Avslutningskonsert i Risør kirke 01.07.12 kl. 17.00

Den aller siste konserten åpnet med Peter Warlocks Capriol-suite fra 1926, et verk jeg hadde sett fram til å høre live. Jeg er spesielt glad i Pieds-en-l'air-satsen, som er vakker både i strykeorkesterversjon og i korversjon - da under tittelen "Lullaby my Jesus". De andre satsene er også fine, og veldig inspirert av både dansesuitestilen fra renessansen så vel som folkelige melodier fra de britiske øyer. Warlock er forøvrig et psevdonym, mannen var en smule splittet og ble ikke gammel, men rakk å skrive flere slike perler - som f.eks. "Bethlehem down", en annen favoritt. Og kammerorkesteret er dyktige, det skal de virkelig ha. 

Det er også denne karen. Martin Fröst var solist i Aaron Coplands klarinettkonsert, et verk man skulle tro var skrevet for han. Men den er faktisk skrevet for Benny Goodman. Coplands musikk er filmatisk, neoklassisistisk, og særlig i førstesatsen går assosiasjonene til The Great American Songbook - og til og med Bacharach i perioder. Jazzfraseringer er tilstede, harmoniene også, og Fröst fikk en god del sjanser til å vise hvor brilliant han er. Det kom et ekstranummer - et klezmerstykke som Frösts bror har arrangert for klarinett og orkester. 

Leif Ove Andsnes' siste bidrag i år var Chopins nocturne nr. 17 i H-dur, op. 62 nr. 1. Av alt Chopin har skrevet, er nok nocturnene de jeg liker aller, aller best - og særlig i Maria Joao Pires sin innspilling. Nå håper jeg Andsnes skal spille dem inn en gang også, for hans tolkning var nydelig. Han har en magisk touch uansett hva han spiller, med et anslag som er helt unikt. (Og jeg venter i spenning på om han skal gjøre noe Bach på plate snart!? De franske suitene kanskje?)  

Og helt til slutt: Benjamin Britten, igjen, denne gangen hans Serenade for tenor, horn og strykere, op. 31 fra 1943. Radovan Vlatkovic er en mester på horn, og åpnet med en solo-prolog, en slags jakthorn-melodi som setter an stemningen. Deretter kom sangene; tonesatte dikt av britiske diktere fra forskjellige århundrer, med dertil variert vanskelighetsgrad i språk. Hornet er en rød tråd gjennom hele serenaden, melodiene knytter seg opp til hornets toner - litt uvanlig tonespråk for en sanger, men kanskje desto mer spennende. Hornets lange toner fortsatte i blant inn i neste akkord fra orkesteret, noe som skapte en liten dissonans i et slag eller to i de ellers så rene klangene. Flott virkemiddel som bygger opp en spenning. Ian Bostridge var intet mindre enn suveren, også denne gangen.  

Se der, et lite smil!

En fin festival, også i år. Det er en koselig tradisjon å starte sommerferien med sørlandsferie og klassiske konserter med svært høy kvalitet i lille hvitmalte Risør. Det er en helt spesiell stemning der under festivalen. Men billettsystemet er fremdeles ikke optimalt. Tidligere år har jeg møtt utsolgt-skiltet selv om jeg satt parat før salget startet. I år meldte jeg meg inn i venneforeninga for å få forhåndkjøpt billetter. Først var det vanskelig å komme gjennom på telefon (som er eneste mulighet når det gjelder forhåndssalg), og når man først kom igjennom - så var de jeg aller helst ville gå på, allerede utsolgt. Heldigvis klarte jeg å skaffe et par uavhentede tre dager senere.

Det ser med andre ord fremdeles ut til at de fleste av de gode billettene er resevert sponsorer og velgjørere. Det gjør det vanskelig for andre, og det gjør det sikkert vanskeligere å rekruttere nytt publikum, særlig blant de yngre. Festivalen blir litt lukket og hemmelig når det ikke er billetter å oppdrive. Kirkerommet er naturligvis en viktig faktor her - det er ikke plass til så mange. Jeg har ingen god løsning, annet enn å bygge et fint kulturhus med konsertsaler på Holmen istedet for boligblokker. (Det er lov å drømme.) 

Takk for i år, og på gjensyn! 

Konsert i Risør kirke 01.07.12 kl. 13.30

Festivalens nest siste konsert ble åpnet av cellist Christian Poltéra, som spilte et stykke for solo cello av Witold Lutoslawski. Det var en del av en rekke komposisjoner som ble skrevet av forskjellige komponister til dirigenten Sachers 70-årsdag i 1976, etter initiativ fra Rostropovitsj. Utgangspunktet var tonene i Sachers navn - Ess-a-c-h-e-re (=e). Små intervaller, tritonuser og dissonanser, fint spilt av Poltéra som har en varm klang i celloen sin. Morsomt å høre musikere jeg har katalogisert platene til så mange ganger. 

