Sweet baby James

Når en av verdens fineste artister (James Taylor) gir ut en av verdens fineste låter (Jimmy Webbs Wichita Lineman) på plate - da er høsten reddet.

Oh James. I love you.

Siden sist

Det er virkelig på tide med en oppsummering igjen. Denne sommeren og tidlig-høsten gikk med til Anton Bruckner, Johannes Brahms og div annet småtteri:

Diverse:

• Offenbach - Orphée aux enfers m/ Plasson et al.
  
• Franck - Fiolinsonate (+ Debussy & Ravel-stykker) m/ Augustin Dumay & Maria Joao Pires
• Franck - Complete organ works m/ Jean Guillou
• Lalo - Symphonie Espagnole (+ Sarasates Zigeunerweisen) m/ Anne-Sophie Mutter & Ozawa
• Thomas Tellefsen - Pianotrio, fiolinsonate og cellosonate m/ Steen-Nøkleberg/Sponberg/Birkeland
• Smetana - Ma Vlast + Dvorak - Scherzo Capriccioso & Slavonic Rhapsody + Grieg - Symfoniske danser op. 64 m/ Staatskapelle Dresden & Paavo Berglund
• Bruckner - Symfoni nr. 9 m/ Bernstein & New York Philh.
  
• Bruckner - Symfoni nr. 4 & 9 m/ Jochum & Staatskapelle Dresden
• Bruckner - Motetter m/ Choir of St. Bride's Church & Robert Jones
  

Brahms:

• Lieder m/Anne Sofie von Otter & Bengt Forsberg
• Lieder m/ Dietrich Fischer-Dieskau (boks med 6 plater)
• Lieder m/ Bernarda Fink & Roger Vignoles
  
• Cellosonater m/ Mstislav Rostropovitsj & Rudolf Serkin
• Fiolinsonater m/ Augustin Dumay & Maria Joao Pires
  
• Komplette trioer m/ Beaux Arts Trio
• Trioer m/ Vienna Piano Trio
• Klarinettrio & -kvintett m/ Balogh/Jando/Onczay/Danubius
• Kvintetter op. 88 & 111 m/Hagenkvartetten
  
• Klavierstücke m/ Håkon Austbø
• Intermezzi & Ballader m/ Glenn Gould
  
• Fiolinkonsert m/ Bernstein
• Symfoni nr. 1 + Ungarske danser osv m/ Cleveland & Szell
  
• Symfoni nr. 1 m/ Bernstein
• Symfoni nr. 2 & 3 m/ Bernstein
  
• Symfoni nr. 4 m/ Wienerfilharmonien & Carlos Kleiber
• Klaverkonsert nr. 1 & 2 m/ Emil Gilels, Eugen Jochum & Berlin
• The Art of Alfred Brendel (5cd-boks med div Brahms og Schumann)
• Ein Deutsches Requiem m/ Tsjekkoslovakisk radioork. & Rahbari

Stay tuned. Straks ferdig med Tsjajkovskij nå.

Dagens iPod 24.09.08

• Earth, Wind & Fire: "After the love has gone"
• Stevie Wonder: "True love"
• Wham!: "Wham rap!"
• Earth, Wind & Fire: "Boogie wonderland"
• The Animals: "Don't let me be misunderstood"
• Abba: "Hole in your soul"
• Eva Cassidy: "Over the rainbow"

The gig that never was

Et vemodig skue møter meg hver gang jeg skal inn i kjøleskapet:

Der henger den. Ubrukt og fin. Kanskje blir den mye verdt en dag... A ticket to the gig that never was.

Dagens iPod 23.09.08

• Willie Hutch: "Love power"
• Harry Nilsson: "Dayton, Ohio 1903"
• George Benson & Al Jarreau: "Let it rain"
• James Taylor: "Don't talk now"
• Rebecka Törnqvist: "Clean slate day"
• Steely Dan: "Time out of mind"
• Gorodisch: "The strangest feeling"
• Stevie Wonder: "Higher ground"
• King Crimson: "Fallen angel"

Stevie Wonder i Vikingskipet, Hamar, 20.09.08

Å få oppleve Stevie Wonder live - TO ganger på få år - er som å skulle høre Johann Sebastian Bach i St.Thomas-kirken i Leipzig eller John Coltrane på Village Vanguard.

Det er alltid litt småsurrealistisk å gå ut fra en konsert med en så stor helt. Når får man se han neste gang? Hva nå? Lyset skrus på og man er plutselig i en ishall på Hamar etter å ha vært i Detroit og New York i to timer.

The Godfather Stevie Wonder entret scenen til "All Blues" fra Miles Davis' "Kind of blue", og det var ikke kveldens eneste jazzlåt. Et stykke uti spilte de nemlig Chick Coreas "Spain", hvor alle musikerne fikk spille sine kor. "Master Blaster (Jammin')" var konsertens første høydepunkt etter "As if you read my mind", deretter fulgte perlene på rekke og rad - "Do like you", "All I do", "Knocks me off my feet".. så kom et lite instrumentalparti der Stevie etterhvert fant fram vocoderen - og sang "Norwegian Wood" med robotstemme...! Veldig morsomt. "Fool on the hill" fulgte så, og etter denne seansen var vi i gang med "Higher Ground" - og derifra og ut var det bare å reise seg og danse med. Etter "Spain" kom "Don't you worry 'bout a thing", og deretter en fin versjon av "Visions". "Living for the city" fikk i gang publikum igjen, og så instruerte Stevie oss i hvordan vi skulle kore på omkvedet på "Part-time Lover" - og det var igrunnen ganske morsomt. Vanligvis er jeg ikke så ivrig etter publikumskoring, men dette funket bra. Og åttitalls-Stevie er farsken så bra! Hans datter Aisha var en av koristene, og hun sang en ballade hvis navn er meg ukjent. Så var det ny allsang - "My Cherie Amour" (Det var visst bare jeg på rad 7 som kunne teksten. Skjerpings folkens!). Han spilte en del låter fra den tidlige perioden; "For once in my life", "Signed, Sealed, Delivered", "Uptight" - og "Do I do" og "Overjoyed" fra 80tallet - og deretter "I wish", "Isn't she lovely", "Superstition", "Sir Duke" - en kort versjon av "I just called" - og helt til slutt den vakre "As" fra "Songs in the Key of Life". (Jeg skulle gjerne skrevet mer om hver enkelt låt, men da må jeg ha et opptak å se om og om igjen. For meg var det pur lykke i to timer, det er den beste beskrivelsen jeg kan gi. En ganske annerledes konsert enn den i Stockholm i 2004, men veldig fin denne også.)

