Konsert i Risør kirke, 30.06.12 kl. 16.00

Lars Anders Tomter åpnet med en knapt minutt lang hommáge til John Cage, komponert av Györgi Kurtag. Deretter fikk vi høre et verk av John Cage som er forskjellig for hver gang det oppføres - blant annet fordi en radiofrekvens er med, og hva som spilles akkurat på den frekvensen akkurat når og hvor stykket blir framført, varierer jo. I dag hørte vi spraking og en svak "Cheerio" (Monroes) i bakgrunnen. Et morsomt verk som inneholdt både helling av vann i bøtter, andefløyte og preparert flygel. Utøver og regissør: Ellen Ugelvik. 

Så: Robert Schumanns nydelige Fantasiestücke, op. 73 med Martin Fröst og Håvard Gimse. Disse tre stykkene er virkelig noe av det vakreste som er skrevet for klarinett i romantikken, i tillegg til Brahms-kvintetten fra i går. Flott framføring, fint samspill, mye dynamikk. Frösts pianissimo er helt spesiell. 

 Glad mann!

Mer Kurtág: Hommáge à Schumann, op. 15 d, med Leif Ove Andsnes, Lars Anders Tomter og Martin Fröst. Veldig fint samspill her også, samme fine besetning som i Sørensen-stykket vi hørte i går. De fleste satsene er under et minutt lange, og det er mye skifter i tempo. 

I pausen gikk Ian Bostridge rundt i kirka og fotograferte taket - slik som jeg gjorde i går da jeg hørte han synge (men ikke kunne se han) - og la det ut på Facebook. 

Jeg husker første gang jeg hørte Ian Bostridge. Det var våren 1998. Han hadde akkurat gitt ut Schumanns Dichterliebe på EMI, og jeg jobbet i platebutikk og hadde kjøpt nyeste Gramophone, hvor "Im wunderschönen Monat Mai" var med som første spor på "nye utgivelser"-promoplaten som fulgte med. Jeg tror aldri jeg har blitt så direkte og uforberedt truffet av en stemme før. At det er en av verdens vakreste lieder hjalp jo også. Jeg har kjøpt mange plater med Ian Bostridge etter den tid, og Bach-plata han ga ut i 2000 er en av de fineste jeg har. I 2008 planla jeg New York-tur etter når han skulle synge i Carnegie Hall, så det sier seg selv at aftenens konsert her i Risør - når han skulle synge Schumann - var et høydepunkt for meg. 


Han har en følsom og vâr stemme, klar og gyllen, med mye dynamikk og formidling. Sterk, høy, myk og lav. Tyskuttalen er (såvidt jeg kan høre) perfekt, jeg liker spesielt klangen i stemmen hans på alle i'er og ü'er når han synger dem uten vibrato. Samspillet med Andsnes er flott, de kler hverandre og har spilt inn en hel del Schubertplater sammen. 

Er han på gråten? Det var ikke mange sekunder med smil å hente da applausen kalte dem inn tre ganger. Det er nok ganske utmattende å framføre en syklus når man lever seg inn i det på den måten, og  særlig når publikum ikke vet å oppføre seg ordentlig. Man skal være stille når man er på liederkonsert. Man skal ikke hoste unødig, særlig ikke i de stille partiene. Man skal være ytterst stille når man vender tekstarket. Det skal ikke høres ut som et skred. Til damen bak meg: Ikke riv i stykker programmet ditt midt i en lied. Ikke rot i veska eller lukk glidelåsen. Og ikke minst: Man skal ikke knitre med halspastillplast av verste sort når musikken er så skjør og tander. VÆR STILLE. (Blikket Bostridge sendte til knitredamen var forøvrig ikke til å misforstå.)


I det hele tatt er det et problem når teksten som blir delt ut rett før konserten, er av typen som må vendes flere ganger. Det er umulig å få flere hundre mennesker til å bla stille. De fleste gjør ikke en gang et forsøk på å være stille. Det må gå an å finne andre løsninger, for det er virkelig forstyrrende. 


Framføringen var nydelig. Og det er den jeg kommer til å huske! Bostridge er som skapt for å synge tyske lieder. Og jeg er lykkelig som kunne feire bryllupsdag på denne måten. Nesten like bra: I morgen feirer jeg bursdagen min - med TO Bostridge-konserter. Jeg er heldig. 