Så kom Ian Bostridge, David Hansen og Leif Ove Andsnes inn. Brittens "Abraham and Isaac" er en slags kammeropera, et dramatisk verk basert på den forferdelige historien fra bibelen der Abraham tenker å ofre sin stakkars sønn Isak for å vise hvor trofast han er i sin gudstro. Jeg orket ikke følge ordentlig med på teksten, det er for grusomt. Men musikken er jo så vakker, og fremføringen også - Bostridges tenor og Hansens kontratenor klang vakkert sammen, vemodig og trist, og Andsnes var som alltid en ener. 
Musikken var rolig og pen da Gud la fram sin befaling - da sang begge stående med ryggen til publikum - og mer dramatisk da drapet nesten skjedde. Andsnes hamret løs på pianoet. Etterpå roet det seg ned, Gud snakket til Abraham igjen, og stemmene tonet ut i en lang diminuendo. 

Før konserten lærte festivalsjefen oss hvordan vi blar musestille i et teksthefte - med tanke på bråket under konserten i går. BRA! Ingen slike forstyrrelser i dag, med unntak av et par hostekuler som kanskje kunne vært skjult bedre. Men absolutt en stor forbedring.  

Siste verk var Schuberts trio D.898 i B-dur, en av to han skrev rett før han døde. Henning Kraggerud, Christian Poltéra og Håvard Gimse spilte. Det er kjente toner, denne har jeg hørt mye på. Klavertrioen som besetning er bortimot perfekt, absolutt en favoritt-verktype for min del. Instrumentene klinger godt sammen, de utfyller hverandre og er likeverdige. Alle kan spille melodistemmen, celloen er i tillegg bass i blant, pianoet akkompagnerer, fyller inn toner - og leder an, alt ettersom. Schuberts trio er lang og med fine melodilinjer. Utmerket spilt av de tre erfarne musikerne.

Konsert i Risør kirke, 30.06.12 kl. 16.00

Lars Anders Tomter åpnet med en knapt minutt lang hommáge til John Cage, komponert av Györgi Kurtag. Deretter fikk vi høre et verk av John Cage som er forskjellig for hver gang det oppføres - blant annet fordi en radiofrekvens er med, og hva som spilles akkurat på den frekvensen akkurat når og hvor stykket blir framført, varierer jo. I dag hørte vi spraking og en svak "Cheerio" (Monroes) i bakgrunnen. Et morsomt verk som inneholdt både helling av vann i bøtter, andefløyte og preparert flygel. Utøver og regissør: Ellen Ugelvik. 

Så: Robert Schumanns nydelige Fantasiestücke, op. 73 med Martin Fröst og Håvard Gimse. Disse tre stykkene er virkelig noe av det vakreste som er skrevet for klarinett i romantikken, i tillegg til Brahms-kvintetten fra i går. Flott framføring, fint samspill, mye dynamikk. Frösts pianissimo er helt spesiell. 

 Glad mann!

Mer Kurtág: Hommáge à Schumann, op. 15 d, med Leif Ove Andsnes, Lars Anders Tomter og Martin Fröst. Veldig fint samspill her også, samme fine besetning som i Sørensen-stykket vi hørte i går. De fleste satsene er under et minutt lange, og det er mye skifter i tempo. 

I pausen gikk Ian Bostridge rundt i kirka og fotograferte taket - slik som jeg gjorde i går da jeg hørte han synge (men ikke kunne se han) - og la det ut på Facebook. 

Jeg husker første gang jeg hørte Ian Bostridge. Det var våren 1998. Han hadde akkurat gitt ut Schumanns Dichterliebe på EMI, og jeg jobbet i platebutikk og hadde kjøpt nyeste Gramophone, hvor "Im wunderschönen Monat Mai" var med som første spor på "nye utgivelser"-promoplaten som fulgte med. Jeg tror aldri jeg har blitt så direkte og uforberedt truffet av en stemme før. At det er en av verdens vakreste lieder hjalp jo også. Jeg har kjøpt mange plater med Ian Bostridge etter den tid, og Bach-plata han ga ut i 2000 er en av de fineste jeg har. I 2008 planla jeg New York-tur etter når han skulle synge i Carnegie Hall, så det sier seg selv at aftenens konsert her i Risør - når han skulle synge Schumann - var et høydepunkt for meg. 


Han har en følsom og vâr stemme, klar og gyllen, med mye dynamikk og formidling. Sterk, høy, myk og lav. Tyskuttalen er (såvidt jeg kan høre) perfekt, jeg liker spesielt klangen i stemmen hans på alle i'er og ü'er når han synger dem uten vibrato. Samspillet med Andsnes er flott, de kler hverandre og har spilt inn en hel del Schubertplater sammen. 