Det er fint med levende legender som fremdeles kan begeistre. Stevie viser ingen tegn til å ende karrieren, han er sprudlende og energisk som alltid, og stemmen gir konstant gåsehud. Med en såpass solid katalog med hits er det jo et drømmescenario for fansen - samme hva han velger, blir det jubel. (Stevie fikk Grammy for så å si alle platene han ga ut på 70tallet - og det ene året Simon&Garfunkel fikk den, takket Paul Simon Stevie for at han ikke hadde gitt ut plate det året...)

Bandet var tight, musikerne gode - to blåsere, to gitarister, to keyboardister, tre slagverkere, fire korister, i tillegg til Stevie selv, som vekslet mellom flygel, rhodes-aktig keyboard og klavinett. Og munnspill. (og el-bass og el-trommer som en liten showoff mot slutten)

(La oss ikke henge oss for mye opp i valg av konsertsal - Norge har helt klart mangel på arenaer for konserter som denne. La oss håpe at vi en gang i framtiden får ordentlige konsertsaler, så verdensartister slipper å spille i idrettshaller med ljomende og skrallende lyd. Så var det sagt.)

Jeg er spent på å høre hans nye materiale når det kommer på plate. Den forrige, "A time to love" fra 2005, er absolutt en verdig samling låter og vitner om at kreativiteten og musikaliteten fremdeles lever i beste velgående, noe vi også fikk bekreftet på Hamar i kveld.

Stevie Wonder, Stockholm stadion, 17.07.2004

For fire år siden opplevde jeg å høre mesteren live. Da det i mars 2004 ble annonsert at Stevie Wonder skulle komme til Skandinavia, var det Stockholm som ble det naturlige valget for min del - ikke Moldejazz. Billigere flybilletter, lettere å finne sted å bo... Og fine Stockholm stadion fra OL 1912 fristet litt mer enn Romsdalsmuseet, som blir litt vel gjørmete i regnvær. Og regn ble det i Molde - mens i Stockholm vaiet flaggene i varm sommervind, Stevie sang oss inn i solnedgangen, og livet var en dimensjon rikere.

Å omtale en slik hjertebristende opplevelse fire år etterpå er litt vanskelig, men jeg fant en annen omtale som jeg tillater meg å klippe litt fra:

"Jag såg Stevie Wonder på Stockholm Stadion i går, den 17:e juli 2004. Mitt livs historia mötte mitt nuvarande jag. Där stod jag under dom första låtarna och svalde gråten, kämpade för att inte bryta ihop och hulka. Inte så mycket för att det skulle vara genant som att jag skulle missa några toner och sabba intrycken. Min guru satt där några meter bort, livs levande och precis exakt på pricken så bra som jag hade hoppats. Mästaren. "
(fra dagensskiva.com)

Sånn var det nemlig. Bortsett fra at jeg ikke klarte å kjempe mot tårene. Fra det øyeblikket Stevie satte seg ved pianokrakken, begynte å spille litt, og improviseringen gikk over i Golden Lady - min favorittlåt blant dem alle - åpnet slusene seg med jevne mellomrom hele konserten gjennom.

Når man ikke har hørt noe fra han siden tidlig nittitall, og han gjorde veldig mainstream og kanskje ikke helt optimal pop på 80tallet, er det ikke så rart om man tar noen forholdsregler. Stevie var kongen på 70tallet, alle har kopiert han på et eller annet vis, men hvorfor har han vært borte så lenge? Har han sluttet å spille? Har forfallet begynt?

PÅ INGEN MÅTE.

I løpet av de tre timene på Stockholm stadion viste Stevie at han var i like god form som 30 år tidligere, han spilte og sang som en gud, og jeg forventer intet mindre av morgendagens konsert i Hamar - til tross for et kanskje litt underlig valg av konsertlokale.

Her er setlista fra forrige gang:

Golden Lady - If You Really Love Me - Master Blaster - Higher Ground - Moon Blue - That Girl - Misty - Send One Your Love - Ribbon in the Sky - Joy Inside My Tears - Giant Steps - Song For My Father - Don't Worry 'Bout a Thing - Signed, Sealed, Delivered I'm yours - Sir Duke -I Wish - Isn't She Lovely - Overjoyed - I Just Called To Say I Love You - My Cherie Amour - You Are the Sunshine of My Life -Superstition - Do I Do - So What the Fuss? - Another Star.

(la-la-la-la-laaaaa-la-a-la-la-laa-aaaaaa....)

Toto - Toto (1978)

(Mmm. Mer om mitt forhold til Toto siden, de er tross alt min barndoms store favorittband.)

Totos selvtitulerte album kom i 1978, og til tross for sin unge alder (20-25) var de allerede et etablert band som hadde spilt sammen i årevis på andres album (Boz Scaggs, Steely Dan osv). Den store hit'en fra debutalbumet er "Hold the line", og "Georgy Porgy" og "I'll supply the love" ligger hakk i hæl. Keyboardist David Paich har signert 8 av 10 låter. Genremessig er det nokså variert, men de har tilført sin egen greie til allerede eksisterende stilarter - på en måte som peker framover mot åttitallet, og som vitner om at Toto var stilskapere i stor grad.

Plata åpner med instrumentallåta "Child's anthem", en melodisk og mollstemt liten sak som funker bra som et symf-rock-preludium til deres diskografi... Mye piano, tostemt elgitar i ters, ekte 70tall. Deretter "I'll supply the love", nærmest discorytmer og skarptromme på hvert slag, og vokalist Bobby Kimball er høyt der oppe hele tiden. Klassisk 70talls gitarsolo i moll, til forveksling lik Björn Ulvaeus. Så kommer den store "Georgy Porgy" med sitt soulsound, groovy rytmer og en gjestespill fra soulsangerinnen Cheryl Lynn. Funky soul, Earth,Wind&Fire møter Motown. Definitivt et av platens høydepunkter. Neste låt er en typisk Paich-greie, "Manuela run", gladlåt med litt discobeat-tendens, tidlig Elton John-pop. Så kommer siste låt på side 1, "You are the flower", signert vokalist Bobby Kimball. Melodien i verset er litt tvilsom til tider, men harmoniene og arrangementet i seg selv redder situasjonen og gjør den absolutt bra nok. Refrenget glitrer! En tverrfløytesolo (ekte eller synth?) gir det 70tallspreg, for ikke å snakke om strykerne og Porcaros trommer og hi-hat.