Konsert i Risør kirke 29.06.12 kl. 18.00

Billettsystemet til Risør-festivalen er meg en evig gåte. Selv når man har meldt seg inn i venneforeningen og hiver seg på telefonen straks de åpner forhåndssalget, får man ikke alltid tak i billetter til de mest populære konsertene. Men er man heldig og har en venn som er personlig sponsor (!) for festivalen, kan man få hans ekstrabillett - og dermed få sitte langt framme med god sikt og god lyd og høre en av de vakreste konsertene på lenge. (Takk, Kjell!)


I kveld åpnet Håvard Gimse med to rondoer av Mozart, K.485 i D-dur og K.511 i a-moll. Disse kunne fort ha vært satser fra klaversonater, men såvidt jeg vet er de frittstående. Nydelig spilt av Gimse, lett på labben og med fremheving av de små nyansene som vi også kan takke flygelet for at er mulig å få fram. (Hammerklaver-innspillinger blir litt for monotone i blant). 

Deretter kom tidligere kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes fram på podiet og presenterte et verk av Bent Sørensen som endelig skulle ha Risør-urpremiere. Sørensen skrev én sats til hvert år fra 2005 til 2010 for besetningen klaver/bratsj/klarinett (Andsnes / Lars Anders Tomter / Martin Fröst), og verket skulle urframføres i 2010 - men da ble Martin Fröst syk. Senere har de framført det bl.a. i New York og London, så det var ikke en ordentlig urpremiere vi fikk høre i dag, men for festivalen var det jo det. Disse tre instrumentene klinger så uendelig godt sammen, skulle ønske det var skrevet enda mye mer musikk for akkurat denne besetningen. Bratsjen og klarinetten spilte unisont i begynnelsen, veldig fint. Det har jo også noe å gjøre med at de tre utøverne er i verdensklasse på hvert sitt instrument. De fem satsene var relativt korte, tempoet varierte mellom langsomme følsomme partier og litt raskere, men helt uten den typiske vendingen som samtidsmusikk for klarinett ofte får. (Jeg innrømmer at det ikke er mitt favorittinstrument når det gjelder moderne atonal krevende musikk.) 

Velfortjent applaus!

Og Fröst fortsatte etter pausen, i det som var - i allefall for meg - dagens høydepunkt: Brahms' klarinettkvintett. Den er så nydelig vakker!!! Brahms hadde egentlig lagt opp som komponist, pensjonert seg, og ville bare nyte livet - ikke skrive mer. Men så hørte han klarinettisten Richard Mühlfeld... og ble så begeistret for hans klang at han mot slutten av sitt liv skrev flere verker for klarinett - to sonater, klarinett-trioen - og klarinettkvintetten. Fröst er helt suveren, hans tone er den fineste jeg noensinne har hørt, og han sirkelpuster så både jeg og Kjell fikk pustebesvær. Det er umulig å høre når han trekker pusten. 

Brodskykvartetten spilte kjempefint, og hadde en veldig markert rytmikk i førstesatsen. En dynamisk og  lekker tolkning av et av Brahms aller, aller vakreste verker. 

Konsert i Risør kirke 29.06.12 kl. 15.00

Unummererte billetter + sen ankomst til konsert = sitte bak prekestolen. Jeg var på konsert med Ian Bostridge i dag, men jeg så ikke annet enn buksebenet hans et par ganger. Derfor tok jeg heller et bilde av det praktfulle taket i Risør kirke! Blå himmel med skyer. Slik burde man jo male taket hjemme! 


Aller først fikk vi høre adagio fra Bruckners eneste kammermusikalske verk - strykekvintetten i F-dur, i versjon for strykeorkester. Nydelig musikk, virkelig vakker sats, en slags symfonisats i miniatyr. Mange fine klanger, lange linjer, man sitter igjen med en slags stemning framfor en konkret melodi i hodet. Det Norske Kammerorkester spilte den følsomt og fint. 


Deretter var det tid for Bostridge, en av mine store helter (som jeg tidligere har planlagt New York-reiser etter). Sist sang han Schubert, og det gjorde han også nå. "Auf dem Strom", med tekst av Ludwig  Rellstab, er en vakker romanse for tenor, horn og klaver, og jeg ble absolutt ikke skuffet. Jeg tror kanskje disse tyske liederne er det jeg liker aller best med Bostridge, særlig Schumann som vi skal få høre i morgen. 


