Prince i Forum, København - OG EKSTRAKONSERT PÅ AMAGER BIO!! - 20.10.10

Foto: Mitt

Hvor skal man begynne... Prince beviste nok en gang at han er musikernes musiker, en ekte musiker som elsker å spille for fansen sammen med bandet sitt; han trakterer alle instrumentene på scenen og synger med en stemme som ikke har forfalt det grann de siste tretti år. Og gitarspillet! Han er en av de beste gitaristene jeg vet om, og på mange måter viderefører han Jimi Hendrix' arv både i melodiføring, improvisasjon og harmonier.

Det stappfulle Forum kokte, og han lirte av seg den ene hit'en etter den andre. Han duellerte i en slap-bass-sekvens med sin danske bassist Ida Nielsen (bare Prince kan komme unna med slap-bass i 2010!), han spilte perkusjon med Sheila E og la av og til fra seg gitaren for å danse. Energi, utstråling, ekte musikkglede og et grunnleggende musikalsk talent - Prince er virkelig funk-guden over alle.

Set-lista i Forum:
Renato Intro
Future Soul Song
Uptown
Raspberry Beret / Cream
Cool
Let's Work
U Got the Look
Bridge Over Troubled Water
Pearls B4 The Swine
Love... Thy Will Be Done
Purple Rain
Controversy
Let's Go Crazy
Delirious
Let's Go Crazy (reprise)
1999
Shhh
A Love Bizarre
Prince on bass
Sexy Dancer vs Le Freak
If I Was Your Girlfriend
Kiss
Sometimes It Snows In April

The Glamorous Life

Peach Dreamer (aborted)
Dance (Disco Heat)
Baby I'm A Star

Han er kjent for å narre publikum med sine ekstranummer, hvorav de siste gjerne kommer når nesten alle har forlatt salen og lyset er på. En heldig gjeng fikk oppleve tre låter til slutt, mens vi andre hutret oss hjemover, lykkelig uvitende (og desto mer ulykkelig vitende senere på kvelden da vi fikk høre om det).

Til gjengjeld - og her snakker vi om en av mitt livs største konsertopplevelser - fikk vi ved midnatt greie på at han skulle holde en konsert til i går kveld, på Amager Bio - en liten konsertsal på størrelse med John Dee, bare noen hundre meter unna leiligheten der jeg hadde losji. Det var for godt til å være sant, jeg måtte finne ut om det var sannhet bak ryktene, og vi gikk ut og var der på få minutter. De ventet visstnok kaos og slåssing om billettene siden stedet ikke kan slippe inn flere enn omlag ni hundre, men det hele gikk greit og relativt ryddig for seg (med unntak av typiske rykter som oppstår i konsertkøer der ingen helt vet hva som skjer). Etter to og en halv time i kø midt på natta i kulda var vi inne, sammen med bare noen hundre andre - det var ikke fullt en gang - og et kvarter senere kom selveste Prince og The New Power Generation på scenen, dro i gang funknummer etter funknummer, og holdt det gående i to timer....!! Kvarterslange låter i ekte Prince-groove som er noe av det mest groovy noensinne, Prince og gitaren... Jeg stod fire meter unna han, og man kunne virkelig se hvordan han digger å spille for fansen, gjerne i slike små forhold (stadionkonserter kan sikkert føles litt fremmedgjorte med den store avstanden mellom scene og publikum). Sheila E var on fire, kordamene likeså - for noen stemmer!! Og Prince selv; jeg har ikke ord. Jeg var i seng halv seks, og stod opp en time senere for å reise hjem. Jeg drømte at det hele var en drøm, og da jeg våknet og husket at alt var sant, ble jeg nesten svimeslått på ny. Hvor ofte opplever man sånt? Intimkonsert med en av vår tids musikkhistories aller aller ALLER største (og med rette) stjerner??

Set-liste i Amager Bio (med forbehold om feil og mangler; hentet fra nettforum):
Stratus
What Have You Done For Me Lately / Partyman / It´s alright / Give It To Me Baby
DMSR
I Want to Be Free (Ohio Players)
How Come U Dont Call Me Anymore
Guitar
Sticky Like Glue Dreamer

See what I mean? GOD.


Foto: Mitt!

Daniel Barenboim, Staatskapelle Berlin og Lang Lang, Konzerthaus Berlin, 15.03.10

Den 15. mars var vi i Konzerthaus og hørte Daniel Barenboim lede Staatskapelle Berlin. Jeg har jo helt glemt å skrive om det, paradoksalt nok. Barenboim er en legende.

Aller først spilte strykerne Schuberts D.714, "Gesang der Geister über den Wassern", hvor mannsstemmene fra Staatsopernchor sang åttestemt. Jeg må innrømme at operakorsangere for meg ofte blir litt for individuelle i stemmene, det høres nesten ut som et ensemble av solister.


Etterpå spilte Lang Lang Beethovens konsert for klaver og orkester nr. 3, op. 37, c-moll. Han spiller fint, men virker som om han ramler ut i blant og tenker på noe helt annet. Barenboim og orkesteret får begge tomler opp, skulle bare mangle. Å se de virkelig store dirigentene i aksjon er en opplevelse.

Det var morsomt å sitte på første rad såpass tett på dem - det blir ikke den avstanden som det er f.eks. i Oslo Konserthus.

En fin vårkveld i Berlin!

Oslofilharmonien og Christian Ihle Hadland, Oslo konserthus, 25.08.10

Sesongstart i konserthuset, lukket konsert med invitasjoner for kulturpersonligheter og presse og en drøss med politikere. Samme konsert settes opp i morgen, men det sies at det er utsolgt. Konsertgjengere med billett kan i allefall glede seg, for Christian Ihle Hadland briljerte ved flygelet i Chopins andre klaverkonsert - som jeg ikke kan huske å ha hørt live før, men jammen ønsker jeg at jeg får høre den igjen snart. Jeg var spesielt glad i andresatsen da jeg var 17, og hadde en gammel Sony-innspilling som jeg spilte om og om igjen. Så er den også svært vakker, med en drømmende partier og svevende stemning av pianotriller akkompagnert av duse strykere.

Denne konserten er nok et bevis på at klaverkonserten som form er min yndlingsverktype hva orkestermusikk angår. Klaveret og orkesteret utfyller hverandre så godt, og klinger så godt sammen.

Etter pause spilt orkesteret Brahms' andre symfoni, med pastorale linjer, horn og fagott og fløyter, og en svært energisk avslutning i siste sats. Fint!

Ornette Coleman, Oslo Jazzfestival (Den norske opera og ballett), 16.08.10

Å være på konsert med den som utviklet frijazzgenren, å høre musikken bli spilt av den nærmeste til å kunne kalles grunnleggeren - det er nok ikke noe man har opplevd så mange ganger her i byen. Ornette Coleman har ikke vært særlig mye i Oslo (kun én gang på 70-tallet?), og han har rundet åtti. Dog - alderen til tross, er det ingen tegn til at han har tenkt å gi seg nå.

Pent kledd med skarp press i buksa, oxfordsko og blazer, og med sin hvite altsax i hendene, satte han i gang med jamrende glissandoer som bare han kan, og han holdt det gående i over halvannen time sammen med sine tre medmusikere (deriblant sønnen Denardo, hans faste trommeslager gjennom flere tiår). Det er kaos under kontroll, det er vakre melodilinjer, det er mye lyd. En slags datidens bylarm? Biltuting og industristøy, musikk og melodier som kommer ut gjennom åpne vinduer, er det dette han forsøker å illustrere? (Legg til hiphop-rytmer, og man har dagens New York!)