Side 2 åpner med "Girl goodbye", en klassisk jazzrocklåt i Gino Vannelli-stil, rockebeat med mange akkordskifter og discobeat i refrenget. En popifisering av jazzrocken i retning vestkystmusikk. Deretter kommer 21årige Steve Porcaros "Takin' it back", en pop-perle med mye stryk, blåsefills, drivende rytmer og akustisk gitarsolo. Porcaros myke stemme passer godt til låta, og dette er subjektivt sett hans beste låt gjennom hele Toto-karrieren. Så "Rockmaker", der Paich får lekt Elton John igjen. "Hold the line" er nest siste låt, en shufflegroove slik som bare Jeff kan shuffle den, pianotrioler, el-gitar, og et catchy og enkelt refreng med høy allsangfaktor. Dette er platas største hit, og den Toto slo igjennom med. Til slutt: "Angela", en pianobasert Paich-ballade med Lukather på vokal. Pianoets akkorder utover i låta med litt spinetteffekt gir barokke assosiasjoner, helt til låta endrer karakter med trommer og gitar og Paich som en evil sidekick som forsøker å banke vett inn i hodet på den svermende Lukather. "It's a silly situation..." Og slik fades Totos debutalbum ut.

Søndagskonsert i Wigmore Hall, London, 14.09.08

Wigmore Halls konsertplan er god nok grunn til å bosette seg i London for resten av livet. Tenke seg til, kommende søndag spilles mitt yndlingsverk av Debussy - klavertrioen i G-dur! Hvor ofte oppføres den her til lands... Utover høsten skal Lars Vogt spille der, Marc-André Hamelin, Nash-ensemblet, Florestan-trioen, Olli Mustonen, Angela Hewitt skal spille snart, og Andras Schiff spilte der i forrige uke... (Oslo mangler et fast kammermusikktilbud. Vi har flere festivaler i Norge, men hva med resten av året?)

Sist søndag på deres faste Sunday Morning Coffee Concerts spilte Kalichstein/Laredo/Robinson Trio tre Beethoven-trioer. Først den ensatsige Allegretto i B-dur, WoO 39, og deretter den mer kjente trioen i c-moll, Op. 1 nr 3. Til slutt spilte de den aller første trioen i Ess-dur, op. 1 nr. 1. Musikerne begynner å dra litt på årene, de har spilt sammen i over tretti år, og man kunne kanskje ane en biiiiitteliten et-eller-annet hos strykerne... Ikke direkte surt, men ikke helt perfekt i allefall. Pianisten spilte forøvrig veldig fint, med lette og friske løp over tangentene.

En fin konsert alt i alt, og en fin måte å starte en søndag på!

Nova Amadeus Chamber Orchestra i Roma, 07.09.08

I kirken "St. Paul's within the walls" på Via Nazionale i Roma var det barokkonsert forrige søndag. Corrado Stocchi og lille Nova Amadeus Chamber Orchestra spilte Bachs fiolinkonsert i E-dur samt Årstidene av Vivaldi. Morsomt å høre disse verkene spilt av et såpass lite kammerorkester - omtrent ti stykker? Solist Stocchi var trygg og standhaftig, med mange sprell - særlig i de satsene hvor han virkelig kan briljere i Årstidene. Ikke minst i andresatsen på Vinteren - når man kjører melodien for andre? tredje? gang (i allefall siste gang), er det vanlig å improvisere litt over den. Han laget de vakreste små variasjoner som framkalte gåsehud og lykkelige smil, ikke bare hos meg. Og Bach-konserten er jo praktfull i seg selv. En veldig fin måte å tilbringe en søndagskveld i Roma på.

Dagens iPod 18.09.08

• Sylvie Lewis: "My rival"
• Aimee Mann: "Wise up"
• Jackson Browne: "The pretender"
• Sylvie Lewis: "New York"
• Pierce Brosnan: "When all is said and done"
• Lauryn Hill: "A change is gonna come"
• Sting: "Something the boy said"
• Mary Hopkin: "When I am old one day"

Zubin Mehta og Orchestra del Maggio Musicale Fiorentino på Campidoglio, Roma, 04.09.08

En utendørskonsert på Capitol på en varm septemberkveld; Orchestra del Maggio Musicale Fiorentino spiller Beethovens 3. symfoni (Eroica) på Michelangelos flotte piazza, glitrende dirigert av den store Zubin Mehta... det kaller jeg en opplevelse for livet.

Solistkonsert med Marita Kvarving Sølberg, Den norske opera 30.08.08

Først ut i rekken av solister som holder konsert i den nye operaen, var Marita Kvarving Sølberg. Hun var den første norske sanger som vant Dronning Sonjas internasjonale musikkonkurranse i 2001, og er virkelig en av våre beste sopraner. På sin konsert ble hun akkompagnert av Håvard Gimse, og repertoiret var variert. Først noen konsertarier av Mozart, deretter utdrag fra Griegs op. 21 ("Fiskerjenten") og op. 48. Spesielt disse siste sangene er nydelig vakre - med tysk tekst - og mye mer europeisk enn mange av de andre sangene hans.
Deretter en for meg ukjent katalansk komponist ved navn Fernando Obradors, og så kom de nydelige romansene til Reynaldo Hahn. Disse kjenner jeg godt fra platen til Susan Graham fra 1997, og dette er virkelig noe av det ypperste fra den franske La Belle Époque. De siste tre romansene på programmet var av Richard Strauss - "Schön sind doch kalt", "Morgen" og "Zueignung". Ekstranumrene var Puccini-arier fra Turandot og La Rondine. Alt sammen nydelig fremført av Sølberg og hennes unike stemme.

En helt praktfull konsert. Jeg håper det kommer flere plateinnspillinger fra den kanten!

Oslo Kammermusikkfestival: Werner Güra i operaen, 21.08.08

Etter fjorårets nydelige Dichterliebe-fremføring i slottskirken, var det ingen tvil om at jeg ville høre Werner Güra igjen. I mellomtiden har jeg hørt flere av platene hans, både Schubert og Wolf, også en Mozartplate, og han har virkelig seilet opp blant mine favoritt-tenorer sammen med Ian Bostridge - de to er ganske forskjellige. 