Neste verk var en sangsyklus av Peter Warlock, som jeg kjenner fra de nydelige platene til koret Polyphony, blant annet. Han har også skrevet mye vakker musikk for strykeorkester som jeg har hørt en del på. Denne sangsyklusen til tekst av Yeats var både interessant og fin, og inneholdt både melodiøse moderne partier og noe i retning atonalt (dog ikke atonalt!) med tette klanger. Veldig fin framføring, blåserne skiller seg ut igjen; Tom Ottar Andreassen og Nicholas Daniel i vakker samklang (hhv fløyte og obo) og en strykekvartett med varme og fyldige toner. Bostridge er suveren i sin tolkning. Moro å høre han synge på sitt eget språk. 

Til slutt var det tilfeldighetenes spill, som også er tema for festivalen: Brodsky-kvartetten snurret sitt lykkehjul, en paraply, og den stanset på Mendelssohn. Dette gjør de titt og ofte i sitt "Wheel of 4tunes"-prosjekt for å feire kvartettens førtiårsjubileum. De spilte Mendelssohns siste strykekvartett, op. 80 i f-moll, skrevet bare to måneder før han døde i 1847. En ganske dramatisk og kompleks kvartett, gjenkjennelige Mendelsssohn-trekk men kanskje litt mørkere i stilen enn mye av det andre han har skrevet. Kvartetten spilte med innlevelse og dynamikk.  

Førstefiolinist Daniel Rowland forteller om Mendelssohns kvartett. 

"Für Kenner und Liebhaber", Risør kirke 28.06.12

Første konsert for min del under årets kammermusikkfest i Risør, og attpåtil kom jeg tjue minutter for sent - og gikk dermed glipp av en nyoppdaget obokonsert av selveste Händel. 

Årets hyppigste festivalartist, kontratenoren David Hansen fra Australia, framførte en arie fra Vivaldis "Griselda" og en fra Händels "Arminio", HWV 36 - sistnevnte i duett sammen med oboisten Nicholas Daniel. Hansen er lysere og kraftigere enn andre kontratenorer jeg har hørt, han er til tider mer sopran enn alt. Ikke minst beviste han det i fjor da han steppet inn på kort varsel og sang Didos dødsarie. Hansen er teknisk dyktig, og veldig tydelig i de lange og hurtige passasjene. Han tar ikke snarveier. Samspillet med Daniel ble i tillegg morsomt!

Deretter spilte cembalist David Gordon Rondo II av Carl Philipp Emanuel Bach, fra "Sonaten für Kenner und Liebhaber". I de hurtige løpene hørtes cembaloet nesten ut som en synth, det har jeg aldri hørt før. Fascinerende! CPE er helt klart mer spretten enn sin far, og bryter med mange av de tradisjonelle reglene. Det gis også mye rom til utøveren for tolkning. 

Så hoppet repertoiret vekk fra barokken og fram til nåtid, med årets festivalkomponist Magne Hegdals Rondo II som er inspirert av nettopp denne vi hørte av CPE Bach. Fine klanger, korte melodiske sekvenser med noen brudd av mer atonale deler som dermed fikk en fin ramme. Korks blåsere fikk nok en gang vist sine kvaliteter, og Christian Eggen ledet musikerne med treffsikker hånd.

Til slutt fikk vi høre en cembalokonsert av Händel. Etter førstesatsen skulle det komme en improvisasjon, og David Gordon fikk vha publikum laget et tema basert på en tilfeldig rekkefølge av tonene i a-mollskalaen - som han improviserte fram en fuge over. En fuge! Slike halsbrekkende stunts var vanlige i barokken og på Mozarts tid, men det er jammen ikke hver dag man opplever det i dag. 

Gino Vannelli, Cosmopolite 08.06.12

Han fyller snart seksti, det er førti år siden han ble signet hos A&M, og i kveld spilte Gino Vannelli i Oslo. Det er 12-13 år siden jeg hørte han her i byen sist - det var i konserthuset. Cosmopolite som scene funker mye bedre på slike konserter, det er betydelig mer kontakt mellom scene og sal. Lyden var dog litt mystisk, mye diskant og litt vel skarp til tider.   

Han hadde med seg et band med solide musikere. I tillegg til komp, keyboard og gitar var det tre blåsere. I grunnen et minimum for å skape det lydbildenivået han har lagt seg på. Da de første platene kom, var ikke synthen utviklet nok til at man kunne spille polyfont - så hans bror, keyboardist Joe Vannelli, måtte gjøre mange overdubs i studio. Ganske moderne på den tiden.  