Kontrabassisten hadde litt lydproblemer, litt feed, og hans melodiske spill med bue kom dessverre ikke alltid like rent ut. El-bassisten imponerte mer - han må ha strenget om bassen lysere, den hadde nesten gitarklang. Han var godt skolert i å ta opp Ornettes små linjer, repetere dem og spinne videre, og de to var svært samspilte. Trommisen dundret avgårde, han var innom flere genrer og beats, og heldigvis var det en scenearbeider som så cymbalen som var i ferd med å skli - og fikk reddet den før den deiset i gulvet.

Preludiet fra Bachs første cellosuite har jeg aldri hørt akkompagnert av trommesett før (med mindre James Last har spilt den inn, men det tror jeg ikke). Kontrabassen hadde melodien, litt haltende i blant, og Ornette improviserte. Et noe småabsurd innslag, men morsomt også - og et godt eksempel på at musikk er musikk, man kan bruke det uavhengig av genre, det er ikke hellig.

Ornette var seg selv. Den gjenkjennelige tonen i saxen, litt klagende og stadig balanserende på kanten til det man ellers kaller surt, men som i Coleman-universet er helt, helt riktig. Mange fine klanger, ganske fritt fra alle konvensjoner, ikke minst harmonisk. Det er uunngåelig å trekke inn alderen hans, for man kan ikke vente at alle åttiåringer er i så god spilleform som de har vært. Men Ornette har vært aktiv i godt voksen alder, ikke minst på midten av nittitallet da han pøste ut plater (jeg jobbet i platebutikk da og husker det godt), og etter hva jeg kunne høre, jobber ikke alderen i mot han. Han er hverken kortpustet eller sen i bevegelsene. Han har en fin tone.

Som sagt er denne genren velkjent, ikke minst i Norge har det vært mange etterfølgere som man jo har hørt live mange ganger. Men her fikk vi altså oppleve The Big Kahoona, han som startet det hele. Ringen er sluttet. La oss håpe mannen kan fortsette å gi konserter i noen år til!

Les Wikipedia-artikkelen for en oversikt over Ornette Colemans karriere. Og hvilken karriere... Han er en av de virkelig store, og vi har mye å være takknemlig for - ikke bare for hans egen produksjon og innsats, men også for den inspirasjonen han har gitt alle som har kommet i kjølvannet. En av mine personlige favoritter, Pat Metheny, spiller rett som det er Coleman-komposisjoner, og er en av de få som har oppnådd å ha Ornette som bidragsyter på egne album. "Lonely Woman", en av Colemans mest kjente låter som også er gjort av utallige andre musikere, ble ekstranummer på denne minneverdige konserten - til stor jubel fra fansen.

(Dessuten anbefaler jeg virkelig å gå inn på hans hjemmeside, hvor man ved å trykke på de fargede trekantene kan lage egne Ornette-komposisjoner!)

Stevie Wonder, Koengen, Bergen 18.07.10

Å legge opp sommerferien og reisemål etter mine musikalske helters kalender, er slett ikke nytt for meg. I år ble det Bergen og Stevie Wonder - helt naturlig, sånn er det. Kommer de til Norge/Skandinavia/Europa, drar man dit. Nå har han spilt i Molde (men det året hørte jeg han i Stockholm istedet, mye bedre), Hamar (Vikingskipet har aldri vært og kommer aldri til å bli en bra konsertarena) - og i kveld i Bergen. Utstyrt med regnklær møtte vi opp med godt humør inne på festningsområdet, og med unntak av noen få dråper mot slutten av konserten, var det oppholdsvær og fint. På vei ut åpnet himmelens sluser seg.

Stevie fylte 60 i mai, og er usedvanlig opplagt og energisk. Man kunne gjerne tro at man i hans alder kunne merke et begynnende forfall - særlig grunnet den ekstremt lange karrieren - men mannen har fremdeles stemmen til en ungdom, og har ingen problemer med å nå opp på de høye tonene han la nivået til da han var femten. Han ser ut til å kose seg glugg på scenen, de mange musikerne er svært samspilte og følger han i ethvert krumspring han legger opp til, og koristene har stemmer som norske popstjerner knapt kan drømme om. Bandet bestod som vanlig av tre slagverkere, to gitarister, to keyboardister, en trompetist, en saksofonist, og bassist - i tillegg til en gjeng perkusjonister som kom inn på slutten.

Konserten åpnet med at Stevie selv kom ruslende ut alene, uten følge - spillende på en keytar, altså en keyboard-gitar (Roland om jeg ikke tar helt feil). Han gikk sakte, sakte, nærmet seg mikrofonen, og fant den ved å rope "YEAH!" gjentatte ganger. Så kom bandet inn, og de spilte "My eyes don't cry", som gikk rett over i "Master blaster (jammin')" fra "Hotter than July" (1980) som i skrivende stund har festet seg i hodet. Deretter "We can work it out", Stevies kanskje mest kjente Beatles-cover, som han gjorde i 1970. Så "As if you read my mind", etterfulgt av "If you really love me", som alltid er en publikumsfrier. Deretter "Overjoyed", en av de fineste åttitallslåtene hans, som i Stockholm i 2004 fikk tårene til å trille. Denne gangen i en kortere versjon, men like fin for det. Hvor mange tonearter er han innom?!

Etter en liten sekvens der de spilte Alicia Keys' "Empire state of mind" over anlegget (for å få oss til å synge for han?), gikk han i gang med en hitparade - "Higher Ground", "Don't you worry 'bout a thing" og "Living for the city". (Og her har vi et glitrende eksempel på hvor lite jeg egentlig tenker over teksten i popmusikk... I vårt bryllup hadde vi så mange musikalske gjester at vi hadde fem forskjellige ensembler som spilte utover kvelden. Ett av dem var et Stevie Wonder-band, som hadde fått fire låter å øve på - fire av våre favoritter, og en av dem var nettopp "Living for the city". Først nå i kveld skjønte jeg at teksten i grunnen ikke er så romantisk.)

Så: "Isn't she lovely". Her kom Stevies datter Sophia inn - ikke den datteren han skrev låta til, det var jo selvfølgelig Aisha ("Life is A-iiiishaaaa...."), som koret på turnéen i 2008. Og deretter kom en uannonsert og ukommentert Michael Jackson-tribute - nemlig "Human Nature" fra "Thriller" (skrevet av min venn Steve Porcaro - som forøvrig spiller med sitt gamle band Toto på Biri travbane - av alle steder - på lørdag førstkommende). Her spilte Stevie munnspill, mens korist Keith John sang melodien.

Deretter spurte Stevie om vi ville "go song travelling", altså en liten tur bakover i tid. Det ble "Uptight (Everything's allright)", en av hans første singler (1966), og den første han hadde vært med på å skrive. "For once in my life" fra 1968 kom så, etterfulgt av "Signed, sealed, delivered, I'm yours" fra 1970. Og så: "Sir Duke", hvis blåseriff alltid får allsangen til å bryte løs. Og den som ikke har kriblende ben når "I wish" går i gang, er laget av sten. Så kom "Free", åttitallslåt fra ei plate jeg ikke har hørt så mye på, hvor et norsk gospelkor fikk synge med.

Som på Hamarkonserten - "My cherie amour" var en av kveldens allsanglåter (og en av de som ble spilt i vårt bryllup), men publikum kan den jo ikke godt nok. Pinlig. Bandet spilte verset, publikum brølte fremdeles omkvedet. Alle må pugge til neste gang!