I år sang han Schuberts nydelige sangsyklus Winterreise, til dikt av Wilhelm Müller. Dette er den andre syklusen Schubert skrev til Müllers dikt - den første var Die schöne Müllerin. Winterreise er delt i to, med tolv sanger i hver del. Det begynner med kjærlighet mellom den reisende og en pike han må forlate, og fortsetter med tårer, drømmer, snø og vinter, og ender opp med "Der Leiermann" - lirekassemannen, som i sin ensomhet spiller små sørgelige melodier på sin lirekasse uten å få en eneste liten mynt av de forbipasserende. Det er vemodig. Og Werner Güra synger med så mange følelser, dynamikk, kraftig og veldig svakt - helt uten anstrengelse. Det er virkelig en fryd å høre på. Han har en nydelig stemme. Pianisten Christoph Berner akkompagnerte perfekt. Dramatiske tremoloer, clusterklanger, stormen, vinden, klynkende hunder, posthorn, lirekassen ikke minst - alle slike ting presenteres av klaveret, og som vanlig hos Schubert har klaveret og stemmen likeverdig roller.  

Om operaen var det beste stedet å ha en slik konsert på, vet jeg ikke. Det blir mye lyd fra publikum på kammermusikkonserter. Ikke minst når alle blar om i tekstheftet samtidig. Og den sedvanlige og smittsomme hosteepidemien i hver pause var høyst tilstedeværende.

Plateprosjekt - snart ferdig med C

I mitt alfabetiske plateprosjekt som jeg begynte på for snart et år siden, altså der jeg lytter igjennom alle mine plater etter alfabetet (bortsett fra de klassiske, som jeg tar kronologisk etter komponistens fødselsår), har jeg nå kommet et godt stykke uti C. Nemlig CRA. Og dermed dukket Beverley Craven opp - debutplata hennes, som jeg nærmest slet ut da jeg var femten. Noen som husker denne?

Min favoritt på albumet.

Det er flere små fine perler på denne platen - denne var vel en enda større hit. (Jeg tok den opp på video fra pop-programmet Panorama på NRK i 1990, ledet av tvillingbrødrene Robert og Harald Stoltenberg.)

Det har vært en del småkjipt på C, ikke minst en nittitalls Randy Crawford som jeg fikk på jobben en gang. Rett på loppis med den. 

Etter Cra kommer Cro (heldigvis ikke noe Creedence her i huset), nemlig Crosby,Stills&Nash. Hurra!

Ravi Coltrane Group, Victoria 16.08.08

Ravi Coltrane Group avsluttet Oslo Jazzfestival i år, med en storslagen og tre timer lang konsert på Victoria.

Coltrane er usedvanlig god teknisk, og teknikken har et et musikalsk formål. Strukturerte harmoniske låter spilles på en temmelig fri måte, det er ikke noe tvungent over det. Dette er avantgardejazz i ypperste klasse og med de ypperste musikere.

Kvintettformatet er helt perfekt - tenorsaks og trompet må være de bestklingende treblås- og messinginstrumenter sammen. Oktav-, sekst- eller ters-intervall, alt er like fint. Trompetist Ralph Alessi viste seg å være en teknisk trollmann, og på den nydelige balladen komponert av Alice Coltrane, bidro han med en fin og lys obligatstemme med mute.

Låtene var fra katalogene til Ornette Coleman, Joe Henderson, Wayne Shorter, Alice Coltrane, John Coltrane, i tillegg til Ravis egne komposisjoner + en av trompetist Alessi.

Min tidligere kollega Arne har flotte bilder fra konserten.

Stacey Kent, Chat Noir 16.08.08

Det er seks år siden hun var her sist, så norgesvenn er kanskje ikke et begrep man kan bruke om Stacey Kent - men det føles sånn allikevel. Først signering på Bare Jazz på ettermiddagen, smilende og glad og vennlig og søt, deretter konsert på Chat Noir klokka 19, og til slutt enda mer signering og "meeting the fans" i foajeen der. Yndigere vesen skal man lete lenge etter. Og så forelsket i sin ektemann, saksofonist og låtskriver Jim Tomlinson.. Kjolen så forøvrig ut som en kopi av Aileen Quinn sin i filmatiseringen av "Annie". 

Jeg har vært fan av Stacey i mange år, og skulle egentlig høre henne under New York Jazz Festival i 2004, men plutselig ble jeg fridd til den dagen og glemte naturlig nok hele konserten. Nå fikk jeg heldigvis sjansen igjen. Og jeg må bare si: Chat Noir er et supert sted til slike konserter!! Lyden var fin, salen er passe stor, koselig å sitte ved småbord med lamper. Håper virkelig flere konserter kan arrangeres der, og ikke bare alle disse evindelige revyene...

Stacey synger med sin pratestemme, og den er ganske lett gjenkjennelig. Blossom Dearie er muligens en naturlig stemme å sammenligne med, den lett barnslige myke luftige klangen, men samtidig er de veldig forskjellige. Det de har til felles er at det føles ekte, det er genuint og troverdig, og dermed tror man på det de synger også. Låtene Stacey har valgt ut går gjennom en staceyfier, hun setter sitt varemerke på det - og hadde hun sagt at alt hun synger om var selvopplevd, hadde jeg trodd henne. Det har nok noe med låtvalget å gjøre også. 

Bandet har funnet sitt sound. Man vet hva man får. Det er mye bossarytmer, kanskje ikke så underlig ettersom mannen Jim Tomlinson helt klart er i Stan Getz-land når det gjelder tone og stil på saksofonen. Pianisten vekslet mellom flygel og Rhodes, veldig fine linjer, og bassisten og trommisen holdt seg mest i bakgrunnen uten å gjøre så mye ut av seg. 

Nesten alle låtene var fra hennes siste utgivelse "Breakfast on the morning tram" i tillegg til hennes manns "The Lyric", hvor hun også synger mye. Set-lista så omtrent sånn ut: 

• Ice Hotel  (Tomlinson / Kazuo Ishiguro)
• Hard hearted Anna
• I got lost in his arms
• I wish I could go travelling again (Tomlinson / Kazuo Ishiguro)
• Jardin d'hiver
• Show me
• I've grown accustomed to his face
• Breakfast on the morning tram

Pause

• So many stars
• If I were a bell
• Bewitched, bothered and bewildered
• Waters of March
• L'Etang
• So romantic (Tomlinson / Kazuo Ishiguro)
• Samba Saravah
• What a wonderful world
• The trolley song

En låt som ikke ble fremført, men som kan lyttes til på youtube, er Serge Gainsbourgs "La saison des pluies".


