv!)


Stacey Kent på Cosmopolite 18.10.13

Stacey Kent og Jim Tomlinson, Cosmopolite, Oslo 07.10.16

Heldigvis for oss er Stacey Kent glad i å turnere, og hun kommer til Norge nesten hvert år. Hun har mange trofaste fans her, det blir stadig flere. Selv har jeg likt henne siden jeg var pur ung student og jobbet på Akers Mic på slutten av 90-tallet, der hun stadig var innom og signerte plater i forbindelse med sine besøk. Jeg går som regel på alle konsertene her i Oslo, og stemningen er alltid den samme. Dempet belysning, balsam-for-sjelen-lydbilde, fine pianoharmonier, en utsøkt setliste (mer om den straks), fint saksofon/fløyte-spill, og Staceys myke stemme som understreker teksten og formidler den på en uklanderlig måte. Selv den som sjelden legger merke til tekster fordi fokuset er fordelt på melodi og arrangementer (jeg) får med seg innholdet. Det er en eleganse og en old-school understated glamour der, som i kombinasjon med hennes elskverdige framtoning og kjærlighet til fansen virkelig jobber til hennes og bandets fordel. Det er et slags wooosj tilbake til en svunnen tid, selv når hun synger helt nye låter. Og det føles ikke tilgjort. Det blir i alle fall veldig godt mottatt hos meg, som er glad i Perry Como og Tino Rossi og Luis Bonfa og Jerome Kern og alle sammen. Jeg blir lykkelig når noen fremhever denne musikken i våre dager på en slik respektfull måte. 

(Så er det alltids noen tvertimot respektløse uforskammede vesener som skal prate høyt med hverandre selv når lyden fra scenen nærmest er pianissimo, og alle andre i rommet er stille, men de ga seg heldigvis etter en halvtime med sinte blikk fra alle kanter og en god del hysj! Et derimot festlig bidrag fra salen var da en herre nøs kraftig akkurat i det halve sekundet hvor hele bandet gjorde en bråstopp i Serge Gainsbourgs "Les amours perdues". "Amazing timing! Very percussive!" sa Stacey og alle lo. )

Stacey Kents stemme og Jim Tomlinsons spill, enten det er saksofon eller fløyte, utfyller hverandre perfekt. Han er stadig i en slags Stan Getz-tradisjon, hvilket hennes stemme også delvis kan beskrives som, og det kan virkelig høres at de har jobbet sammen i alle år. Han har produsert alle hennes album, så de snakker helt klart samme språk hva smak og preferanser angår. Pianist Graham Harvey spiller flott, han legger fine harmonier som kler soundet veldig godt, og bass (Jeremy Brown) og trommer (Josh Morrison) er akkurat passe "på" - det blir aldri slapt. Trommisen veksler mellom stikker, visper og køller, sistnevnte gir en frampå upbeat groove som kontrast til den klassiske bossanova-beaten som går igjen i mange av låtene. 

For bossanova blir det mye av. Men absolutt ikke for mye! Det er kanskje noe av det beste hun gjør. Stacey Kent har vendt seg mye mot Brasil de siste ti årene, hun har blitt venn med en av sine store helter Marcos Valle (som spilte i Oslo for et år siden), hun har i den forbindelse også spilt med en annen helt (Edu Lobo), og med sin forståelse for genren og ikke minst språket (hun har et godt og musikalsk språkøre), passer hun helt utmerket inn sammen med disse nestorene. 

I begynnelsen av platekarrieren valgte hun et repertoar i retning jazzstandardlåtene, showtunes fra 30-tallet; Gershwin og Rodgers&Hammerstein og Porter. Hun ga ut bl.a. et helt album med bare Richard Rodgers-låter, "In love again", ett av hennes beste. Senere dro hun inn mer fra den litt større American songbook, med låter av Carole King og Fleetwood Mac, fransk filmmusikk, Sergio Mendes. Flere og flere låter komponert av Tomlinson sammen med bl.a. den japansk-britiske forfatteren Kazuo Ishiguro. Så kom en helfransk plate! Hun snakker flytende fransk (hun lærte det av bestefaren sin). Hele tiden har det vært brasilianske innslag. Tomlinsons låter er gjerne også i denne tradisjonen ("The summer we crossed Europe in the rain" er et godt eksempel). 

Å velge ut låter, fritt etter hva man synes er fint, og formidle dem til andre - det er noe av det beste jeg vet. Stacey gjør det ved å spille dem selv, jeg gjør det ved å pushe allerede innspilte plater på andre via ymse kanaler (bl.a. her i bloggene mine). Hadde jeg vært plateartist, hadde jeg antagelig brukt tre ganger så mye tid på å velge låter som på å spille dem inn. 

(Ja, de er gift!)