"You are the sunshine of my life", Stevie-låta jeg husker aller best fra min barndom, ble også godt mottatt. Men da "I just called to say I love you" begynte, skrek en mann "NEEEI!!!" bak meg. Til deg, hylende mann, har jeg dette å si: Glem alle høyfjellshotell-barpianister, glem alle danskebåtband, glem alle andre du har hørt maltraktere denne låta. Hør på Stevie selv. Glem fobien for åttitalls-lydbildet. Glem alle år du var flau over at alle først og fremst tenkte på denne låta hver gang du sa at Stevie Wonder var en stor helt. Det er ingenting å være flau over, det er en fin låt, og nå fikk du sjansen til å høre den med Stevie selv. Det er da ikke hans feil at hele klodens buskis-musikere har forsøkt å vandalisere den! Den er en låt verdig Stevie Wonder, og det er bare å ta i mot den med stor ydmykhet.

Så! Trommene til "Superstition", det finnes knapt noe mer groovy (min neste trommelekse!). Og lyden av Stevies clavinet, eller el-cembalo som jeg ynder å kalle det, er så syk og lekker at man må besvime litt. Blåserekka, don't get me started. Helt klart en av de beste låtene noensinne.

Det gikk mot slutten, og i dag valgte Stevie å avslutte med samme låt som i Stockholm i 2004 - nemlig "Another star" fra "Songs in the key of life" (med et bittelite "Happy birthday to ya"-mellomspill). Omkvedet går og går og går og går i loop i hodet, og som i Stockholm tror jeg alle her i Bergen ville gått syngende ut av festningen - "la-la-la-la-laaaaaaaa-la-a-la-la-la-aaaa....."men istedet fikk vi en liten perkusjonsavdeling som avslutning. Et multietnisk perkusjonsensemble groovet videre i beste Stevie-stil, og så var det over. Ikke noe ekstranummer. Men jeg er svært fornøyd med aftenens musikalske tablå, festningen var en flott konsertarena, og jeg gleder meg allerede til neste Steviekonsert. Jeg reiser hvor det skal være.

Flere omtaler:

Bergens Tidende

BA

Dagbladet

Al Green på operataket, Oslo, 02.07.10

Når Al Green kommer til byen, da møter man opp.

Man tager en fløyelsrøst med et stort repertoir av soulslagere, blander med en preacher man av beste sort - og får én stk storsjarmør som bruker halve verset til å gi oss gåsehud med sin stadig smektende stemme og andre halvdel til å erklære sin kjærlighet til publikum og Oslo by. I hver eneste låt, så å si. Han var fortvilet over å stå ute på en lekter. Han ville over til operataket der vi satt og gi alle sammen en klem. "I wanna huuuuuuug everybody!" sa han, og beveget seg mot den lille broa som binder lekteren til operaen. Sikkerhetsfolkene ble stresset og Al måtte pent gå tilbake til scenen sin. Gang på gang.


Bandet var groovy og spilte bra, koristene sang kjempefint (og relativt mye alene), det var dancing twins der som gjorde sitt for å skape stemning, og Al selv høres definitivt yngre ut enn sine 64 år. Han framførte flere egne hits, "Let's Stay Together" naturligvis, "Let's Get Married", og han pløyde gjennom en Motown-potpourri med bitteliten pause mellom hver. (Sistnevnte var kanskje litt unødvendig, han kunne gjerne brukt tiden på egne låter istedet.) Og han delte ut roser til de damene i publikum som kom seg forbi vaktene på den lille brua.

Al Green er rett og slett en gigantisk flørt, fremdeles etter alle disse år, og det ble en kjempefin kveld på operataket. Været var fint, og den kalde trekken som var helt på grensa til det ubehagelige tidligere på kvelden, forsvant helt da Al varmet alles hjerter med sin varmblodige soul.

Og passende nok duvet denne skya over himmelen like før sola gikk ned.

(Da konserten var over, spilte de Salem al Fakir over anlegget - så det hørtes over hele Oslo sentrum - og vi danset oss oppover taket til topps til "This is who I am". Hvilken flott bonus!!)

Risør kirke kl. 17.30, 26.06.10

Årets siste konsert for vår del. Marc-André Hamelin åpnet konserten med å spille Stefan Wolpes Passacaglia, op. 23, komponert i 1936. Wolpe var svært inspirert av kunstsynet til Bauhaus-miljøet, og måtte i likhet med dem flykte fra Tyskland da nazistene tok over. Han reiste til Wien og studerte med Anton Webern, og denne passacagliaen er et eksempel på hans tilnærmelse til tolvtoneteknikken. Mange fine klanger, mye dynamikk og intensitet - det er flott å sitte såpass nært en mester som Hamelin når han tolker et verk.

Så var det tid for aftenens liederavdeling. Tyske Juliane Banse framførte fem lieder av Franz Schubert og fem av Gustav Mahler, akkompagnert av Roland Pöntinen.

Til slutt kom det som for min del ble høydepunktet på årets festival: Arnold Schönbergs "Verklärte Nacht", op. 4, fra 1899. Schönberg blir som regel assosiert med sin tolvtoneteknikk og ekspresjonisme, men han var aktiv komponerende i mange tiår før han begynte å utforske atonaliteten. Han var sterkt inspirert av Wagner, Brahms og Mahler, og ville gjerne overføre denne klassiske romantikken over i det nye århundret. "Verklärte Nacht" er et slags Wagner-inspirert senromantisk verk for strykesekstett (det er også arrangert for strykeorkester), over et dikt av Richard Dehmel. Schönberg var selv svært forelsket på dette tidspunkt. Verket er det første kjente programmusikkstykke for kammerbesetning.

Når man utvider den tradisjonelle strykekvartetten med en ekstra bratsj og cello, slik at det blir to av hvert instrument, får lydbildet en enda dypere klang. Denne musikken er så inderlig og ladet, og jeg tror sekstettversjonen gir et enda nærere uttrykk enn arrangementet for strykeorkester - som også er veldig vakkert, men der hører man ikke alltid hvert enkelt instrument. Ebènekvartetten hadde med seg Brett Dean på bratsj og Audun André Sandvik på cello, og denne fremførelsen vil jeg aldri glemme - den var så full følelser, så energisk og intens, så inderlig vakker - man måtte bare holde pusten i blant og tørke en liten tåre. Jeg har bare én ting å si: BRAVO!!

Fine dager i Risør i år også. Måtte det bli flere i årene som kommer! Takk for meg.

Fullmåne over Lyngør, 26.06.10

Bakgården, Risør, 25.06.10

En litt spontan gratiskonsert ble holdt i restauranten Bakgården i Risør i ettermiddag. Per Arne Glorvigen spilte forskjellige argentinske tangoer, primært av Astor Piazzolla, og fortalte om bandoneonets opprinnelse og reise fra Tyskland til Argentina - og at hans eget ble laget i Tyskland på 20-tallet og kjøpt på et antikvariat i Buenos Aires for 350 dollar.

Nettopp slike konserter er et sjakktrekk for å få festivaler som denne ut blant folket, gjøre lokalbefolkningen bevisst på hvilket musikalsk sentrum byen deres faktisk er denne uka, og for å skape mer blest på alle måter. Handelsstanden bør delta - kaféene bør holdes åpne lenger enn til bare klokka seks, butikkene bør ikke stenge klokka fire, og torget og brygga burde være full av konserter og liv - samt at en infotavle om arrangementenes tid og sted burde være på en tilgjengelig plass. Festivalen fortjener et enda større publikum!