Stacey Kent på Cosmopolite, Oslo 30.10.11
Stacey Kent på Cosmopolite, Oslo 18.10.13

Oslo Kammermusikkfestival: Beethoven-dagen 16.08.08

Oslo Kammermusikkfestival vier alltid en lørdag til en spesiell komponist. For fire år siden satt jeg fra frokost til langt etter midnatt og hørte Brahms, året etter var det Mozart og deretter Schubert, og i fjor Schumann. I år er det Beethoven. 

Konserten klokka tolv i slottskirken på Akershus åpnet med noe av det flotteste Beethoven har komponert: Appassionatasonaten, op. 57. Den svenske pianisten Per Tengstrand hamret løs på flygelet med energi og teknisk briljanse, dundret avgårde i fortepartiene og spilte så mykt, så mykt i de langsomme pianissimotaktene. En fornøyelse å høre. Appassionata har mange sterke følelser, og ble skrevet i den perioden hvor Beethoven virkelig begynte å bli døv. 

Tengstrand akkompagnerte også cellisten Fredrik Schøyen Sjölin i Beethovens tredje cellosonate op. 69. Denne sonaten ble skrevet i det mest produktive året av Beethovens liv, der han også skrev fiolinkonserten, de to trioene i op. 70, og han fullførte og ga ut 5. og 6. symfoni. Sjölins cello klang vakkert, og han fikk fram de nydelige små melodilinjene veldig flott. 

Jeg får dessverre ikke hørt flere av Beethoven-konsertene i dag, men kommer sterkere tilbake senere i festivalen. 

Paul Bley i Kulturkirken Jakob, 15.08.08

Den amerikanske jazzpianisten Paul Bley (75) hadde solokonsert i kveld i forbindelse med Oslo Jazzfestival. Bley har hatt en lang karriere, spilt med alle de store (Parker, Webster, Blakey, Rollins, Coleman, Giuffre ikke minst), har spilt inn godt over hundre plater, og fjorårets soloalbum "Solo in Mondsee" har allerede rukket å bli legendarisk. Akkurat som Bley selv. Han har gjort utrolig mye for utviklingen av avantgardejazzen og frijazzen; frigjøring fra konvensjonene. Et stort forbilde med mange etterfølgere, som f.eks. Keith Jarrett.   

Konserten varte i ganske nøyaktig én time, hvilket er helt perfekt på en solokonsert. Han spilte tre låter + et lite ekstranummer - og jeg tror ikke mye av dette er skrevet ned. Han er en improvisasjonens mester, det går heftig for seg både melodisk, harmonisk og ikke minst rytmisk, men det er hele tiden en tonalitet i det, små melodier, fine harmoniske løp. 

 

Det blir spennende å høre opptaket. 

(Publikum var ganske flinke til å være stille, med unntak av et par hosterier - hvordan kan hosting være smittsomt? Det har jeg aldri forstått.)

(se så kjekk han var da han var ung)

In memory of Isaac Hayes

Isaac Hayes ble i dag funnet død ved siden av tredemøllen sin... Veldig sørgelig, 65 år er ingen alder, og særlig ikke når man er eier av en helt trolsk og vidunderlig soulstemme av det kaliber.

Her framfører han den herlige "Never can say goodbye", som i og for seg har en riktig symbolsk tittel - Isaac Hayes kan man aldri si farvel til.

Django headspin

En sløv lørdag ettermiddag, Django Reinhardt på stereoen, zapper hvileløst mellom kanaler, kommer til Eurosport 2. Mesterskap i breakdance, Brasil mot Korea. Tv-lyden er av. Gutta danser dermed til stringswing, og helt i takt. "Sweet Georgia Brown" er som skapt for breakdance. Det skulle gamle Django ha visst!

Update

Siste nytt om plateprosjektet: Etter Cohen kom jeg til Collins, as in Phil. Jeg visste ikke at jeg hadde noen plater med han, bortsett fra kanskje en av de eldste soloalbumene på vinyl, men vips - der var to stk på cd. Jeg tror kanskje jeg fikk dem da jeg jobbet i musikkbutikk for 10-12 år siden. Og egentlig trodde jeg jeg var ganske ok med Phil, iallefall Genesis, så jeg ble litt overrasket over hvor kjedelig det plutselig var (Altså Phil solo. Genesis liker jeg fremdeles). Men ok, bort med dem. Dette plateprosjektet er også et ryddeprosjekt!

Gleden ble desto større da jeg så at Elvis Costello er nestemann! Nå fordyper jeg meg i hans verker, og snart er det tid for min favoritt - "Painted from memory", som helt klart skal omtales under "mine favorittplater" før eller senere. Mmmmm. Snart kommer Cowboy Junkies.

Ellers har jeg kommet midt i Brahms når det gjelder klassisk, og til Paul Bley på jazzen.

Dagens iPod 30.07.08

• Donald Fagen: "I.G.Y"
• Jimmy Webb: "Piano"
• Christian Falk: "Sadnuss"
• ABBA: "Andante, andante"
• David Bowie: "Win"
• Blossom Dearie: "Plus je t'embrasse"
• Harry Nilsson: "Dayton, Ohio 1903"
  
  

Dagens iPod 29.07.08

• David Bowie: "Tonight"
• Billy Joel: "Just the way you are"
• Bugge Wesseltoft: "Changes"
• Margaret Whiting: "Let's begin"
• The whitest boy alive: "All ears"
• The Arcade Fire: "Neon bible"
• Michael Jackson: "Got to be there"
• America: "The border"
• Frank Sinatra: "At long last love"
  

Carl Philipp Emanuel

Jeg fordyper meg i Carl Philipp Emanuel Bachs mange "Sonaten für Kenner und Liebhaber", og leser litt i biografien hans på Grovemusic.com mens jeg lytter. Der står følgende å lese:

"He was baptized on 10 March 1714, with Telemann as one of his godfathers."

Og jeg kan levende se det for meg. Bittelille to dager gamle Carl Philipp Emanuel, med en bittebitteliten Bach-parykk, i armene på Telemann med en ti ganger så stor parykk.. mens kongen av hårpryd og far til barnet, Johann Sebastian, sitter på galleriet og dundrer på orgelet.

Maleriet over er coverbilde på en Naxos-plate med CPEs fløytesonater, og denne kjøpte jeg i 19årspresang til min kusine for mange år siden kun fordi han så så stygg ut. Platen viste seg å være veldig fin. Men se blikket hans...!

