Paul Simon, Zitadelle, Berlin 11.07.11

Først litt om mine uante krefter. Da jeg i vinter satt og grublet på om jeg noensinne skulle få se en Beatle eller en BeeGee live, og videre tenkte at nå er det jammen på tide å se Crosby, Stills & Nash igjen, og hva med James Taylor; skal ikke han turnere i Europa i sommer? - for så å få høre de påfølgende ukene at Ringo skulle komme til Frognerbadet, Robin Gibb til Spektrum (senere ble den dessverre avlyst), Crosby & Nash til Konserthuset og James Taylor til Irland (ikke skandinavia som jeg ba om, men Irland er nært og ikke for dyrt) - ja, da trodde jeg jeg hadde magiske evner. Jeg tiltrekker meg mine gamle mannlige helter. Billetter til samtlige ble bestilt, bortsett fra James, da jeg måtte sjekke at jeg fikk ferie først.

Så begynte jeg å teste mine krefter. Hvem av mine andre gamle mannlige helter har jeg aldri hørt på konsert? Elvis Costello. "La Elvis Costello komme til Norge," tenkte jeg, og noen dager senere: En mail fra Rockefeller/Sentrum Scene. Costello kommer i november. Og det var da jeg forstod at jeg nå måtte være taktisk; jeg måtte begynne å tenke på Paul Simon. Jeg ante ingenting om hans turnéer, turnerer han lenger? Men jeg sendte bønner i hans lei, og ganske riktig: uka etter slapp han en ny plate, og annonserte europaturné! Billetter til Berlin ble så bestilt. Ironisk nok var denne konserten samtidig som James skulle komme til Irland, så da måtte jeg velge, gitt. Paul Simon er eldst av de to, og jeg har aldri hørt han live før. James har jeg hørt to ganger de siste årene, og han kommer nok helt sikkert tilbake. Altså: Paul Simon, Berlin, juli 2011. En solfylt og varm sommerkveld midt i juli, midt i Berlin, i en festning fra middelalderen. Her er min opplevelse:


Den beskjedne lille mannen entret scenen presis kl. halv åtte, som annonsert. Med jeans, svart skjorte og solbriller - og sin personlighet - er han Mr. New York Coolness himself, og selv om man ikke skulle tro at man kunne få New York-stemning i en middelalderfestning i Berlin omgitt av en relativt stor tonnasje av middelaldrende currywurst-spisende tyskere med kronisk bad hair day, så var det nettopp det man fikk. Han åpnet med en av Graceland-låtene, passende nok i og med at årets utgave av backingband - og den nye plata - har mange av de samme elementene som superalbumet Graceland.

Tony Cedras er trekkspillkonge på "The Boy in the Bubble".

Videre fortsatte han og det åtte mann sterke bandet med låta "Dazzling blue" fra det nye albumet "So beautiful or so what", hvor kamerunske og legendariske gitarist Vincent Nguini får vist fram sitt gitarspill som han er så kjent for.

Så - enhver trommis' guttedrøm, som gjør at enhver trommis ville ha sagt "clear my schedule!" hvis Paul hadde ringt og spurt om han ville bli med på turné - nemlig "50 ways to leave your lover". Tenk å få sitte der og spille Steve Gadds KLASSISKE trommegroove, en av tidenes mest kjente, sammen med selveste Paul Simon. Og det var så vakkert, så vakkert. Publikum danset og jublet.


Videre kom flere låter fra det nye albumet, deriblant den vakre "Questions for the angels" og den catchy "The afterlife", flere låter fra Graceland, en medley bestående av nydelige "Hearts and Bones" + to coverlåter (Elvis og Chet Atkins), "Slip Slidin' Away" (som var en stor hit for han i 1977), noen få låter fra helt tidlig solokarriere, og plutselig en Simon & Garfunkel-yndling for min del: "The only living boy in New York." Kjempefin!!! Deretter en miks av Graceland og den nyeste, et par låter fra "Rhythm of the Saints" (Gracelands oppfølger) før de vinket farvel og gikk av scenen - for så å komme inn igjen, naturligvis, bare feiginger dropper ekstranumrene.