Risør kirke kl. 12.30, 25.06.10

Kunstnerisk leder Tomter intervjuer festivalkomponist Dean

Dagens første verk var av årets festivalkomponist Brett Dean. ”Voices of angels” er en tosatsig komposisjon inspirert av Rainer Maria Rilkes diktning, og besetningen er fiolin (Henning Kraggerud), bratsj (Brett Dean), cello (Audun André Sandvik), bass (Marius Flatby) og klaver (Roland Pöntinen). Dean tar i bruk instrumentenes muligheter med en dynamikk som går fra den svakeste pianissimo til fortissimo og tilbake igjen. Strykerne spiller både pizzicato og glissando, sistnevnte mye nedadgående. De summet omkring en klang, bisverm-aktig, av og til i en tonal grunnstemning, men med en melodiføring som brøt med det tonale bildet.

Så Mozart! Klarinettkvintetten er blant hans aller vakreste komposisjoner for kammerbesetning, og igjen – her skulle jeg veldig gjerne hørt Martin Fröst, men vikaren Pascal Moragues var ikke en dårlig erstatning, heldigvis. Kvintetten bestod ellers av Henning Kraggerud (fiolin), Maria Angelika Carlsen (fiolin), Lars Anders Tomter (bratsj) og Torleif Thedéen (cello). Dette er et sent verk av Mozart, og et viktig repoertoarstykke for klarinettister – i likhet med klarinettkonserten, som jeg hørte med Fröst i konserthuset i 2008. Klarinetten glir fint inn blant strykerne, skiller seg nok ut til at man lar den være hovedperson, men gir samtidig de andre instrumentene deres moments to shine også. Særlig fiolinen har mange vakre partier, og andresatsen er ett av Mozarts absolutte mesterverker etter min smak. Det er ren luksus å høre så vakker musikk med så dyktige utøvere på en fredags formiddag.

Risør kirke kl. 22.00, 23.06.10

Bartóks kontraster for klarinett (Pascal Moragues), fiolin (Øyvind Bjorå) og klaver (Marc-André Hamelin) ble i sin tid bestilt av Benny Goodman, som spilte det inn på plate sammen med Bartók selv på piano og Joseph Szigeti på fiolin (utgitt på Naxos Historical). Satsene er kontrastfylte, derav tittelen, og det er en hel del bartókske trekk – som tonespråk fra ungarske folkemelodier, lydiske skalaer og synkopert og avansert rytmikk. Få komponister er så gjenkjennelige som Bartók. De to første satsene ble komponert som et eget verk først, men så føyde han til en rolig midtdel. Musikere fra Kork spilte dette verket på en kammerkonsert i fjor høst.

Chopin fylte 200 år i mars, og det har kommet en hel del innspillinger av hans verker i år. Roland Pöntinen valgte å spille fem av hans mazurkaer først. Deretter kom en av de vakre nocturnene, den virkelig stemningsskapende op. 27 nr. 1 i ciss-moll, og det minnet meg om Chopin-konserten til Ingrid Fliter for tre år siden da regnet trommet mot rutene i kirka. Regn og Chopin har alltid hørt sammen for meg. I kveld regnet det ikke, men det var skumring og det var fint å sitte inne og høre på den vakre klavermusikken. Til slutt spilte han en scherzo som ble en voldsom og flott avslutning på denne delen av programmet, med store kontraster i styrkegrad og hvor han virkelig fikk briljere.

Så var det tid for åpningskonsertens store stjerne – Measha Brueggergosman. Denne gangen ble hun akkompagnert av Marc-André Hamelin, og repertoaret bestod av romantiske lieder. Først to sanger av Henri Duparc som for meg var ukjente, og det ble et interessant førstemøte. Fransk er et vakkert språk for sang, og jeg fikk assosiasjoner til den praktfulle plateutgivelsen til Sandrine Piau for et par år siden – Évocation. Deretter en tysk lied av Brahms, ”Ständchen”, kjent og kjær og vips var den over. Så kom en lied av Richard Wagner – og den har jeg heller ikke hørt før. Disse må jeg utforske nærmere. Til slutt ble hun akkompagnert av en klaverkvintett, en besetning som i seg selv har så utrolig store muligheter i klanger og harmonier, og de spilte Chaussons ”Chanson Perpétuelle”, op. 37 - aldeles nydelig. Chausson som døde så altfor tidlig da han kolliderte med en murvegg på velociped... Men han rakk å komponere mye vakker musikk, blant annet flere sanger som også finnes på den tidligere nevnte Évocation-platen til Piau.

En perfekt avslutning på denne fine konserten, og jeg gleder meg til å komme tilbake på jobb – Brueggergosmans nye plate ligger klar på kontoret til katalogisering.

Risør kirke kl. 18.00, 23.06.10

Gideon Klein var blant musikerne som satt i konsentrasjonsleiren Theresienstadt under 2. verdenskrig. (Det er forøvrig gitt ut en plate på Deutsche Grammophon med musikk av disse Theresienstadt-komponistene, som herved anbefales.) Han fikk mulighet til å komponere og spille sammen med likesinnede, men til slutt ble han deportert og drept. Hans stryketrio ble framført av Henning Kraggerud (fiolin), Ida Bryhn (bratsj) og Audun André Sandvik (cello). Den første satsen er en kort allegrosats med litt jagende tema, delvis lydisk skala, folkelig preg. Andresatsen er roligere, mer vemodig, med en litt raskere midtdel og relativt dystre klanger. Det intense spillet og de tette klangene gjør at de høres ut til å være flere enn bare tre musikere. Sistesats, molto vivace, er livlig og frisk med full gass i styrke og intensitet. Dette er melodisk musikk, ikke atonal i melodiføringen, men den hopper stadig mellom ikke-beslektede tonearter og det gir den et moderne og litt urolig preg. Mye kan minne om Bartók, særlig i rytmikken.

Messiaens ”Kvartett til tidens ende” har en tilsvarende historie – den ble komponert i fangeleiren Messiaen satt i som fransk soldat. Jeg hadde gledet meg til å høre Martin Fröst i denne kvartetten, men han ble dessverre syk etter kronprinsessebryllupet sist helg, og måtte avlyse hele Risørfestivalen for sin egen del. I hans sted steppet Pascal Moragues inn. De andre musikerne var Øyvind Bjorå (fiolin), Torleif Thedéen (cello) og Roland Pöntinen (klaver). Kvartetten er uvanlig nok delt i åtte satser, og besetningen varierer fra sats til sats – noe som heller ikke er typisk. Det er flere vakre partier hvor strykerne spiller unisont, med lange toner, mens pianoet ligger under med faste rytmiske akkorder på hver fjerdedel, evt. åttendedel, og bare endrer seg med en halvtone opp eller ned nå og da. Andre steder bryter pianoet akkordene, én og én tone. Solosatsen for klarinett er kanskje ekstra sår. Særlig imponerende blir de lange tonene som kommer fra intet, og ender i en kjempecrescendo. En rytmisk og rask dans hvor alle fire spiller unisont med mange synkoper følger deretter. Hele kvartetten ender med en vakker og intens følelsesladet fiolinmelodi hvor pianoet slår ned samme akkord igjen og igjen før den endres med én tone i gangen. Til slutt toner det stille ut. Et gripende verk, som jeg har hatt gleden av å høre tidligere – da med musikere fra Kork.