Det som slår meg hver gang er hvor sterk stemme han har. Han synger høyt og lavt, sterkt og svakt, opp i falsett, og klokkeklart og rent absolutt hele tiden. Artister som er like trygge og sikre live som på plate - og  som har formidlingsevne - slutter ikke å imponere meg. Der er Gino. I tillegg er han en knakende god låtskriver. Jeg liker 70tallsplatene hans aller best, og favoritten er nok "Storm at Sunup" tett etterfulgt av "Brother to Brother". Hva skal man kalle genren? Jazzrockprogpop? Pompøse arrangementer med masse lyd, harmonier, moduleringer, skeive taktarter, melodier som tar deg i uventede retninger, energi. Tenk bare på "Brother to brother", hvor trommisen filler som om det stod om liv. Det er i allefall ikke kjedelig musikk. 


Jeg husket ikke å sjekke ut eventuell setliste på nettet på forhånd, så jeg var litt spent på hva slags repertoar han hadde forberedt. Det viste seg å være mye fra de eldste platene! Flere låter fra "Nightwalker" og "Brother to brother".  Jeg har ikke hørt så mye på det han har gjort etter 1981, med unntak av "Yonder tree" fra 1995, så det passet meg utmerket. 

Og jammen danset han. Han har sin helt spesielle dansestil, han flakser og stepper og veiver. Jeg kan ikke komme på noen andre som har samme moves - det eneste stedet jeg har sett dem før, er på Gino Vannelli-konsertopptak på YouTube. "People gotta move" fra en konsert på 70tallet, for eksempel. Skummelt og kult på samme tid. 

Mellom noen av låtene fortalte han historier, som at han flyttet til Nederland og bodde der et par år - og at det var første gang som voksen at han kunne gli inn i mengden og ikke være stjerne hele tiden. Plata "A  good thing" ble til under dette oppholdet. Videre fortalte han at faren hans pleide å synge italienske nattasanger til han da han var liten, og at han derfor har gjort en plate på italiensk, som var hans besteforeldres språk. Det var litt underlig å høre han slå om både i genre og språk på den måten, men det var fint - hvis man bare klarer å riste av seg de litt urettferdige assosiasjonene man lett kan få når man hører light-crossover-music med italiensk tekst. Det behøver ikke å være søtsuppe av den grunn. Han klarte seg fint. Men jeg er som sagt glad for at konserten bar mest preg av de første ti årene av karrieren hans. Det er forøvrig rart å tenke på at den første plata kom da han var bare 21, og deretter én i året i seks år. En talentfull ung mann var han virkelig. 

Så gjør vi så når vi vasker vårt gulv... vasker vårt gulv.. vasker vårt gulv...

Setliste: 

• Crazy life
• Stay with me
• A little bit of Judas
• Living inside myself
• Wild horses
• It hurts to be in love
• A good thing
• Canto
• Appaloosa (med Nightwalker-introen)
• I just wanna stop
• Brother to brother

Encore

• People gotta move

See ya!

Suzanne Vega, Rockefeller, 31.05.12

Suzanne Vega er tvers igjennom kvalitet. Hun er New York coolness, på samme måte som Paul Simon er det, hun har bevart stilen sin og ungpikestemmen i en snart 30 år lang karriere, og går man på konsert med henne vet man at det blir bra. Sånn var det sist jeg hørte henne også.  


Denne gangen var det ikke med band - hun hadde kun med gitaristen sin, Gerry Leonard, som akkompagnatør i tillegg til sin egen fine gitarklimpring. De to utfylte hverandre godt, og hadde gode løsninger på å få det til å låte som et band. Hun spiller akustisk, han spiller elektrisk med mye klang og effekter. 


Den ene perlen etter den andre kom; selv tror jeg min favoritt må være "Caramel" fra plata "Nine objects of desire" selv om jeg er veldig glad i hele "Solitude standing"-plata og alle låtene derfra også. Det er noe med harmoniene hennes som gir henne særpreg, i tillegg til den kjølige og allikevel varme stemmen som kler låtene så inderlig godt. Det er noe melankolsk over det. Gitarspillet er veldig fint. 


I fjor satte hun opp et enmannsshow om forfatteren Carson McCullers på et teater i Greenwich Village, der hun vekslet mellom monologer og sang. Vi fikk høre tre låter derfra, og det var en morsom avveksling til den kjente katalogen hennes. De var bittelitt annerledes, mer musikal-aktige, men takk og pris for at det var hun selv som hadde rollen som McCullers - det hadde blitt katastrofalt med en musical-sanger! 