"The sound of silence" var først ut, og selv om det absolutt ikke er påkrevd eller nødvendig at han spiller låter fra tiden med Garfunkel, så er jo disse en betydelig del av hans store låtskriverkunst - og derfor helt klart like velkomne som noe annet. En hyllest til George Harrison ("Here comes the sun") ble jeg også glad for, han er jo en av mine hjertehelter som jeg dessverre aldri fikk oppleve. Paul Simons tolkning var fin og følsom. "Late in the evening" ble eneste låt fra "One trick pony", som jeg gjerne skulle hørt enda mer av, men da de siste to låtene (etter å ha tatt farvel nok en gang) viste seg å være "Still crazy after all these years" og "You can call me Al", tror jeg ikke en eneste person i publikum kan klage på hva man ikke fikk høre.



Paul introduserer sin kjære venn og trofaste bassist gjennom et kvart århundre, sør-Afrikanske Bakithi Kumalo...


...og den legendariske Vincent Nguinu, gitarist i bandet siden 1991, med klassisk afrikansk gitarspill.




Bandet er svært samspilte og profesjonelle - og multiinstrumentalister, alle sammen. Trekkspillmann Tony Cedras spilte keyboard og trompet. Gitarist Mark Stewart spilte barytonsax og irsk fløyte. Saksofonist Andy Snitzer spilte tverrfløyte og synth. Trommis Jim Oblon spilte gitar. Bassist Bakithi Kumalo spilte perkusjon. Pianist Mick Rossi spilte også perkusjon. Perkusjonist Jamey Haddad spilte... vel, perkusjon. Og gitarist Vincent Nguini spilte og spilte og spilte gitar. Alle koret.

Paul Simon fyller 70 år til høsten, og det er ganske spesielt at man faktisk ikke kan høre på stemmen hans - i det hele tatt - at den tilhører det vi nå kan kalle en godt voksen mann. Han høres ikke en dag eldre ut enn han gjorde for førti år siden. Å gå på konsert med han, med det bandet, og vite at man får to timer spekket med noe av det fineste i popens låtskriverkunst, praktfullt fremført av en laidback og trygg stemme - som aldri feiler - det er intet mindre enn magisk.

Jeg håper, fra dypet av min sjel, at jeg får oppleve Paul Simon live in concert igjen. Men hvis ikke, vet jeg i allefall at han gjorde en opptreden - og jeg fikk en opplevelse - som vanskelig kan overgås.

-------------------------------------
Set-liste, etter hva jeg vet:

The Boy In The Bubble
Dazzling Blue
50 Ways To Leave Your Lover
So Beautiful Or So What
That Was Your Mother
Hearts And Bones - Mystery Train - Wheels
Slip Slidin' Away
Rewrite
Peace Like A River
The Obvious Child
The Only Living Boy In New York
The Afterlife
Questions For The Angels
Diamonds On The Soles Of Her Shoes
Gumboots
---
The Sound Of Silence
Kodachrome - Gone At Last
Here Comes The Sun
Crazy Love, Vol. II
Late In The Evening
---
Still Crazy After All These Years
You Can Call Me Al


Avslutningsvis var det et gigantisk fyrverkeri, med smell i en desibelhøyde som forundret meg litt her i en by som har opplevd å bli bombet sønder og sammen. Kanskje det bare er jeg som er skuddredd. Men det var litt fint også. Så gikk vi hjemover i den varme sommerkvelden.

Avslutningskonsert, Risør kirke 03.07.11

Siste konsert åpnet med Poulencs sekstett for klaver og blåsekvintett. Mye vekselspill mellom instrumentene, utøverne må være på hugget hele tiden da rytmikken er veldig metrisk; den går i ett og ingen bør nøle et nanosekund. Ingen rytmeseksjon holder tempoet, så alle må bidra til å holde driven oppe. En krevende jobb med så mange innsatser! Men nivået på årets blåsere var intet mindre enn imponerende.