Hennes nyeste album, "Tenderly", er et samarbeid med gitaristen Roberto Menescal, bossanova-legende. Det at hun stadig danner nye musikalske bekjentskaper og samarbeid på den måten, utforsker musikkgenrer og stiler, spiller sammen med kjernen og lærer mye av dem, viser at hun overhodet ikke har stagnert, men stadig vil utvide sitt repertoar. Det skal vi som fans være veldig glade for. Det er nok av stjerner som flyter på fordums storhet her i verden. De som hele tiden vil videre og lære mer, som har en drive, gjør dette fordi de elsker det - ikke bare for å tjene penger. Samtidig beholder hun sitt særpreg i alt hun gjør, som jeg har nevnt mange ganger før. Låtene går gjennom en staceyfier, også høres det ut som om alt er skrevet for henne. "There will never be another you", med bare Stacey og Roberto er helt utsøkt. Den bringer tankene til Ella Fitzgerald og Joe Pass-platene, eller Julie London og Barney Kessel. Myk sang og like myk gitar, for en perfekt kombinasjon! 

Fra denne nye plata spilte de imidlertid bare én låt på konserten, "People will say we're in love" fra Rodgers&Hammersteins "Oklahoma". Det var ingen gitarist i bandet denne gang, hun spilte ikke selv heller, slik som hun pleier av og til. Jeg kunne veldig gjerne tenke meg å høre en duokonsert med Stacey Kent og Roberto Menescal!  



Setliste: 

• People will say we're in love (Rodgers&Hammerstein)
• Make it up (Jim Tomlinson + Cliff Goldmacher)
• Fotografia (Antonion Carlos Jobim)
• Les amours perdues (Serge Gainsbourg)
• The very thought of you (Ray Noble)
• Estrada do sol (Jobim)
• The face I love (Marcos Valle)
• Happy talk (Rodgers&Hammerstein)
• I know I dream (Jim Tomlinson + Cliff Goldmacher)
• Bullet train (Jim Tomlinson + Kazuo Ishiguro)
• For all we know (Coots&Lewis, instrumentalversjon)
• My one and only (George & Ira Gershwin) 
• Rua Madureira (Nino Ferrer)
• To say goodbye (Edu Lobo)
• Shadow waltz (Warren&Dubin)

Encore: 

• Águas de marco (Jobim)
• Jardin d'hiver (Henri Salvador)

En spennende og variert setliste. Sammenlignet med tidligere konserter er det ikke mange gjentagelser her. "Aguas de marco" er kanskje den hun har sunget oftest, men de siste par gangene har det vært en duett mellom henne og Jim - altså på sang - som selvfølgelig er inspirert av Jobim og Elis Reginas klassiske versjon, og det funker som bare det. De skal straks spille inn ny plate, så vi fikk høre en del som de ikke har gjort noe særlig før nå - deriblant Tomlinsons nye "I know I dream". "Estrada do sol" av Jobim er visstnok ikke oversatt til engelsk, er det kanskje derfor vi ikke hører den så ofte som de andre låtene hans? Og plutselig: Noe fra "South Pacific". Det passer som hånd i hanske. Fint også å høre låter av Edu Lobo og Nino Ferrer. Siste ekstranummer var Henri Salvadors "Jardin d'hiver", helt nydelig, og jeg vil nok en gang berømme henne for å spre denne musikken til publikum (kanskje et nytt sådan). For tre år siden avsluttet de med Hoagy Carmichaels "Stardust", i den versjonen hvor man også tar med introverset. Det er kanskje en av de fineste konsertavslutningene jeg noensinne har hørt. For en perle!

Det var med andre ord en veldig bra konsert, som vanlig. Man vet at man får kvalitet når man går på konsert med Stacey Kent, men ikke nødvendigvis akkurat hva man får. Jeg håper hun fortsetter å turnere i mange, mange år til. (Jeg lurer fremdeles på hva de spilte på konserten under New York Jazz Festival i 2004 som jeg skulle på - men glemte å gå på - fordi jeg ble fridd til den dagen.) 

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

• Cosmopolite 17.04.15
• Cosmopolite 18.10.13
• Cosmopolite 30.10.11
• Chat Noir 16.08.08

"É o pé, é o chao, é a marcha estradeira..."

Stacey Kent m/ band, Cosmopolite, Oslo 17.04.15

Stacey Kent er tilbake i Oslo! Hun har etterhvert vært her en del de siste årene, jeg mener hun også pleide å henge på Akers Mic og signere plater da jeg jobba der på slutten av 90-tallet. Aftenens konsert var ganske lik den forrige, samme band naturligvis (Graham Harvey/Jeremy Brown/Josh Morrison/Jim Tomlinson/Stacey selv på gitar), og noenlunde samme låter. 