Suzanne Vegas myke stemme, delvis komplekse harmonier, gitarspill og vakre melodier sender meg rett tilbake til mitt ungpikerom. "Solitude standing" er sjetteklasse, køyeseng, skrivebord, brevpapir. "Days of open hand" er høsten i niende, lav sol, femten år og en flunkende ny LP. "Nine objects of desire" er hybelen til meg eller kjæresten min og jobben min i platebutikk. Suzanne har fulgt meg i over 2/3 av livet mitt. Det er fint. 

Setliste: 

• Marlene on the wall
• When heroes go down
• Small blue thing
• Caramel
• Frank and Ava
• Gypsy
• New York is my destination
• Annemarie
• Harper Lee 
• Left of center
• Blood makes noise
• The man who played God
• The queen and the soldier
• Some journey
• Luka
• Tom's diner

Encores:

• In Liverpool 
• Rosemary 

James Taylor i Folketeateret, Oslo, 22.04.12

Her satt jeg i kveld i Folketeateret i Oslo, så nært James Taylor at jeg nesten kunne spille på gitaren hans. (Rad 0 er den som er foran rad 1 - så jeg må beklage til alle dere på rad 1 som trodde dere skulle sitte fremst...)  Nærmere himmelen kunne man nok ikke komme i Oslo denne helga. James Taylor er og blir en av mine aller, aller, aller, ALLER største musikalske helter.

Min tredje James Taylor-konsert lignet på mange måter de to andre, men var samtidig ganske forskjellig. Regien er den samme, han har setlista si på noe som ligner en meny fra en restaurant, følger den til punkt og prikke, og forteller litt om hver sang før han synger den. Besetningen var dog annerledes. One man band-konserten i 2008 var en duokonsert med han og Larry Goldings, og konserten i København i 2009 var med større band (Mike Landau på gitar + tre korister i tillegg til kompet).

James kom ut på scenen i lys skjorte og dressjakke, som vanlig til stående applaus fra publikum. Første låt ut var "Blossom" fra 1970, en enkel liten perle som også er med på Live at the Troubadour-plata som kom for et par år siden. Så kom "Sunny Skies" (også fra "Sweet Baby James"-albumet), og James introduserte denne med å si at det tar han noen år å finne ut hva låtene hans handler om, og at han tar i mot forslag! Superhiten "Carolina in my mind" var låt nr 3, og han fortalte at han skrev denne da han bodde i England i 1968 og lengtet forferdelig hjem. Steve Gadd la fra seg vispene og dro fram stikkene! Groovy. Han fortsatte med stikker på "Everybody's got the blues", som var en av to låter fra en av mine absolutte yndlingsalbum, "In the pocket". Tøff versjon, ganske lik den på plata.

"Frozen man" (1991) etterfulgte noen setninger om hvordan mange av låtene hans handlet om forholdet til hans far. En fin synth-intro av Larry Goldings, Gadd på egg. Deretter "Walking man" (1974), veldig fint spill av Goldings. Fin låt. Så en litt nyere låt, "Little more time" fra "Hourglass" (1997), med melodica-solo fra Goldings. "A piece of fluff", kalte James den, men det skal godt gjøres å fraskrive seg fluff med en slik lovesong-katalog i ryggen som det han har. Så byttet han til el-gitar og der kom kveldens to blueslåter. Heldigvis ikke flere, for det ville vært feil prioritering når man har begrenset tid. Steamroller og Slap leather uten pause mellom, James spilte munnspill og fortalte at Steamroller tar lenger tid å spille enn det tok å skrive den.

Låta "Sweet baby James" er alltid med. Låta han skrev da han reiste ned til North Carolina for å møte sin nyfødte lille nevø, oppkalt etter onkel James. "A cowboy lullaby", sa han, og Goldings spilte trekkspill. Kjempefint. Siste låt før pause var Carole Kings "Up on the roof".

I pausen var det et kostymeskifte, og ut kom James med pologenser og sixpence. Første låt er også fra "Hourglass", nemlig "Another day". Den har jeg heller ikke hørt live før. (Man sitter liksom og svinger hodet sakte fra side til side; jeg følte meg som publikum i "Husker du". Ikke til å unngå.) Deretter pekte han på et nytt medlem av bandet, nemlig båndspilleren han brukte på 70tallet. Der fantes koringen til neste låt, "Lighthouse" fra "Gorilla" (1975). Koselig! Så kom en ganske groovy "Country Road", fast gjenganger på konsertene hans. Det samme med "Copperline" (1991). Fint. 