Christian Ihle Hadland spilte klaver, og ellers spilte Jacques Zoon (fløyte), Nicholas Daniel (obo), Chen Halevi (klarinett), Audun Halvorsen (fagott) og Marie-Luise Neunecker (horn).

Så var det tid for tre Bacharach-melodier, nok en gang helt vidunderlig vakkert framført av Hilde Marie Kjersem. "Walk on by" var igjen arrangert av Petter Winroth, som virkelig har gjort en utmerket jobb med å sette disse låtene for større og mindre ensembler. "Waiting for Charlie" var arrangert av Jon Øivind Ness, som hadde fått i oppdrag å gjøre det på Milhaudsk vis - Bacharach var jo elev av Darius Milhaud. Det ble spennende klanger, mange dissonanser i strykerne mens bassen hele tiden var tydelig og etter Bacharachs penn. Sånn går det fint an å gjøre det med popmusikk, uten at man endrer låtas sjel.

Og så - "God give me strength" fra det UBESKRIVELIGE albumet "Painted from memory", en av verdenshistoriens vakreste plater, signert Burt Bacharach og Elvis Costello. Denne hadde jeg gledet meg aller aller mest til. Og jammen låt det bra. Jeg sier det igjen: Dette må bli plate, det må bli konsertprosjekt, det må bli turné. Bacharach til folket!!

Siste nummer før pause var Darius Milhauds "Le Boeuf sur le Toit", op. 58 - "Oksen på taket", som var noe helt annet enn det jeg hadde ventet. Den åpner med en rhumbarytme og en melodi som er en blanding av easy-listening og filmmusikk - jeg ser for meg en gammel Disneyfilm der mørke kvinner danser med fruktkurv på hodet. Den ble faktisk skrevet til en Chaplin-film, så det er ingen fremmed assosiasjon. Musikken går opp og ned i tempo og legger til rette for en filmatisk og visuell handling. Han drar inn impulser fra tjuetallets Paris, med varietéshow og jazz og dans. Festlig! Og ikke minst - linken til Bacharach er enda sterkere.

Etter pause spilte Jacques Zoon Bachs partita i a-moll, BWV 1013. Bach skrev mye kammermusikk i perioden hvor han var ansatt som hoffskapellmester i Köthen, siden fyrsten var veldig musikkinteressert men ikke særlig opptatt av kirkemusikk. Derfor ble det mye verdslig musikk, noe vi selvfølgelig skal være svært takknemlig for. Disse partitaene minner meg om å være på et lite landsted eller et småbruk oppe i ei dalside, kanskje i regn, omgitt av blomstereng og gress på alle kanter, og slå opp vinduene på vidt gap og sette på en plate med Bachs kammermusikk. Det var fint å høre den i kirka også. Litt teknisk trøbbel på de hurtige satsene, men sarabanden var veldig flott.

Til slutt: Instrumentenes dronning. Orgelet! Kåre Nordstoga spilte Poulencs vakre, vakre orgelkonsert sammen med Det Norske Kammerorkester under ledelse av Atle Sponberg. Denne konserten hørte jeg i Levanger Kirke under Okkenhaug-dagene 2008, da også med Nordstoga som solist. Poulenc var ikke så erfaren med orgel da han fikk oppdraget med å komponere denne, så han søkte inspirasjon hos de gamle orgelmestere Bach og Buxtehude. Det kan høres både melodisk og harmonisk. Konserten har sju satser som går over i hverandre, så det er egentlig som en lang sats som bare endrer karakter. Det gir den en helhetlig følelse.

Deler av orkesteret, her oppstilt til fotografering i pausen.

Glade kunstneriske ledere!