Nesten identisk

Corinne Bailey Raes debutplate som kom for et par år siden, har flere låter med hitpotensiale. Men da jeg hørte "Breathless", begynte jeg å synge med - bare at jeg sang Tamias "You put a move on my heart" fra en eller annen Quincy Jones-plate. Hmmmm. Refrengene er så å si identiske. Melodien har små variasjoner, men harmoniene og rytmen og soundet er da temmelig likt....!

Hør her: 

og her: 

I tillegg er det en Tower of Power-låt som har mye av det samme - "Please come back to stay" fra plata T.O.P. Et lite utdrag kan høres her, litt nede på siden der låtene er listet opp (klikk på pilen foran låt nr tre).

Populær vending, denne vekslingen mellom dur og moll i en slags langsom rhythm&blues-6/8-takt, altså. 

Corinne Bailey Rae har skrevet sin låt sammen med Marc Nelkin, mens Tamias låt er skrevet på et mye tidligere tidspunkt av geniet Rod Temperton (han som bl.a. har skrevet Michael Jacksons "Rock with you" og "Baby be mine", Patti Austin og James Ingrams "Baby come to me", George Bensons "Give me the night", og ikke minst Manhattan Transfers fantastiske "Spice of life").

Dagens iPod 28.07.08

• Blossom Dearie: "Bring all your love along"
• Prefab Sprout: "Pearly gates"
• George Michael: "Through"
• Blossom Dearie: "Touch the hand of love"
• Fleet Foxes: "White winter hymnal"
• Dennis Wilson: "Constant companion"
• Ella Fitzgerald: "Someone to watch over me"
• Mary Hopkin: "Silver birch and weeping willow"
• Serge Gainsbourg: "Chez les yé-yé"
• Julie London: "Bewitched"
• Goldfrapp: "Road to somewhere"
• Barbra Streisand: "All in love is fair"
• The Police: "Roxanne"
• Roland Shaw: "The look of love"
• Rufus Wainwright: "Not ready to love"
• Corinne Bailey Rae: "Call me when you get this"
• America: "Mitchum junction"
• Kate Bush: "The big sky"
• Billie Holiday: "I thought about you"
• Ella & Louis: "Summertime"

Dagens iPod 24.07.08

• The Singers Unlimited: "Someone to light up my life"
• James Taylor: "Family Man"
• Saint Etienne: "Been so long"
• Pat Metheny Group: "The girls next door"
• Crosby, Stills, Nash & Young: "Dream for him"
• Nancy Wilson: "Elevator beat"
• Kenny Dorham: "My ideal"
  

Dagens iPod 22.07.08

• King Crimson: "Starless"
• Minnie Riperton: "Perfect angel"
• Pat Metheny Group: "Dream of the return"
• Prefab Sprout: "Andromeda Heights"
• The Whitest Boy Alive: "Figures"
• The Singers Unlimited: "The fool on the hill"

Chicago, konsert på Sentrum Scene 19.07.08

Aiaiai, dette var morsomt! Jeg har aldri hørt Chicago live før, men har sett flere konserter på tv og fått et nokså realistisk inntrykk av hvordan de høres ut live. Men man vet jo aldri.

Det er noe med Chicagos svært varierte låtkatalog som gjør at mitt forhold til dem strekker seg fra veldig godt til temmelig dårlig. Jeg liker alle de gamle hitsene fra 60- og 70-tallet, de aller første platene, og jeg har naturligvis et forhold til Chicago 16, 17 og (særlig) 18 som alle andre - men da jeg hørte Chicago 19 igjen forleden dag, holdt jeg på å bli gal av kjedsomhet og desperasjon. Ikke en eneste låt på den plata fenger.

Jeg skrudde ned forventingene til konserten. Jeg tenkte at Robert Lamm kanskje var litt rusten. Jeg tenkte at de kanskje var slitne. Jeg fryktet at de bare ville spille de kjedelige låtene.

Så når de begynner konserten med "Questions 67 and 68" fra debutplata, og fortsetter med "Make me smile" - da er vi godt i gang. Jason Scheffs stemme og bass-spilling sitter som ei kule, jeg kan ikke tenke meg noen andre som kunne erstatte Peter Cetera på en bedre måte. Bill Champlin synger også godt fremdeles, selv om han var relativt ukarismatisk og gjemte seg bak orgelet sitt - helt til han fikk kjøre sin egen medley (dessverre med dølle låter); da steg han fram med gitaren. Bobby Lamm er Bobby Lamm, Chicagos stemme, hans hvite porselenstenner skinte, og mine tenåringsfølelser blusset opp igjen... (Blåserekka var delvis byttet ut - om det er permanent, vet jeg ikke, men det var jo et savn at ikke Pankow himself var der.)

Allsang var åpenbart umulig å unngå på balladene - "If you leave me now", "Hard to say I'm sorry", "Hard habit to break".. Noen nye låter, samt "In the mood" fra storbandplata deres. Men høydepunktene for meg var de to tidligere nevnte åpnerne, i tillegg til "Saturday in the park", "Beginnings", "I'm a man", og naturligvis "Does anybody really know what time it is". Og siste ekstranummer: "25 or 6 to 4" - ikke uventet.

HERLIG! Chicago ruler. Det er morsomt å bli positivt overrasket.

Bobby.

(Det er mange år siden sist jeg var på en konsert i genren vestkystmusikk. På første halvdel av nittitallet var jeg på alle, og på den tiden kom artistene hit jevnlig. Bill Champlin var her hvert år. Jeg ble kjent med publikummere fordi vi alle var på hver konsert. Derfor var det moro nå i kveld å høre folk rundt meg prate om nettopp disse konsertene, og jeg måtte jo bare blande meg i diskusjonen og informere om at en av konsertene på Jay Graydon-turnéen fra 1994 med Steve Porcaro og Joseph Williams nå er ute på dvd fra japanske Amazon!)

k.d. Lang, konsert på Sentrum Scene, 16.07.08

k.d. Lang er hands down en av de aller proffeste jeg noensinne har hørt på konsert. Hun har en helt unik stemmekontroll. Første gang jeg hørte henne var i Carnegie Hall i 2004 med Brooklyn-filharmonien (anmeldelse her), og da som nå var det helt utrolig og svært sjeldent å høre noen som er så på pitch absolutt hele tiden. Hun veksler mellom lange klare og kraftige brystklangvokaler, og myke luftige toner med vibrato. Låtene hennes er skrevet nettopp så hun kan briljere mellom disse to ganske forskjellige stemmetypene, som hun behersker så knakende godt. Akkurat det samme sa anmelderen i 2004: "she discreetly flaunted her technique, drawing out notes and shading them from sustained cries into softer, vibrato-laden murmurs". Spot on!