Så. I 1968 gjorde han en audition for Paul McCartney og George Harrison for å få en platekontrakt med Apple Records. Det gikk bra, som vi vet, men han fortalte litt om hvor nervepirrende det var ettersom han var en stor Beatles-fan. Paul McCartney var fornøyd og ga han platekontrakt. "George Harrison liked it enough to go home and write it." Eller i allefall stjele første verselinje. "This is the song that changed everything: Something in the way she moves". Det store gjennombruddet kom med denne låta, og ikke uten grunn. Den er veldig, veldig fin. Det er også neste låt, "Fire and rain". Nesten et ikon. Steve Gadd dro i gang noen "50 ways"-aktige virvler, akkurat som i København. Classic. Så en omtrent like stor hit, "Your smiling face" fra "JT" (1977), kanskje den plata jeg har aller mest forhold til. Vill jubel fra publikum. Til slutt i det ordinære settet kom hans kanskje aller største hit som han beklaget å ikke ha skrevet selv - Carole Kings "You've got a friend". Klump i halsen og tårer i øynene. Særlig fordi han introduserte den med å si at Carole er en dear, dear friend og at han alltid tenker på henne når han spiller denne. Og at han aldri noensinne blir lei av å spille den.  

Ekstranumre ble det naturligvis, det visste vi jo godt siden vi på rad 0 hadde full utsikt til setlista hans gjennom hele konserten. James kom dansende inn til den taktfaste applausen, bukket og takket og dro straks i gang "Shower the people" - kanskje hans aller aller fineste? Mitt hjerte gjorde et byks da jeg så at foten han nærmet seg startknappen for båndspilleren rett før refrenget - og ganske riktig - koret var innspilt på bånd der også! KJEMPEfint. Deretter måtte vi opp og danse litt, akkurat som i København, for da kom "How sweet it is", Motown-låta han gjorde i 1975, opprinnelig mest kjent i Marvin Gayes versjon. Og så - helt til slutt - "You can close your eyes". Nydelig.

Jeg har sagt det før, og jeg kommer til å si det så lenge jeg lever - det er ingen stemme som er tryggere enn James Taylor sin. Han burde spille inn en plate med godnattsanger for barn. Hvem kan ha mareritt etter å ha blitt bysset i søvn av noe så mykt og rent? Med trygg mener jeg også at man som publikum alltid kan være helt trygg på at han har kontroll, at det blir en bra konsert, at det ikke går på autopilot men at det er tvers igjennom profesjonelt og med 100% sjel. Han har holdt på med dette i 45 år og turnerer hvert eneste år, og det merkes. Han låter akkurat som på plate, i uttrykkets aller mest positive forstand, og det imponerer meg alltid. 

Bandet er bunnsolid, alt de gjør er av ypperste klasse. Goldings spill er smakfullt, han legger et perfekt teppe under det andre. Bassist Jimmy Johnson har spilt mye med James og gjør alt riktig, ikke noe show-off, men helt i tråd med det the big kahoona Steve Gadd pusler med bak trommesettet. Gadd har ofte tendensen til å vispe seg gjennom hele konserter, men nå brukte han mye stikker, og det var morsomt å høre og se på såpass nært hold. Vi hørte trommene direkte, ikke gjennom PAen.   

Dette var en konsert det kommer til å gå gjetord om. Kom tilbake, James!!!

You can close your eyes. 

Setliste:

• Blossom
• Sunny skies
• Carolina in my mind
• Everybody has the blues
• Frozen man
• Walking man
• Little more time
• Steamroller
• Slap leather
• Don't let me be lonely tonight
• Sweet baby James
• Up on the Roof
• Another Day
• Lighthouse
• Country road
• Copperline
• Something in the way she moves
• Fire and rain
• Your smiling face
• You've got a friend

Encores: 

• Shower the people
• How sweet it is
• You can close your eyes

La Traviata fra The Met (reprise), Gimle kino 22.04.12

Fin oppsetning av La Traviata! Jeg har selv sett den på Metropolitan, i 2007, da med Zeffirellis klassiske og herlig overdådige scenografi. Denne gangen var det meget enkelt, kun noen sofaer og en diger urskive var kulisser. Kvinner og menn i operakoret var kledd i svarte dresser. Violetta var den eneste i farger - en rød kjole. 