Er han på gråten? Det var ikke mange sekunder med smil å hente da applausen kalte dem inn tre ganger. Det er nok ganske utmattende å framføre en syklus når man lever seg inn i det på den måten, og  særlig når publikum ikke vet å oppføre seg ordentlig. Man skal være stille når man er på liederkonsert. Man skal ikke hoste unødig, særlig ikke i de stille partiene. Man skal være ytterst stille når man vender tekstarket. Det skal ikke høres ut som et skred. Til damen bak meg: Ikke riv i stykker programmet ditt midt i en lied. Ikke rot i veska eller lukk glidelåsen. Og ikke minst: Man skal ikke knitre med halspastillplast av verste sort når musikken er så skjør og tander. VÆR STILLE. (Blikket Bostridge sendte til knitredamen var forøvrig ikke til å misforstå.)


I det hele tatt er det et problem når teksten som blir delt ut rett før konserten, er av typen som må vendes flere ganger. Det er umulig å få flere hundre mennesker til å bla stille. De fleste gjør ikke en gang et forsøk på å være stille. Det må gå an å finne andre løsninger, for det er virkelig forstyrrende. 


Framføringen var nydelig. Og det er den jeg kommer til å huske! Bostridge er som skapt for å synge tyske lieder. Og jeg er lykkelig som kunne feire bryllupsdag på denne måten. Nesten like bra: I morgen feirer jeg bursdagen min - med TO Bostridge-konserter. Jeg er heldig. 

Konsert i Risør kirke 29.06.12 kl. 18.00

Billettsystemet til Risør-festivalen er meg en evig gåte. Selv når man har meldt seg inn i venneforeningen og hiver seg på telefonen straks de åpner forhåndssalget, får man ikke alltid tak i billetter til de mest populære konsertene. Men er man heldig og har en venn som er personlig sponsor (!) for festivalen, kan man få hans ekstrabillett - og dermed få sitte langt framme med god sikt og god lyd og høre en av de vakreste konsertene på lenge. (Takk, Kjell!)


I kveld åpnet Håvard Gimse med to rondoer av Mozart, K.485 i D-dur og K.511 i a-moll. Disse kunne fort ha vært satser fra klaversonater, men såvidt jeg vet er de frittstående. Nydelig spilt av Gimse, lett på labben og med fremheving av de små nyansene som vi også kan takke flygelet for at er mulig å få fram. (Hammerklaver-innspillinger blir litt for monotone i blant). 

Deretter kom tidligere kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes fram på podiet og presenterte et verk av Bent Sørensen som endelig skulle ha Risør-urpremiere. Sørensen skrev én sats til hvert år fra 2005 til 2010 for besetningen klaver/bratsj/klarinett (Andsnes / Lars Anders Tomter / Martin Fröst), og verket skulle urframføres i 2010 - men da ble Martin Fröst syk. Senere har de framført det bl.a. i New York og London, så det var ikke en ordentlig urpremiere vi fikk høre i dag, men for festivalen var det jo det. Disse tre instrumentene klinger så uendelig godt sammen, skulle ønske det var skrevet enda mye mer musikk for akkurat denne besetningen. Bratsjen og klarinetten spilte unisont i begynnelsen, veldig fint. Det har jo også noe å gjøre med at de tre utøverne er i verdensklasse på hvert sitt instrument. De fem satsene var relativt korte, tempoet varierte mellom langsomme følsomme partier og litt raskere, men helt uten den typiske vendingen som samtidsmusikk for klarinett ofte får. (Jeg innrømmer at det ikke er mitt favorittinstrument når det gjelder moderne atonal krevende musikk.) 

Velfortjent applaus!

Og Fröst fortsatte etter pausen, i det som var - i allefall for meg - dagens høydepunkt: Brahms' klarinettkvintett. Den er så nydelig vakker!!! Brahms hadde egentlig lagt opp som komponist, pensjonert seg, og ville bare nyte livet - ikke skrive mer. Men så hørte han klarinettisten Richard Mühlfeld... og ble så begeistret for hans klang at han mot slutten av sitt liv skrev flere verker for klarinett - to sonater, klarinett-trioen - og klarinettkvintetten. Fröst er helt suveren, hans tone er den fineste jeg noensinne har hørt, og han sirkelpuster så både jeg og Kjell fikk pustebesvær. Det er umulig å høre når han trekker pusten. 

Brodskykvartetten spilte kjempefint, og hadde en veldig markert rytmikk i førstesatsen. En dynamisk og  lekker tolkning av et av Brahms aller, aller vakreste verker. 