Bandet bestod av fem unge menn med dobbelt så mange instrumenter - det var piano, orgel og trekkspill, banjo og steelgitar og alt som hører med. Alle koret også, og det er et viktig element i k.d. sine låter. På platene har hun de fleste vokalsporene selv, tette harmonier, og det klarte bandet fint å få til (en av dem hadde veldig fin falsett). Lydbildet var perfekt.

De spilte en del låter fra den nye plata "Watershed", en del fra den kanadiske låtskriverplaten "Hymns of the 49th parallell" (Helpless, Hallelujah, The Valley), en del av de gamle hitsene (Miss Chatelaine, Constant Craving), én (Smoke rings) fra "Drag" (som jeg liker veldig godt), og ingenting fra den gule "Invincible summer" (som jeg liker aller best). Dessuten "A kiss to build a dream on", en vakker Ruby/Hammerstein-jazzballade med steelgitar.

Jeg er ikke så veldig glad i allsang, at publikum skal synge - jeg går på konsert for å høre artisten, ikke naboen. Heldigvis var det ikke så mye allsang. Det er alltid et pluss.

(Dog, det var ett tilfelle av "nå synker jeg snart gjennom gulvet", og det var da k.d. sa "One of my favorite singers is Norwegian - wanna guess?" - og veldig mange ropte "sissel!" "kyrkjebø!"... eeeh. KNAPPAST. Den hun skulle fram til var selvfølgelig Peggy Lee, ikke helnorsk akkurat - men i Amerika sier man gjerne at man er Norwegian om man er 1/4 eller til og med 1/8 norsk. Ærlig talt - Kyrkjebø?!)

For nybegynnere vil jeg anbefale nettopp "Drag" og "Invincible Summer". Og "Ingénue". Det er vakre melodier, veldig fine arrangementer, harmonier, vokalarr, og sikkert fine tekster (jeg er dårlig til å høre på tekstene). Lydbildet er er kjølig og breezy, og samtidig fullt av varme.

Og gå for guds skyld på konsert hvis du har mulighet!

Klipp fra Youtube:

Miss Chatelaine

Constant Craving

Love's Great Ocean (ikke live)

Consequences of Falling (ikke live) (en av de aller aller beste låtene)

Dagens iPod 17.07.08

• Todd Rundgren: "I saw the light"
• Sting: "Saint Augustine in Hell"
• Serge Gainsbourg: "Chez les Yé-Yé"
• Donovan: "Mellow yellow"
• Mel Tormé: "Hit the road to dreamland"
• The Zombies: "Brief Candles"
• Barry Manilow: "I'm your man"
• Saint Etienne: "Dutch tv"

Nils Petter Molvær, konsert på Rockefeller 11.07.08

Bruce Springsteen på Valle Hovin 08.07.08

Oioioi, hvilken energisk og sprek mann Bruce er. Tenk å holde det gående i tre timer, kveld etter kveld, uten særlig pause mellom låtene! Og Max Weinberg er virkelig groovemeister nr. 1. Little Steven hørtes ut som en kråke. Lofgren var Lofgren. Clarence var kanskje litt redusert? Men ikke spillemessig, han har da jammen Clarence-soundet fremdeles.

Jo, dette var moro. Særlig fordi de spilte en av mine favorittlåter fra Born In The U.S.A, nemlig "Bobby Jean". All kudos til Bruce og the E Street Band for å ta låtønsker fra publikum på sparket. Tenk om flere artister kunne gjøre det samme!

Dagens iPod 08.07.08

*Judy Collins: "The long and winding road"
*Knut Riisnæs & John Scofield: "Strangers to the light"
*Knut Riisnæs: "The search"
*June Christy: "My one and only love"
*Billy Joel: "She's got a way"
*Kansas: "Dust in the wind"
*Bert Kaempfert orchestra: "Cerveza"
*Whitney Houston: "Someone for me"
*Prefab Sprout: "A prisoner of the past"

Dagens iPod 07.07.08

*Prefab Sprout: "Desire as"
*Stevie Wonder: "Heaven is 10 zillion light years away"
*Erroll Garner: "Russian lullaby"
*America: "Survival"
*The Chaquito Big Band: Theme from "They call me mr. Tibbs"
*Cannonball Adderley + Nancy Wilson: "The old country"
*Billy Joel: "You're only human"
*Frank Sinatra: "I see your face before me"
*Rebecka Törnqvist: "Cuckoo"
*James Dean Bradfield: "To see a friend in tears"
*Ray Conniff Singers: "Music to watch girls by"
*Crosby & Nash: "Luck dragon"
*David Crosby: "Games"
*Beady Belle: "On the ground"
*Prefab Sprout: "Cruel"
*Jeff Lorber: The other side of the heart"
*Eliane Elias: "Moments"
*Annie: "Heartbeat"
*Judy Collins: "I'll follow the sun"
*Michel Legrand: "Di-gue-ding-ding"
*Augusto Alguero: "Discotheque"
*Whitney Houston: "You're still my man"
*Rufus Wainwright: "Tulsa"
*Julie London: "I got it bad"
*Glen Campbell: "You might as well smile"
*Iron & Wine: "Pagan angel and a borrowed car"
*Pat Metheny: "Above the treetops"
*Sarah Vaughan: "Jim"
*Etta James: "The man I love"
*Air: "Mike Mills"
*The Singers Unlimited: "Like someone in love"
*The Carpenters: "Sing"
*Stevie Wonder: "Give your love"
*Beady Belle: "When my anger starts to cry"
*Dupree, Simon & The big sound: "Kites"
*Toto: "I'll be over you"
*Wham!: Wake me up before you go-go"
*Al di Meola & Friends: "That's the truth"
*The Walker Brothers: "Make it easy on yourself"
*Shirley Jones: "Do you get enough love"
*Crosby, Stills & Nash: "Arrows"
*3-11 Porter: "Surround me with your love (Mental Overdrive Mix Edit)

The other guy

Jeg fant komponistbilder, små malerier i tacky gullrammer, på loppis i dag. Et av Schubert, et av Schumann, og et av ... the other guy. Jeg tror det er Sibelius. Hjelp meg å sammenligne, please:

Det er vel han?