Natalie Dessay var strålende i rollen som den høyt beundrede selskapsløven Violetta, til tross for forkjølelse som ikke helt hadde sluppet taket. Det ga i grunnen enda mer troverdighet til rollen, siden Violetta er dødssyk. Tenoren Matthew Polenzani var også bra i rollen som hennes beiler/kjæreste Alfredo, mer alvorspreget enn alle de gærne partymenneskene i miljøet deres. 

Den russiske baryton Hvorostovsky gjorde en bra rolle som Alfredos far, som forsøker å splitte de unge. Willy Decker stod bak oppsetningen. 

Dianne Reeves, Nasjonal Jazzscene 20.03.12

Dianne Reeves er virkelig en av de beste nålevende jazzsangerne, med en helt unik stemme - ikke noe tilgjort fjas, den er klokkeklar og rett på i anslaget, og hun har en sånn kontroll at man nesten ikke tror det. Og nettopp derfor kan hun improvisere som bare det. Og det gjør hun til gagns. Hun får med seg publikum.

Konserten i Oslo i kveld var egentlig altfor kort. En knapp halvannen time, ekstranummer inkludert, er på ingen måte nok når man har Dianne Reeves med band på scenen. Det ble bare ni låter, og hun sang på åtte. Pianist Peter Martin, bassist Reginald Veal og trommis Terreon Gully åpnet showet med å spille en låt som er så kjent, men som jeg ikke husker hva er! Dianne fortsatte med "Twelfth of never", som hun også har gjort en veldig fin versjon av på plate. Andre låter: "Today will be a good day", Bob Marleys "Waiting in vain", Ani DiFrancos "32 flavors" og Coltrane/Santamarias "Afro Blue" - sistnevnte ekstranummer. I tillegg enda en jeg ikke husker, samt en lekker portugisisk-aktig låt uten tekst. Alle er fine låter, men jeg skulle ønske den korte tiden kunne bli disponert litt annerledes - hun har gjort så mange bra låter på platene sine, og jeg skulle veldig gjerne hørt henne synge litt mer jazz. Kun én standardlåt i kveld - "Stormy Weather". Til gjengjeld en nydelig versjon!

Lyden var muligens i skarpeste laget, litt vel mye diskant, så pianolyden ble ikke den beste.

Når alt dette er sagt, må det også sies at hun har en av de beste stemmene jeg vet. Virkelig! Hun er så trygg harmonisk og rytmisk, så gjennomført proff, så sjarmerende og så tvers igjennom helstøpt at man sitter igjen med en følelse av å ha gått glipp av masse ettersom konserten var så kort. Det føltes som utdrag. Heldigvis har jeg hørt henne tre ganger før, og jeg kommer til å høre henne igjen. Jeg drømmer om å høre henne synge Nat Adderleys "The old country" og Minnie Ripertons "Loving you".

Johannespasjonen med Scholl / Gilchrist / Prégardien i Oslo Domkirke, 18.03.2012

I kveld hørte jeg Bachs vakre Johannespasjon framført av Le Concert Lorrain og Nederlands Kamerkoor under ledelse av Christoph Prégardien. Billettene kjøpte jeg for fire måneder siden, for en pasjon med Andreas Scholl på altstemmen og James Gilchrist som evangelist er et definitivt must for en lidenskapelig Bach-elsker.

Johannespasjonen er mektig. Jeg har hørt mest på Gardiners innspilling fra 1986 med Anthony Rolfe Johnson som evangelist. Han er blant de beste, men jammen er Gilchrist like god. Det var en ren nytelse å høre han formidle teksten med en stemme som veksler mellom høye og lave, sterke og svake toner med like god klanglig egalitet. Han har klar og fyldig stemme, med store variasjoner i klangfargen, noe som er viktig når man skal være en forteller av en tekst som veksler mellom voldsom dramatikk og stille sorg.

Gilchrist og Scholl

Andreas Scholl hører virkelig hjemme i barokken. På de to forrige konsertene har han sunget nesten bare Händel, men endelig fikk jeg høre han synge Bach live. Alten har to arier. I "Von den Stricken meiner Sünden" i første del ble stemmen hans nesten overdøvet av fløytene, men i den vemodige "Es ist vollbracht" mot slutten, kom han virkelig til sin rett. Continuoakkompagnementet ble supplert av en sørgmodig gambe, og publikum holdt pusten. Jeg kunne hørt på Scholl i timesvis. Hans nyeste plate inneholder min yndlings-kantate "Ich habe genug", BWV 82.