Og stående applaus for Nordstoga og DNK etter Poulenc; årets aller siste framførte verk på Risør Kammermusikkfest.

Dette er nok det jeg kommer til å huske aller best. God, give me strength!

Jeg håper billettsystemet kan endres litt til neste år. At alle de beste plassene alltid er lovt bort til sponsorer og stiftere, gjør det litt håpløst for alle andre, samme hvor parat man sitter kl. ni den dagen i mai når billettene legges ut. Enkelte konserter er så å si utsolgt før man får slippe til hos billettservice. Sånn bør det ikke være. Jeg var heldig, og fikk billetter av min gode venn Kjell til de konsertene som allerede var fullbooket. (På de resterende klarte jeg å grabbe til meg unummererte billetter, med vekselsvis dårlig sikt)

Men alt i alt var det en super festival denne gangen også. Takk for i år!

Liederkonsert, Risør kirke 02.07.11

Ett av festivalens store trekkplastre, den tyske barytonen Matthias Goerne, meldte nok en gang avbud på kort varsel. Veldig synd, for han var kanskje den vi gledet oss aller mest til å høre. Men erstatningskonserten ble meget bra - det ble både lieder og klavermusikk, og til og med noen av mine yndlingsverker.

Andsnes åpnet med å spille to av Brahms' ballader. Dette er noe av det han gjør aller aller best, kanskje aller best i hele verden. Han lager en fyldig og stor klang, og kler denne typen musikk veldig godt.

Deretter: Schumanns "Dichterliebe"! Johannes Weisser og Christian Ihle Hadland gjennomførte denne på praktfullt vis, med innlevelse og sterke følelser. "Dichterliebe" er en av de vakreste sangsyklusene jeg vet. Jeg håper de kan gi den ut på plate, for dette er Weisser på sitt beste. Hadland er nyansert i spillet sitt, helt perfekt til Schumann. (hvilket minner meg om at jeg endelig skal kjøpe hans Schumann/Chopin-plate fra i fjor, det har jeg tenkt på siden den kom).

Utenfor kirka er det folkeliv i pausen. Kjell selger plater og diskuterer musikk.

Så kom Schubert og Gruppe aus dem Tartarus, D.583. En ganske energisk lied med tekst av Schiller. Og deretter tre utdrag fra Mahlers Kindertotenlieder, hvis dikt (et utvalg på 5, egentlig 428 i alt) ble skrevet av Friedrich Rückert etter at han mistet sine to barn i skarlagensfeber. Det er så sørgelig at man nesten ikke orker å lese teksten, og musikken jo er like emosjonell. Nydelig framført av Weisser og Andsnes.

Til slutt: Waldsteinsonaten! Beethoven! En nytelse.

"Narren", Risør kirke 02.07.11

Richard Strauss' symfoniske dikt "Till Eulenspiegel" handler om en narr fra middelalderen, og her ble det spilt i et arrangement for fiolin (Isabelle Faust), kontrabass (Marius Flatby), klarinett (Chen Halevi), horn (Marie-Luise Neunecker) og fagott (Audun Halvorsen). Instrumentene kler hverandre, og fikk meg for alvor til å høre hvor lik klang det egentlig er mellom fagott og horn. Musikken er munter og litt forstyrret, noe som typisk nok kjennetegnes i ledemotiv i klarinetten med tritonussprang, skryting og jamring. Et morsomt innslag!

Jacques Zoon og Christian Ihle Hadland spilte deretter Francis Poulencs fløytesonate op. 164 (1957), en sonate hvor fløyta virkelig får vist fram hvor vakkert den kan lyde. Særlig andresatsen var nydelig, "Cantilena", som betyr noe sånt som en myk og sangbar melodilinje. Før sonaten spilte de et lite stykke som Poulenc komponerte bare noen uker før sonaten, skrevet over et kjærlighetsdikt som ble smuglet ut av en konsentrasjonsleir fra en fange til sin kone. Dikteren var en venn av Poulenc, og døde i leiren. Poulenc var en annen av Les Six-gjengen (Milhaud var som nevnt også en av dem), og det var filmskaper Jean Cocteau som var initiativtaker til gruppen. En lekende attityde kan utforske eksistensen og meningen med livet uten å la det tunge alvoret i romantikkens patos komme i veien, mente han.