Åpningskonsert Risør Kammermusikkfest, Risør Kirke, 22.06.10

Det er fint å være tilbake i denne vakre byen! Jeg kan knapt tenke meg bedre måte å få faglig påfyll og inspirasjon på, så tusen takk til min arbeidsgiver som gir meg denne muligheten.

Risør Festival Strings under ledelse av Henning Kraggerud (ny kunstnerisk leder til neste år) åpnet hele festivalen med å spille det symfoniske diktet "Exil!" av Eugène Ysaÿe. Eksil er også festivalens tema i år, og for Ysaÿes del handlet det om å se hjemlandet Belgia bli revet i fillebiter under 1. verdenskrig mens han selv satt i utlandet og komponerte. Verket er gripende og vakkert, nesten romantisk til tross for de mer moderne klangene, og en voldsom crescendo gjør inntrykket bare sterkere. Som vanlig spilte orkesteret veldig flott. Kraggerud har gitt ut flere Ysaÿe-plater de siste årene, både solosonatene (Simax) og duosonatene + stryketrioen (Naxos).

Deretter var det tid for litt tango. Piazzollas "Le Grand Tango", opprinnelig skrevet med Rostropovitsj i tankene, er arrangert for bratsj, bandoneon og orkester av Sverre I. Joner. Ikke uventet var det Per Arne Glorvigen som dro i gang sitt lille trekkspill, og kunstnerisk leder Lars Anders Tomter spilte bratsj. Rytmisk og klangfullt, ekte argentinsk tango, og det er alltid fint å høre mesteren selv traktere bandoneonen. Etterpå spilte han et lite ekstranummer, en egenkomponert vals i tangostil.

Så ble årets festivalkomponist presentert - Brett Dean, australier og bratsjist. Han fremførte sitt eget stykke "Intimate Decisions" for solo bratsj, og det var et spennende verk som både var melodisk og atonalt. Avslutningsvis spilte han svakere og svakere, den siste tonen hadde antagelig 5 p'er (piano pianissimo pianissimo?). Fint virkemiddel.

Til slutt var det klart for Mahlers sangsyklus "Lieder eines fahrenden Gesellen", som jeg sist hørte på konsert med Peter Mattei i operaen i fjor. Her i Risør kirke var det kanadiske Measha Brueggergosman som sang, og det gjorde hun på en uforglemmelig måte. Nydelig stemme, uanstrengte toner, høye og lave, kraftige og milde - hun har et enormt talent og en stor utstråling på scenen. Vakre, vakre melodier, fin lyrikk, og versjonen vi fikk høre her, var instrumentert av Arnold Schönberg en del år senere for å kunne spilles i hans "forening for privatoppføringer" i Wien på 20-tallet. Det fyldige pompøse i orkesteret er dermed endret til en mer intim kammermusikk-klang, og det er minst like vakkert. Heldigvis må man ikke velge enten eller, man kan nyte begge variantene.

Årets første konsert ga mersmak, og nå gleder jeg meg til i aften hvor det blir to til.

Salem al Fakir, John Dee, 02.06.10

Endelig. Dette har jeg lengtet etter i tre år, helt siden jeg fikk hans debutplate "This is who I am" i bursdagsgave. Med unntak av en kort konsert på Bylarm for to år siden, har han kun spilt en håndfull ganger i Norge - men nå har jo til og med P3 oppdaget han, og det er gledelig at han får så mye spilletid på radio for sin Grand Prix-schlager "Keep on walking" (som ville ha sendt Sverige høyt til topps i den internasjonale finalen om den hadde vunnet i Sverige).

På John Dee stilte han med sin kvartett som i tillegg til gitar, bass og trommer består av han selv på keyboard / synth med mange flotte 80-talls-lyder. Publikum tok godt i mot han, Salem var lykkelig over å spille i Norge, og veldig spent på hvilke låter folk kunne og ikke kunne. Allsangen på "lalala"-delen av "Good song" viste at mange hadde fulgt han siden debuten.

Setlista inneholdt låter fra alle de tre albumene (Dream Girl, It's Only You, It's True, Roxy, Brooklyn Sun, Keep on Walking) , og ble en herlig blanding av groovy 70-talls soulpop og synthpop tatt rett ut fra 80-tallet. Han er klassisk skolert, svært musikalsk, og behersker mange instrumenter (mange!). Og det aller beste er spillegleden, den er ekte, og han utstråler den så intenst. Man kan få mange assosiasjoner, Steely Dan, Stephen Simmonds, Pat Metheny i instrumentalpartiene, vestkystpop/soul fra 70-tallet (Michael McDonald, f.eks), og ikke minst Stevie Wonder. Er dette midt i blinken for meg? JA.

Salem, kom tilbake!!

Bill Champlin og Kringkastingsorkestret, Rockefeller, torsdag 18.mars

Det ble en riktig Trip Down The Memory Lane i kveld på Rockefeller. Bill Champlin, en av mine ungdomshelter, spilte gamle og nyere hits akkompagnert av hele Norges orkester, Kringkastingsorkestret, under ledelse av Lars Erik Gudim. At Kork er allsidige og kan spille nærmest hva som helst har vi fått bevist gang på gang, og når de skulle dra til med en westcoastkonsert var det på sin plass å invitere en av de virkelig sentrale vokalistene/artistene i genren.

Kork åpnet showet med David Fosters "Winter games" (fra Calgary-OL 1988) som en slags overtyre. Solist var Svenn Erik Kristoffersen, pianist med alt under kontroll. Deretter et verk komponert av Gudim, her med Håvard Fossum som saksofonsolist samt en på flygelhorn (hvis navn jeg dessverre ikke hørte).

Og så! Bill. Han kom inn til full jubel fra salen, satte seg ned bak pianoet og dro i gang en medley fra sin LP "Single" fra 1978. "Keys to the Kingdom" avslutter LPen, men passet utmerket som åpning i denne sammenhengen - pompøs med mye stryk og orkesterklang, før den går over i klassisk westcoast-groove. Låt nr to i medleyen var "Yo Mama", og Bill heiv seg over på orgelkrakken. Til slutt "I don't want you anymore", en glimrende melodi som har så å si alle genreriktige elementer, og strykerne fikk komme til sin rett. "Single" er sammen med "Runaway" Bill Champlin på sitt beste. 70-tallsarrangementene ble godt tatt vare på, ikke minst mht strykerne (som jo var sentrale i popmusikken på den tiden), samt et drivende tight komp med Korks egen Jeff Porcaro (alias Joakim Nordin) bak trommene.

Etter denne pangåpningen kom en låt fra midten av 90-tallet, "He started to sing", som ble etterfulgt av en nittitallsslager av det bedre slaget - "Love is gonna find you". Denne kunne nesten ha vært fra 1978. Med gitaren klimpret han seg gjennom "Light up the candles", som for min del aldri har vært en favoritt, men da han atter bak orgelet spilte "Turn your love around", var jeg mer fornøyd. (obs! Link til kuriosa-video med med-låtskriver Lukather på piano)

Konsertens første låt fra superalbumet "Runaway" ble "Sarah", fin ballade som gir meg assosiasjoner til å gå i 8.klasse og være helt alene på hele skolen om musikksmaken sin. Deretter kom en relativt kjedelig låt av og med hans kone Tamara, etterfulgt av blueslåta som alltid er med på alle Champlins konserter - "In the heat of the night". Bill har bakgrunn fra bluesen og er glad i genren, jeg er i grunnen ikke så veldig glad i den, men dette tåler jeg.