Den vakre sopranarien "Zerfliesse, mein Herz" fremkaller gåsehud hver eneste gang, men jeg tror kanskje den aller fineste innspillingen jeg vet er fra Magdalena Kozenás "Bach arias". Sopranen i denne oppsetningen sang også fint, men kanskje med vel mye koloratur. (De andre solistene var også gode, men all min fokus var i grunnen på Gilchrist, Scholl, koret og ensemblet.)

Le Concert Lorrain er et ekstremt samspilt ensemble, de følger hverandre og fraserer linjene så fint innad. Continuogruppen må fremheves spesielt, og de bruker lutt som akkordinstrument. I "Es ist vollbracht" er det en gambe som har solistrolle sammen med alten, og dette ble nydelig spilt.

Sist men ikke minst: Det er lenge siden jeg har hørt et så dyktig kor som Nederlands Kamerkoor. De er fem på hver stemme, og ingen stemmer skjærer ut eller skiller seg ut på noe som helst vis. De har en homogen klang, og flere av sangerne hadde småroller i del 2 som avslørte at de er gode solister også. Bach utnytter koralens muligheter til fulle i sine pasjoner, ikke minst når det gjelder dynamikken. I de sørgeligste partiene synger de langsomt og forsiktig, nesten trøstende. Salmesang blir ikke vakrere enn dette!

Jeg er vant til å se Christoph Prégardien som tenorsolist på ymse platecovere; Schumann og Wolf og Schubert, og Bach selvfølgelig, så det var moro å se han som dirigent nå.

En fin kveld i Oslo Domkirke.

Paul Lewis, Marin Alsop og Oslofilharmonien i Oslo konserthus, 15.03.12

Det var en meget lekker tolkning av Beethovens keiserkonsert vi fikk høre i konserthuset i kveld.

Paul Lewis spiller lett og uanstrengt, med stor forståelse for wienerklassisismens vesen og dynamikk. Klaverkonsert nr. 5 er pompøs og flott, skrevet i Napoleonstiden, og har senere fått tilnavnet Keiserkonserten. Den går i Ess-dur, en toneart som egnet seg for å hylle store menn (jfr Eroicasymfonien, opprinnelig tilegnet Napoleon). Et begeistret publikum spratt opp i stående applaus umiddelbart etter siste tone, og som ekstranummer fikk vi Schuberts allegretto i c-moll, D.915.

Det var moro å høre Paul Lewis live. Jeg har jo katalogisert - og dermed også lyttet nøye til - samtlige av hans Beethoveninnspillinger de siste årene, samt Schubertlieder med tenoren Mark Padmore, og nå gleder jeg meg til å fortsette med Schubertsonatene som ble utgitt nylig. Det er noe Brendelsk over han.

Før pause hørte vi amerikanske Christopher Rouses "Rapture", et slags symfonisk dikt fra 2000, lyst og nesten pastoralt i tonespråket til tider. Mye treblås. Økende tempo og dynamikk førte til en dundrende avslutning, ikke minst i slagverket. Deretter Stravinskys symfoni i tre satser, komponert under andre verdenskrig i USA og muligens programmusikk. Klaveret brukes nærmest som slagverkinstrument i orkesteret, og det er mye marsjtakt og messing, alt under kyndig ledelse av Marin Alsop. Hun var forøvrig Leonard Bernsteins siste dirigentstudent.

Samme konsert kan høres i Kristiansand i morgen, 16.03. Anbefales herved!

(pressebilde fra hjemmesiden)

La Bohème, Den Norske Opera 02.03.12

(Foto: Erik Berg, Den norske opera og ballett)

Jeg har ventet på dette i årevis - å høre Marita Kvarving Sølberg i La Bohème. Jeg tror aldri jeg har hørt Mimis arie blitt sunget vakrere. Puccinis musikk går rett i hjertet, og med et team av sangere hvor samtlige er på toppnivå - ingen drar det ned - er det virkelig en opplevelse å være tilstede.

Dette var sesongens siste forestilling av La Bohème. Mange har fått sjansen til å se og høre denne oppsetningen via NRK P2 og landets mange kinosaler, og søndag 11.03 skal den også gå i Hovedscenen på NRK2. Regien er annerledes enn man er vant til. Det er nok en stor fordel å kjenne til handlingen fra før, ettersom de har endret både kronologi og deler av innholdet.