Til slutt var det klart for Mozart og hans klaverkonsert nr 20 i d-moll (k.466). Det skal godt gjøres å skvise et helt orkester + flygel inn i kirka, men det gikk bra. Kathryn Stott var solist, og denne konserten er litt annerledes enn de andre. Den er mørkere, den går i moll (hvilket bare to av hans klaverkonserter gjør), den er ganske dramatisk, orkesteret tar større plass, og jeg synes personlig det er litt Beethovske innslag i blant.

"Dr. Faustus", midnattskonsert 01.07.11, Risør kirke

Årets midnattskonsert handlet om Faust, han som selger sin sjel til djevelen for å få makt og innsikt. Arnold Schönberg var god venn med Thomas Mann, og skrev en kanon til hans 70årsdag (1945). Mann på sin side hadde latt Schönberg være inspirasjon for sin Faust; Adrian Leverkühn, en gal komponist, som har hovedrollen i Manns store opus "Dr. Faustus". Kanskje ikke veldig flatterende for Schönberg.

Kanonen ble spilt av Terje Tønnesen (fiolin), Magnus Boye Hansen (fiolin), Ida Bryhn (bratsj) og Audun André Sandvik (cello), og Teodor Janson leste utdrag fra "Dr. Faustus". Musikken kom litt i bakgrunnen her, men det var såpass lite av den at det ville blitt kort om man bare spilte kanonen. Det passet bra med opplesning.

Deretter spilte Leif Ove Andsnes seks små klaverstykker av Schönberg, op. 19 (1911). De ytre grensene av tonaliteten utforskes, og selv om det er langt igjen til tolvtoneteknikken, kan det ikke kalles senromantikk lenger. Det er vakker musikk.

Så ble det mer Faust-opplesning, et underholdende men temmelig langt utdrag, så da Andsnes kom inn for å spille Beethovens klaversonate nr. 32 i c-moll, op. 111 (1822), var konserten mer enn en halvtime på overtid - før Beethoven kom i gang. Kanskje litt i overkant, det hadde vært en lang dag og vi snublet ut av kirken kl. 01.15 - men samtidig handlet Faust-utdraget nettopp om denne sonaten og hvorfor den har bare to satser, så det var høyst relevant.

Å høre Andsnes spille Beethoven er noe jeg alltid har drømt om, og i år fikk jeg to sjanser til nettopp dette. Op. 111 er den siste sonaten han skrev, og en av de siste komposisjonene for klaver. Førstesats er dramatisk og stormfull, masse dynamikk og dundrende spill i de lavere leier. Andresatsen er en variasjonssats, hvorav en av variasjonene nærmest går i svingtakt. Beethoven goes boogie-woogie! Innslag av fuger er det også i denne sonaten, det er alltid spennende.

En annen ting med midnattskonserter er at de kan ha litt vanskelige lysforhold...

"Kjærlighetens kår", Risør kirke, 01.07.11 kl. 22

Det Norske Kammerorkester under ledelse av Per Kristian Skalstad.