Oppsummering

Jeg jobber stadig med mitt plateprosjekt. Ingen detaljert gjennomgang i dag, men følgende komponister kan i allefall nevnes som unnagjort:

• Franz Liszt - hadde veldig lite av han - kun én pianoplate... Note to self: Skaff noe av orgelmusikken hans.
  
• Wagner - Tristan og Hollenderen i sin helhet, og bare utdrag fra Ringen på én cd.. Litt tiltak å kjøpe hele samlet. Mye penger på en gang. Og frykt for å velge feil innspilling.
• Verdi - La Traviata naturligvis, et høydepunkt i denne runden. Maskeballet, Otello, diverse operakor... men hvor er Otello? Nabucco? Il Trovatore? Rigoletto? Man får avdekket mangler ved en slik gjennomgang, det er bra.
  
• Clara Schumanns klavermusikk
• Offenbachs Orfeus i underverdenen
• Cesar Francks fiolinsonater as we speak, og da blir det straks Francks orgelmusikk også. Det gleder jeg meg til. Nydelig!

Jazz har jeg "ignorert", er stadig på B (alfabetisk), Art Blakey om jeg ikke tar feil. Vil gjerne fortsette her også!

Pop... Mye veldig forskjellig. Lori Carson, Joe Cocker, Eric Clapton, Cloroform, Bill Champlin, Chicago (60talls, 70talls, og 80talls). Straks Elvis Costello!

Mine favorittplater: Donald Fagen "The Nightfly"

Donald Fagen fra Steely Dan gikk solo i 1982 og ga ut suksessalbumet "The Nightfly". Det var forøvrig en av historiens første digitale innspillinger. (Jeg kjøpte min omtrent ti år senere, på His Masters Voice i London i en alder av 17. Jeg hadde hørt på den siden ungdomsskolen, men bare på opptakskassett...)

Fagen spiller selv orgel, synthesizer, munnspill, el-piano osv i tillegg til å synge. Han har skrevet alle låtene bortsett fra én, "Ruby Baby". Musikerne han har med seg er bl.a. Jeff Porcaro og Ed Greene på trommer, Marcus Miller og Abe Laboriel på bass, Brecker-brødrene på blås, Larry Carlton på gitar osv.

Klassikerstatusen til et album kommer ofte av at albumet belyser, beskriver og er et eksempel på tiden det ble laget i, både i innhold og teknikk. "The Nighfly", derimot, er en slags hommage til sent femti- og tidlig sekstitall, Kennedytiden, en ung gutts oppvekst med radioen tett inntil øret. Kald krig, boligfelt med like hus på rekke og rad som kommer opp i en fei og med gjørme rundt, fordi gresset har ikke fått tid til å gro ennå. Jazzen og radioen var en deilig virkelighetsflukt fra alle slags trusler. Det kan minne litt om filmen "Good night, and good luck" fra 2006.

På forsiden sitter Donald Fagen i et typisk radiostudio og snakker inn i en gammel mikrofon, platespilleren står ved hans side, og dette er helt klart the graveyard shift - altså nattradioen, når de aller fleste sover og kanskje en og annen loner sitter i sin insomnia og lytter til DJ Lester the Nightfly, som han kaller seg i tittellåta. Forøvrig platas beste låt, mye takket være Porcaros stødige groove. Litt vemodig er den også. "You'd never believe it, but once there was a time when love was in my life," sier Lester.

Låtene har litt forskjellig personlighet, noen viser tilbake til en slags R&B-sound ("Ruby baby") og hammondorgel-swing ("Walk Between Raindrops"), noen er mer jazzinspirerte (den nydelige "Maxine), en annen er som et karibisk cocktailparty ("The Goodbye Look"), men totalt sett er dette en knakende god pop-plate. Donald Fagen er så clever, arrangementene er så fine, vokal-arrene likeså. Tekstene hans er alltid poengterte og ordene velvalgte. Hver låt er små historier som tilsammen gir dette bildet på hans oppvekst med drømmer, frustrasjoner og teknisk optimistiske framtidsvisjoner.

Det mine favorittplater ofte har til felles, er nettopp denne helheten og tematikken som gjør at de spilles fra ende til annen i den rekkefølgen de er ment å spilles. "The Nightfly" er intet unntak i så måte.

To ting jeg ikke kan forstå

1. Hvorfor er det sånn at når en ufaglært mann som jobber med noe helt annet, plutselig reiser rundt og synger operaarier med flat og klangløs stemme, går Ola Nordmann mann av huse for å høre han live eller kjøpe platen hans? Mens når godt trente og dyktige operasangere med nydelige stemmer og god teknikk synger de samme ariene og gir ut plater, blir det kalt finkultur og sett ned på... Hvorfor skal ufaglærte halvgode/halvdårlige utøvere være mer interessante enn faglærte og virkelig gode?


2. Hvorfor må det være sjelløs og urtråkig new age-bølgeskvulp-harpemusikk hos frisør eller på spa for at man skal slappe av? Eller enda verre - panfløyteversjoner av kjente hits? Jeg fikk massasje i fjor på en helt ny spa, og der var det Roxette-låter spilt av panfløyte - antagelig en synth. Jeg slappet ikke av et sekund, jeg måtte anstrenge meg for å ikke sprute ut i latter ved tanken på Per Gessle som danset rundt massasjebordet som skogsguden i pels-shorts og små horn i panna, spillende "It must have been looove, but it's oooooover no-o-ow" på sin fløyte..

Eller da jeg var hos hudpleier og skulle slappe av i et kvarter med lavendelmaske - og Celine Dion-panfløyte. Etter et par Celine-låter ble det stille, også begynte det etterhvert en ny låt som jeg gjenkjente som Richard Marx' "Now And Forever" fra 1994. Jeg tenkte gudskjelov, her hører jeg i allefall Bruce Gaitsch' velkjente gitarklimpring, dette er takk og pris originalen! Men da Richard skulle ha begynt å synge "Whenever I'm weary...", kom istedet "Fu-fuu-fuu-fu-fuuu-fuuuuu..."

I rest my case.

Hvis jeg skulle hatt en salong av et eller annet slag, eller vært tannlege, tror jeg jeg hadde spilt musikk litt bevisst. Kanskje sett an kunden. Eller bare kjørt på med Mozart-sonater og Haydn-kvartetter, som kan være minst like avslappende som bølgeskvulp - men mye mye vakrere og mer givende å høre på. Og ikke Enya. Og i HVERTFALL IKKE Secret Garden.