Men så: "After the love is gone" fanget atter oppmerksomheten min. Jojje Wadenius spilte Graydons velkjente gitarsolo, dog ikke trestemt. Den låta er gjort i så forskjellige versjoner, ikke minst mht moduleringen i bridgen - Champlins soloversjon og Earth,Wind&Fires versjon modulerer opp en tritonus, mens Airplay velger å gå opp bare en sekund i sin versjon. Sistnevntes fordel er at de får en mye finere overgang tilbake til verset (opp en liten ters, forøvrig en yndet løfting av melodien hos Chicago). Apropos Chicago - han fortsatte med en av deres største hits, "Hard habit to break", med Tamara på Ceteras linjer, men jeg må innrømme at jeg mye heller ville hørt en av koristene der. Hennes stemme passet ikke spesielt bra når man er vant til å høre Cetera eller Jason Scheff.

Tilbake til Runaway med "Take it uptown" som svingte bra, og gir såpass god stemning at den ikke lot seg drepe av neste låt, som er en av mine anti-favoritter av Champlins Chicago-karriere: "Look away" (dog i en mer akustisk og nedstrippet versjon enn vi er vant til å høre den). Nok om den, for etterpå kom "Please hold on" - en av hans desidert beste for Chicago, fra Chicago 17. Fab! Nest siste låt var fra det nyeste albumet som jeg ikke kjenner, og helt til slutt kom låta jeg hadde gledet meg til hele kvelden - "Satisfaction", hit'en fra Runaway. Groovy as heck! Dette er vestkystmusikk på sitt beste. Champlin gjorde som på turnéen i 1994 - han lot noen andre synge andre vers - dette tilfellet koristene Per Øystein Sørensen og Håvard Gryting (i 1994 var det gitarist Jerry Lopez som gjorde det samme). Og dermed var konserten over.

En strålende fornøyd Bill med sin kone Tamara

Jeg har vært på mange konserter med Champlin oppgjennom årene - en solokonsert med et band bestående av komp fra Huey Lewis & The News høsten 1993 (nærmest en blueskonsert), sammen med Jay Graydon All Star Band januar 1994 (Joseph Williams, Steve Porcaro m.fl), med sitt eget band igjen høsten 1994, samme band i 1996 (?), samt overvært deler av en bandøvelse da de øvde til Japanturnéen (Los Angeles februar 1995). Men aldri har Bill hørtes bedre ut enn i kveld, utstrålt mer glede eller vært mer tilstede. Det var fine arrangementer (signert Gudim), Kork spilte som vanlig veldig bra, og kompet var genretro og drivende godt.

Dette kommer på tv før eller senere, så følg med. (Og andre konsertgjengere må gjerne komme med sine opplevelser og kommentarer.)

Alle bilder: Mine.

Pat Metheny i Oslo Konserthus, 06.02.10

Pat Metheny solo - men slett ikke alene med sin gitar. Jeg har hørt han to-tre ganger med Pat Metheny Group, en gang med Trondheim Jazzorkester, samt en gang i kvartettformat med Kenny Garrett og hans Coltrane-tribute (Kongsberg 1996). Jeg visste lite om hans nye prosjekt ved navn Orchestrion.

(hvis noen av dere var der, vær så snill og bidra med låttitler - jeg husker ikke alle)

Pat entret scenen til jublende trampeklapp, og satte seg ned og åpnet med det jeg tror var "Make Peace". På hver side av han stod noen få instrumenter - en vibrafon, en xylofon og et flygel. Deretter kom "Sound of Water", fremdeles like vakkert, og spilt på den 42strengers pikassogitaren hans. Denne gitaren alene gjør det til et stort poeng å sitte så nært scenen som mulig, for det er virkelig fascinerende å se hvordan den fungerer med løse strenger og tre halser. Deretter improvisasjoner over "Autumn leaves" på el-gitar, hvor han så smått begynte å få i gang en liten trommemaskin der borte ved sceneteppet.

Og så.... gikk teppet opp. Et digert stillas kom til syne, flere meter høyt og bredt, fullt av instrumenter - flerfoldige trommer, cymbaler, perkusjonsinstrumenter, en el-bass og et par gitarer, alle med trommestikker og køller o.l. koblet til seg - og på hver side av scenen stod noe som lignet på slike stygge pokalskap som mange hadde på 70- og 80-tallet - og inni der stod det flasker.

Dette er Pat Methenys Orchestrion-prosjekt, som egentlig bør leses mer om her, siden det er så vanskelig å forklare på en enkel måte. Jeg forstår ikke alt. Pat innrømte at selv han hadde vanskeligheter med å formidle teknikken med ord, så han spilte og viste oss heller hvordan det fungerer i praksis. Idéen oppstod for et par år siden da han framførte et Steve Reich-stykke i Carnegie Hall der han spilte med seg selv på tape. Det ville jo være morsommere å spille med seg selv live, tenkte han, og benyttet anledningen til å oppfylle en drøm han har hatt siden han var barn, nemlig å gjøre noe spennende ut av mekaniske instrumenter. En dyp fascinasjon over bestefarens player piano startet det hele.

Så satte han i gang maskineriet, delvis på egen hånd, delvis vha lydtekniker (som satte i gang noe som var programmert på forhånd) - og spilte låter fra den nye plata ("Spirit of the air", "Expansion", "Entry point", "Orchestrion"). Små lamper blinket på de instrumentene som til enhver tid avga lyd, så man kunne følge med hvor lyden kom fra. Meget effektfullt. Om man lukket øynene hørtes det så å si ut som Pat Metheny Group, samme sound, særlig da synthgitaren hans kom fram. Flaskeblåsingen er også en klassisk Metheny-lyd, og å se flasketutene i skapet som fikk en luftstrøm på seg så de avga akkurat den tonen de skulle - det minnet meg på et eller annet vis litt om Muppet Show. Veldig fascinerende!

(En leser opplyser om at også følgende låter ble spilt: "Antonia" fra "Secret Story", "Stranger in Town" fra "We Live Here" og "Sueño con Mexico" fra "New Chautauqua". Jeg trodde jeg kjente min "Secret Story", men det er tydeligvis lenge siden jeg har hørt på den. "We Live Here" lånte jeg bort for over ti år siden. På tide å kjøpe ny.)

Høydepunkt: "Dream of the Return" fra "Letter from Home", på akustisk gitar, etterhvert akkompagnert av hele "orchestrion-bandet". Den låta har en spesiell betydning for meg personlig, og jeg har aldri hørt den live før. Det var nydelig.

Et morsomt prosjekt, imponerende ikke minst, siden det er så utrolig mye finmekanikk som skal klaffe. En Pat Metheny-konsert er alltid, uten unntak, verdt pengene.

Her er Pat Methenys egen kanal på YouTube, med intervju som forklarer det hele på en mer forståelig måte.

deLillos i operaen 06.12.09 - "Hjernen er alene" 20 år

Denne konserten har jeg drømt om i tjue år. Å høre "Hjernen er alene" i sin helhet, live, i riktig rekkefølge fra første til siste låt, akkurat sånn man kjenner mesterverket som denne plata er - hadde noen fortalt meg det da jeg var 14, hadde jeg blitt gal av lykke - og sannsynligvis helt i fra meg av sorg og fortvilelse over å måtte vente i hele tjue år. Men årene har fløyet raskt avgårde, og i kveld fikk jeg altså ønsket mitt oppfylt. Tidenes norske album - til og med et dobbeltalbum - fremført på konsert, i riktig rekkefølge, i riktige arrangementer, med samme stemning som på plata. At de er et suverent liveband er ingen nyhet, men når de i tillegg har med en del ekstramusikere for å få til soundet temmelig likt originalsoundet, da føler man (som mangeårig blodfan) at bandet virkelig har respekt for både fansen og for sitt eget mesterverk.