Konserten kl. 22 tok for seg den umulige kjærligheten, eller i allefall dens harde kår. Det norske kammerorkester åpnet med “Vorspiel und Liebestod” fra Wagners “Tristan og Isolde”, i arrangement av Reinbert de Leeuw. Dette er noe av det vakreste Wagner skrev, og han bruker alle virkemidler, ledemotivene sine, dynamikk, melankolske melodilinjer som går i en annen retning enn man var vant til i samtiden, med dertilhørende harmonikk og modulasjoner. Når man kjenner til handlingen i operaen, og vet at disse to ikke får hverandre, blir det enda sterkere - men man burde uansett bli berørt, for dette er musikk som går rett i magen. Klaveret var med i orkesteret i dette arrangementet, og det var kjempefint! Dessuten vil jeg gjerne fremheve treblåserne som gjorde en utmerket jobb her, samspillet mellom fløyte og klarinett var nydelig med parallellføringene i melodien; de utfylte hverandre så godt. Det samme med fagott og obo. Her er det alfa og omega å ha gode blåsere, ellers faller det igjennom. Men i dette orkesteret finner vi kremen av norske treblåsere - Tom Ottar Andreassen, Björn Nyman, Pavel Sokolov og Embrik Snerte. Gåsehudmusikk.

Deretter en annen tragisk kjærlighetshistorie; middelalderballaden “Bendik og Årolilja”, som også handler om de unge elskende som ikke får hverandre. Bendik blir drept for å ha et forhold til kongsdatteren Årolilja, og begraves ved kirka. Årolilja dør av sorg, og begraves på den andre siden av kirka. Opp fra gravene deres vokser vakre liljer som søker mot hverandre og flettes sammen over kirketaket. Hilde Marie Kjersem sang med stille og ekte innlevelse, akkompagnert av Kåre Nordstoga på orgel.

Så steppet kontratenor David Hansen nok en gang inn - denne gangen med den mest tragiske og sørgelige arien av dem alle, Didos dødsarie fra Purcells “Dido og Aeneas”. De hoppet over resitativet “Thy hand Belinda...” og gikk rett på “When I am laid”. Jeg tror faktisk ikke jeg har hørt den sunget av en kontratenor på den måten før, han er jo ikke en alt - han er sopran! Helt praktfullt. Trampeklappen i kirka dundret, i den grad at jeg var redd galleriet over meg skulle rase sammen, men istedet ble det da capo på arien. (Stakkars Dido, her dør hun av sorg, mens det elleville publikummet jubler og hoier).

Det Norske Kammerorkester avsluttet med Arnold Schönbergs “Verklärte Nacht” (1902), som bygger på et dikt av Richard Dehmel (opplesning av Teodor Jansen i forkant). Her er det en historie som kunne ha gått riktig galt, men som ender med tilgivelse og forsoning. Som om ikke teksten var kontroversiell nok i sin samtid - her begynner jo Schönberg å leke med tonaliteten. For oss i dag høres det ganske senromantisk ut, ikke noe uvanlig i det hele tatt, men den gang skapte dette furore og Schönberg gjorde seg upopulær. Han var åpenbart inspirert av Wagner, og bruker til og med musikalske ledemotiver knyttet til de forskjellige personene og hendelsene. Verket var opprinnelig for strykesekstett, men ble arrangert for strykeorkester i 1917. Strykeorkesteret kjentes faktisk litt for stort i går, og jeg mener å huske at fjorårets sekstett (Ebènekvartetten + forsterkninger) gjorde sterkere inntrykk og føltes mer gripende. Det klinger annerledes når flere fioliner spiller linjer som opprinnelig spilles av bare én.

"Par i hjerter", Risør kirke 01.07.11

Fredagen er marathondagen under Risør kammermusikkfest, med konserter fra tidlig ettermiddag til godt over midnatt. Min første konsert i dag var "Par i hjerter" kl. 15, og deretter laaaang pause til kveldskonsert kl. 22 - og midnattskonsert kl. 23.30. Heldigvis er det strålende vær, så man kan sitte på brygga og blogge i mellomtiden!