Det slår meg at hun har endret repertoaret ganske mye siden 90-tallet. De første platene var preget av standardlåter, låter man f.eks. har hørt mye med Ella, dessuten en hel plate viet musikken til Richard Rodgers. Etter det har hun begevet seg mot Brasil, med Jobim- og Valle-låter, og mot Frankrike - med f.eks. filmmusikk fra franske sekstitallsfilmer eller rett og slett Serge Gainsbourg. Hun gjør begge deler veldig fint. Jim Tomlinson har en tone i saksofonen som minner veldig om Stan Getz, helt klart inspirert, og Stan Getz har jo definert bossanova-saksofonen innen jazzen, så det faller ganske naturlig at han spiller Getzk på disse låtene. Dessuten spiller han fløyte, både vanlig tverrfløyte og altfløyte, sistnevnte bl.a. i en nydelig obligatmelodi på B-delen på "Jardin d'hiver", den nest siste låta på konserten. 

En melodi som alltid slår an er "This happy madness", eller "Estrada Branca" som den opprinnelig heter. Frank Sinatra gjorde den med Jobim (som har skrevet låta sammen med Vinicius de Moraes), og den finnes på den utmerkede plata "Double Rainbow" som Joe Henderson ga ut i 1995. Stacey gjør den kjempefint på engelsk, teksten (som jeg vanligvis er altfor dårlig til å høre på) kler henne godt. Videre tror jeg hun er glad i gamle showtunes som ikke spilles så mye lenger, som f.eks. "The trolley song" som ikke ble framført i kveld, men som hun har med på en av platene sine. Den er fra "Meet me in Saint Louis" med Judy Garland. I kveld sang hun "Show me" fra "My fair lady". Hun sier hun er kresen på repertoaret, hun synger bare melodier hun er "deeply in love with". Det klarer hun virkelig å formidle, og det har nok også litt å gjøre med min mange ganger nevnte oppfatning av at de låtene hun velger, går igjennom en "Staceyfier" - hun setter sitt preg på den sånn at den nærmest virker å være skrevet for henne. Og hun har jo også låtskrivere som skriver direkte til henne, låtskrivere som kjenner henne godt og vet hva hun liker og hva som kler personligheten og stemmen hennes. Jim Tomlinson, ektemannen, har skrevet mange låter til henne gjennom årene, sammen med både en portugisisk og en japansk-britisk makker. Det er fine melodier, Tomlinson kan håndverket, og tekstene (som jeg som sagt vanligvis aldri hører på, men Stacey får meg til å høre på dem) er fascinerende fordi de forteller en konkret historie kronologisk snarere enn å ha overført betydning eller være mer generelle. "The summer we crossed Europe in the rain" (ikke med i dag), "(Let's you and me go away to) the ice hotel", og selvfølgelig "The changing lights". Fortellinger med egen stemning, om byer, "you and me", reiser, "The city was asleep", regn, taxi, gjøre ting man egentlig ikke har råd til, venner i baksetet av bilen som ler mens trafikklysene skifter, det er i det hele tatt noe veldig romantisk over det. Disse tekstene er signert Kazuo Ishiguro.

Mye fint saksofon- og fløytespill, pianospill ikke minst - Graham Harvey har veldig feeling for disse låtene. Stacey spiller selv gitar på noen av bossa-låtene, som f.eks. "How Insensitive", "One note samba" og "So nice" - sistnevnte av Marcos Valle, som hun alltid snakker om med hjerteformede pupiller. En av hennes store helter, som hun har turnert med og spilt inn plate med. Jeg har ikke hørt den, men jeg har mange av de gamle platene til Valle - han er en flott singer/songwriter. 

På "Aguas de Marco" tok de en Elis Regina / Antion Carlos Jobim-vri, og sang den som duett. Stacey og Jim. Veldig fint! Han er en tidligere choir boy, kunne Stacey fortelle, og hadde jo en pen stemme. Det initiativet kom fra Ébène-kvartetten, en av de flotteste strykekvartettene jeg har opplevd live (på konsert i Risør i 2010), som de har turnert litt med de siste årene. I tillegg spilte Jim den ikoniske fløytesoloen som må være med. 

Nok en fin konsert med Stacey Kent og bandet!

Setliste: 

*The face I love (Valle)
*Photograph (Jobim)
*Show me (Loewe, fra My fair lady)
*(mangler tittel)
*This happy madness (Jobim)
*Mais uma vez (Tomlinson)
*So nice (Valle)
*How insensitive (Jobim)
*One note samba (Jobim)
*The changing lights (Tomlinson)
*Aguas de Marco (Jobim)
*A time for love (Mandel)
*So danco samba (Jobim)

Ekstranumre: 
*Jardin d'hiver (Salvador)
*The ice hotel (Tomlinson)


Tidligere konserter (de jeg har vært på etter at denne bloggen ble opprettet): 
* 18.10.13 på Cosmopolite, Oslo
* 30.10.11 på Cosmopolite, Oslo
* 16.08.08 på Chat Noir, Oslo

(Også var det jo en konsert jeg skulle på i New York den 23.06.2004, men den glemte jeg helt, gitt. For den dagen ble jeg fridd til.)