Som jeg har skrevet tidligere, i en konsertomtale fra i fjor: Da de fire første platene med deLillos kom, platene som jeg nærmest har slitt ut, var jeg for ung til å passere dørvaktene (de dumme og tykke utkasterne) på spillestedene. Med unntak av én konsert i nabobyen da jeg var 12 (da "Før var det morsomt med sne" var ny), fikk jeg ikke hørt dem live før jeg var 16 og snek meg forbi dørvakta - dette var i 1991 da "Varme mennesker" var ny, samt én konsert året etter. Deretter var det halvannet år til neste gang - og da var jeg fylt 18, "Neste sommer" var ute, og jeg var på konsert fem ganger på få uker. Men "Hjernen er alene"-låtene ble ikke spilt så mye live lenger, kanskje bare en håndfull. Jeg skulle så inderlig gjerne ha vært på konsert på turnéen i 1989.

Men nå! I kveld! Endelig!

Sceneteppet med den fine hundetegningen gikk opp, vi så rett inn i en titteskapsteater-borgerlig stue med gule vegger og høye vinduer, minglende musikere i pene klær satte seg på hver sin stol og fant fram instrumentene - og der dro de i gang "Fastesangen". "Vår" fulgte hakk i hæl, og denne har man jo hørt live mange ganger. Deretter "Sveve over byen" i den fineste live-versjonen jeg har hørt, mye grunnet flinke korister (Ingrid Olava og Ingeborg Mohn), og deretter "Snill og smart", hvis tekst viste seg å ikke være Lars Lillos egen, men en eks-kjæreste. Så "Triste dager" etterfulgt av et lite intermezzo for strykere og klaver (kudos til Matias Monsen for lekre arrangementer av låtene), før Beckstrøms store mørke hit "Balladen om Kåre og Nelly" klang dystert og fint ut i salen. Rolf-Erik Nystrøm erstattet Sigurd Køhn i det velkjente måkeskrikende saxkoret. Så var det klart for "Jenter fra en liten plass", og alle jenter fra en liten plass (undertegnede også) måtte rekke opp hånda. Denne har jeg nok aldri hørt live før! Frode Haltli trakterte trekkspillet og trommis Rune Lindstrøm spilte triangel... Så kom "Mine peanøtter er ikke gode", som jeg mener de spilte i fjor også, og så kom et av de store høydepunktene og en av mine favorittlåter: "Skulle bare være morsom". Nydelig! Den er så fin i både tekst og melodi, og framførelsen her var så å si identisk med den på plata. Deretter Beckstrøm igjen, mørkere enn sist, med sin lekre "Woo doo". Så kom låta som finnes på LP-utgaven men ikke CD'en - "Utkaster". Jeg har den på singel for sikkerhetsskyld (b-siden til "Kunstig og kulørt"). Så en annen favoritt: "Parkanlegg her". Ah.

Så klart for plate 2: "Tikk takk". Med ekte blåsere og ikke synth-blåsere! Så "Venter på telefon", litt usikker på om jeg har hørt den live før - den er også blant mine favoritter. Deretter Haltli på franskklingende trekkspill igjen, og Per Lillo-Stenbergs fine rørende tekst "Rendezvous" til Lars Lillos vakre melodi. Helt klart en favoritt hos meg. Så kom en av albumets singler, "Lebestift", hvis video jeg har sett en milliard ganger (på den tiden fantes det et ukentlig pop-program på NRK, og man satt klar med videoopptager i tilfelle det skulle komme noe interessant). Lillo-Stenbergs nevø Mikal bidro på gitar. Så. Låten over alle låter. "Hjernen er alene", med en uhyggelig intro først - den ene stueveggen flyttet seg lenger og lenger bak i rommet, lyset ble kaldere, strykerne skapte en utrygg stemning - og Lars Lillos velkjente gitarintro kunne etterhvert høres. Per Vestaby dukket opp midtveis for å spille sin lille munnspillsolo så fint så fint, og det var virkelig stemningsfullt. Det er en sterk låt, og etter tjue år kjennes den like intens - om ikke enda mer. Teppet gikk ned, publikum klappet og skrek og var livredde for at alt skulle være over allerede selv om det var en hel plateside igjen - men etter noen minutter gikk teppet opp igjen, borte var den gule stuen, og i stedet var scenen prydet av lysekroner og en bakvegg med malte rosa tepper, skyer og engler og girlandere. Og med et brak satte "Den feite mannen" i gang, solid gjennomført av Beckstrøm. Var spinettlyden der? Det kan jeg ikke huske. Deretter fulgte "Mørke Mathilde" med Lars Lillos gamle klassekamerat fra Foss, Frank Riktor, på piano. Veldig fin live! "Soppesmørbrød" tror jeg faktisk jeg har hørt på konsert før - veldig fin låt, litt sørgelig. Så - "Kunstig og kulørt", en av singlene fra albumet, med ekte synth-trommer - akkurat som på plata! Kudos! Det høres jo helt underlig ut å bruke slike trommer på konsert nå i dag, men sånn er det på plata, og da blir det sånn på konserten. Jeg liker attityden! Og hva kommer etter "Kunstig og kulørt"? Jo, Hare Krishna-mantraet til Rune Lindstrøm, siden han var Hare Krishna-munk på den tiden plata ble spilt inn. Han skulle bidra på en låt, men for å kunne la det bli forenlig med sin religiøse overbevisning (og sine åndelige ledere), ble dette kompromisset. Lars Lillo skriver i programmet som ble laget til konserten: "Hvis Rune fikk ha med noe han kalte 'lykkemantra' på platen, så skulle han la seg overtale. Jeg synes det var helt sykt, men tenkte på George Harrison og håpet at det var kult." To Hare Krishna-linjer, sittende på scenen med et lite indisk orgel, og Lindstrøm reiste seg igjen og var klar for siste låt, nemlig den som var årsaken til mantra-kompromisset: "Hva har du tenkt". En underbar sang om å ikke ha anelse om hva man egentlig er her for, eller hva man skal gjøre framover. En helt perfekt låt å avslutte dette mesterverket med, og dermed også konserten. Et ekstranummer er dog umulig å unngå, og i dette tilfellet ble det "Suser avgårde" - helt ok.

Så. Hva skal man si for å oppsummere... Dette var en magisk kveld i operaen. Jeg satt med et fårete smil fra første sekund og gjør det fremdeles. Tidenes beste norske album, fra start til slutt, sånn som jeg kjenner det. A dream come true.

Kjære deLillos, jeg var for sent ute til å få billetter da dere spilte gjennom hele "Suser avgårde" på Rockefeller, men vær så snill - gjør det samme med "Før var det morsomt med sne", "Svett smil" og "Varme mennesker"... Please! Dette er den beste konsertformen jeg kan tenke meg.

Beste hilsen fra en gammel fan.