Første verk var Mozarts klaverkvintett i Ess-dur, K.452. En daværende nokså uvanlig besetning - det er faktisk blåsekvartett og klaver. Fløyta er fraværende, istedet blir denne representert av de lyseste tonene i klaveret. Mozart kunne dette med blåseensembler, tenk bare på adagioen fra Gran Partita - det absolutt vakreste verket for blåseinstrumenter. Blåserne klinger vakkert sammen, og har hver sine små solopartier, gjerne i sekvenser. Klaveret holder orden i rekkene og er vel et slags hovedinstrument her; verket kan minne om en klaverkonsert i formen til tider. Leif Ove Andsnes (klaver), Nicholas Daniel (obo, og nyforlovet!), Chen Halevi (klarinett), Audun Halvorsen (fagott) og Marie-Luise Neunecker (horn) spilte.

Endring i programmet førte til at vi fikk høre en Händelarie, "Yet, can I hear that dulcet lay" fra enakteren "The choice of Hercules", sunget av den australske kontratenoren David Hansen som hoppet inn på kort varsel. Veldig vakkert! Det er som regel Händels repertoar jeg liker aller aller best når det gjelder kontratenorer, uten at jeg vet hva det er som gjør det. Men det samme tenkte jeg jo på Andreas Scholl-konserten i mai.

Deretter: To kvartetter av Darius Milhaud - framført samtidig! Disse ble komponert i 1948-49, og er skrevet som to helt selvstendige verk - men de er altså skrevet slik at de kan spilles samtidig. Clever! Spennende musikk, mye dissonanser men slett ikke uten tonalitet.

Sist, men på ingen måte minst - Bacharach. Åååååååh. Dette MÅ BLI PLATE, Hilde Marie Kjersems stemme passer så perfekt til Bacharachs vidunderlige melodier! Jeg er sikker på at Burt selv ville ha tatt i mot dette med åpne armer, for det er helt i hans ånd. Nydelige strykearrangementer og en tolkning som fremhever teksten og vektlegger de vakre vendingene i melodien, what's not to like!?

Jeg ser fram til avslutningskonserten søndag - da skal Bacharach/Costellos høydepunkt "God give me strength" framføres. Den hørte jeg live med Burt himself for to år siden, og intet øye var tørt.

"Komm süsser Tod", Risør kirke, 30.06.11

Døden var tema i Risør kirke kl. 18 torsdag kveld. Konserten åpnet med "Komm süsser Tod", en geistlig frittstående arie av Bach, framført oppe på galleriet av Johannes Weisser og Kåre Nordstoga. Melodien går i dur, i motsetning til det meste av sørgemusikk, hvilket gjør den litt trøstende og trygg. Bach er og blir et geni (evt. var, men dere skjønner).

Deretter spilte Lars Anders Tomter og Kathryn Stott Sjostakovitsj' aller siste komposisjon, bratsjsonaten fra 1975, det året han døde (op. 147). Denne ble framført her for to år siden, under midnattskonserten. Den er sår og vemodig, og tredjesatsen er spesielt vakker. Langsom og melankolsk, med musikalske sitater fra Beethovens måneskinnsonate. Nydelig spilt, som vanlig.

Etter pause var det klart for to Schubertlieder, framført av Johannes Weisser og Christian Ihle Hadland. "Der Tod und das Mädchen" er kort og litt dramatisk; den åpner med en rolig og sakral melodi i pianoet, men går over i en sekvens der døden jager piken - for så å berolige henne og si at hun ikke skal fortvile.

Deretter "Erlkönig"! Jeg tror Thomas Quasthoffs framføring i Carnegie Hall i 2008 er den beste jeg har hørt, men denne i Risør var også flott. Hadland galopperer i full fart på pianoet, og får sammen med Weisser fram nyansene til alvekongen som innsmigrer seg og skal drepe det lille barnet. Grusom historie, vakker lied.

Til slutt: Schuberts vakre strykekvartett nr 14 i d-moll, D.810: "Der Tod und das Mädchen". Helt nydelig.

Kvartetten bestod av Isabelle Faust (1.fiolin), Henning Kraggerud (2.fiolin), Ida Bryhn (bratsj, hoppet inn for Tomter) og Christoph Richter (cello). Well done!!