Oslofilharmonien og Christian Zacharias, Oslo Konserthus, 05.11.09

Tyske Christian Zacharias, mest kjent som pianist, ledet Oslofilharmonien i en strålende konsert i går kveld. Først fremførte de Ravels "Valses nobles et sentimentales", originalt komponert for klaver i 1911, deretter i orkesterversjon i 1912. Ravel var fascinert av valsen, og den var en populær genre på den tiden (noen år senere skrev han den store "La Valse"). Verket består av åtte korte valser i forskjellige tempi, men med samme grunnstemning og en gjennomført bruk av typiske impresjonistiske Ravel-klanger. Fullt orkester, mye treblås, og særlig vakker var fløytemelodien i vals nr. 2, azzez lent (vals nr.2 begynner på 1'27 i klippet). Vals nr. 7 er også en favoritt hos meg.

Deretter var det dirigentens tur til å briljere, og det gjorde han virkelig der han satt på pianokrakken og spilte lange kromatiske løp i høyre hånd mens han satte inn fiolinene med venstre. Mozarts klaverkonsert, nr. 27, k.595 i B-dur, var noe av det siste Mozart skrev, og den regnes som en veldig personlig konsert som også peker fremover mot 1800tallet. Andresatsen går i Ess-dur, ikke i g-moll, som ville vært "naturlig" i forhold til tradisjonen. Han bruker temaene på en annen måte, andresatsens tema kommer igjen i tredjesats, og hovedtema i tredjesatsen er en variant av "Kom mai du skjønne milde", som er neste nummer i Köchelkatalogen (K.596). Zacharias spilte vakkert, hadde fine anslag, lette triller og energisk innlevelse, alt til sin tid.

Til slutt: George Bizets eneste symfoni (C-dur), komponert i 1855 i løpet av en måned da han akkurat hadde fylt 17. Den ble deretter glemt, og uroppførelsen kom lenge etter Bizets død - først i 1933. Han studerte med Charles Gounod på denne tiden, det er en god del likheter i teknikker og oppbygging, men det sies at eleven overgår mesteren til tross for sin unge alder. Et romantisk verk med en letthet som kan minne både om Mozart og Schubert. Det som gjorde mest inntrykk, var andresatsen med den nydelige obostemmen (praktfullt spilt!). Det er noe nesten litt arabisk over satsen, mystisk og magisk og hypnotiserende, som av og til kan gi assosiasjoner til f.eks. den arabiske dansen i Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren.

Zacharias og orkesteret fikk velfortjent stående applaus, både etter Mozart-konserten og helt til slutt.

Andreas Scholl og Concerto Copenhagen, Den norske opera og ballett, tirsdag 03.11.09

Foto: Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett (bilde brukt med tillatelse)

Andreas Scholl er en av vår tids virkelig store kontratenorer. For meg symboliserer han et umulig valg. Skal man velge Gardiners Juleoratorium med Anne Sofie von Otter på altstemmen, eller skal man velge René Jacobs sin med Scholl? Man må ha begge. Skal man velge Gardiners Matteuspasjon med von Otter, eller skal man velge Herreweghe sin med Scholl? Man må ha begge. Osv.

Jeg liker Scholl aller best på Bach, men det er fordi jeg generelt sett liker Bach best. Scholl er genial på Händel også, det beviste han i operaen i går. Sammen med det danske ensemblet Concerto Copenhagen under ledelse av Lars Ulrik Mortensen, fremførte han flere arier fra Händels operaer. Stemmen hans kjentes mykere enn på plate - jeg hadde kanskje ventet litt mer kraft, men samtidig ble det ekstra følsomt og fint med det litt lave lydnivået han la seg på. Han holder de lange tonene så fint, han freser gjennom raske løp og behersker stilen til det ypperste. Orkesteret spilte energisk og flott, og cembalist Mortensen ledet musikerne med iver og intensitet mens han hoppet opp og ned, fingrene fløy over tangentene og krakken nærmest stod i fare for å velte. To rene instrumentalnumre fremførte de også - concerto grossi op. 3/5 og 6/5.

Ett ekstranummer ble det tid til - jeg hadde nesten satt penger på at det ble "Ombra mai fu" fra Xerxes, men det ble det ikke.

Kammerkork, Store Studio, onsdag 28.10.09

I serien av konserter der medlemmer av Kringkastingsorkesteret velger ut et kammermusikkrepertoir og framfører det i mindre ensembler, var turen kommet til fiolinist Yi Yang. I Griegs fiolinsonate nr. 3 i c-moll, op. 45, briljerte hun nydelig sammen med pianist Sveinung Bjelland. Førstesatsen har noe Brahmsk over seg, litt romantisk-dramatisk - i kontrast til den rolige andresatsen som er helt gjennomført Griegsk, og i tillegg har enkelte trekk som peker fram mot mer impresjonistisk stil midt i det nasjonalromantiske.

Bartóks kontraster for fiolin, klarinett (Christian Stene) og klaver var relativt nye for meg - men jeg kjente igjen en god del typiske Bartókske trekk, og fikk assosiasjoner til flere deler av f.eks. Konsert for orkester. Og Mikrokosmos. Jeg tror jeg må ha spilt noe fra Mikrokosmos i min ungdom.

Til slutt: Cellist Audun Sandvik fra Kork kom inn, og trioen fremførte Brahms' nydelige klavertrio i H-dur, op. 8 - et av de mest praktfulle verkene som noensinne er komponert for denne besetningen. Instrumentene utfyller hverandre så godt, ingen føles utelukkende akkompagnerende, alle tre har sine solistiske partier. Og det er virkelig en nytelse å høre Brahms' kammermusikk spilt av utøvere på et såpass høyt nivå - jeg vil spesielt fremheve fiolinisten her, da jeg ikke har hørt henne annet enn i orkestersammenheng før. Bravo!

Liederabend med Anja Harteros og Wolfram Rieger, Den norske opera & ballett, 04.10.09

Foto: Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett

Da Anja Harteros kom med sin liederplate i sommer, fikk jeg virkelig øynene opp for denne tyske sopranen. Ved første googlesøk fant jeg ut at hun skulle holde konsert her i byen nå i oktober - bingo! Og hun skuffet virkelig ikke. Platen er en juvel, og det var mye av det samme repertoiret på konserten. Hun har en fyldig og varm stemme både i høyt og lavt register, og sang med en veldig innlevelse - noe hun også etterstreber. "For å uttrykke sannhet i musikk, må ens sjel og egne følelser være involvert" har hun sagt, og det kan jeg virkelig si meg enig i. Særlig sangere kan man ofte skille på den måten - de som synger med følelser, og de som synger uten. Harteros tilhører den første kategorien.

Repertoiret på denne konserten var sammensatt, noen veldig kjente lieder og noen litt mindre kjente. Før pause var det Schubert som regjerte, med bl.a. den søte Seligkeit, Gretchen am Spinnrade, Die Allmacht, og Lied der Mignon I & II. Etter pause var det Brahms (Dein blaues Auge, An ein Veilchen, Von ewiger Liebe) og til slutt Strauss (Die Nacht, Meinem Kinde, Zueignung osv). To ekstranumre kom også - helt til slutt kanskje den nydeligste av dem alle; Schuberts "An die Musik".

Jeg ser fram til videre konserter i denne serien med vokalister. Dorothea Röschmann den 15. november, ikke minst. Frauenliebe und Leben av Schumann, det finnes knapt vakrere liedersamling. Jeg hørte henne i Carnegie Hall i fjor også.

(At en eller annen publikummer i nærheten av meg presterte å synge An die Musik høyt "for seg selv" mens alle klappet var dog ikke noe særlig. Man skal la konsertens musikk klinge og tone ut i hodet når man forlater salen. Man vil ikke høre en tilfeldig fremmed synge høyt om igjen det som den profesjonelle akkurat har framført med slik kvalitet og intensitet.)