Konsert i Risør kirke 29.06.12 kl. 15.00

Unummererte billetter + sen ankomst til konsert = sitte bak prekestolen. Jeg var på konsert med Ian Bostridge i dag, men jeg så ikke annet enn buksebenet hans et par ganger. Derfor tok jeg heller et bilde av det praktfulle taket i Risør kirke! Blå himmel med skyer. Slik burde man jo male taket hjemme! 


Aller først fikk vi høre adagio fra Bruckners eneste kammermusikalske verk - strykekvintetten i F-dur, i versjon for strykeorkester. Nydelig musikk, virkelig vakker sats, en slags symfonisats i miniatyr. Mange fine klanger, lange linjer, man sitter igjen med en slags stemning framfor en konkret melodi i hodet. Det Norske Kammerorkester spilte den følsomt og fint. 


Deretter var det tid for Bostridge, en av mine store helter (som jeg tidligere har planlagt New York-reiser etter). Sist sang han Schubert, og det gjorde han også nå. "Auf dem Strom", med tekst av Ludwig  Rellstab, er en vakker romanse for tenor, horn og klaver, og jeg ble absolutt ikke skuffet. Jeg tror kanskje disse tyske liederne er det jeg liker aller best med Bostridge, særlig Schumann som vi skal få høre i morgen. 


Neste verk var en sangsyklus av Peter Warlock, som jeg kjenner fra de nydelige platene til koret Polyphony, blant annet. Han har også skrevet mye vakker musikk for strykeorkester som jeg har hørt en del på. Denne sangsyklusen til tekst av Yeats var både interessant og fin, og inneholdt både melodiøse moderne partier og noe i retning atonalt (dog ikke atonalt!) med tette klanger. Veldig fin framføring, blåserne skiller seg ut igjen; Tom Ottar Andreassen og Nicholas Daniel i vakker samklang (hhv fløyte og obo) og en strykekvartett med varme og fyldige toner. Bostridge er suveren i sin tolkning. Moro å høre han synge på sitt eget språk. 

Til slutt var det tilfeldighetenes spill, som også er tema for festivalen: Brodsky-kvartetten snurret sitt lykkehjul, en paraply, og den stanset på Mendelssohn. Dette gjør de titt og ofte i sitt "Wheel of 4tunes"-prosjekt for å feire kvartettens førtiårsjubileum. De spilte Mendelssohns siste strykekvartett, op. 80 i f-moll, skrevet bare to måneder før han døde i 1847. En ganske dramatisk og kompleks kvartett, gjenkjennelige Mendelsssohn-trekk men kanskje litt mørkere i stilen enn mye av det andre han har skrevet. Kvartetten spilte med innlevelse og dynamikk.  

Førstefiolinist Daniel Rowland forteller om Mendelssohns kvartett. 

"Für Kenner und Liebhaber", Risør kirke 28.06.12

Første konsert for min del under årets kammermusikkfest i Risør, og attpåtil kom jeg tjue minutter for sent - og gikk dermed glipp av en nyoppdaget obokonsert av selveste Händel. 

Årets hyppigste festivalartist, kontratenoren David Hansen fra Australia, framførte en arie fra Vivaldis "Griselda" og en fra Händels "Arminio", HWV 36 - sistnevnte i duett sammen med oboisten Nicholas Daniel. Hansen er lysere og kraftigere enn andre kontratenorer jeg har hørt, han er til tider mer sopran enn alt. Ikke minst beviste han det i fjor da han steppet inn på kort varsel og sang Didos dødsarie. Hansen er teknisk dyktig, og veldig tydelig i de lange og hurtige passasjene. Han tar ikke snarveier. Samspillet med Daniel ble i tillegg morsomt!

Deretter spilte cembalist David Gordon Rondo II av Carl Philipp Emanuel Bach, fra "Sonaten für Kenner und Liebhaber". I de hurtige løpene hørtes cembaloet nesten ut som en synth, det har jeg aldri hørt før. Fascinerende! CPE er helt klart mer spretten enn sin far, og bryter med mange av de tradisjonelle reglene. Det gis også mye rom til utøveren for tolkning. 

Så hoppet repertoiret vekk fra barokken og fram til nåtid, med årets festivalkomponist Magne Hegdals Rondo II som er inspirert av nettopp denne vi hørte av CPE Bach. Fine klanger, korte melodiske sekvenser med noen brudd av mer atonale deler som dermed fikk en fin ramme. Korks blåsere fikk nok en gang vist sine kvaliteter, og Christian Eggen ledet musikerne med treffsikker hånd.

Til slutt fikk vi høre en cembalokonsert av Händel. Etter førstesatsen skulle det komme en improvisasjon, og David Gordon fikk vha publikum laget et tema basert på en tilfeldig rekkefølge av tonene i a-mollskalaen - som han improviserte fram en fuge over. En fuge! Slike halsbrekkende stunts var vanlige i barokken og på Mozarts tid, men det er jammen ikke hver dag man opplever det i dag. 

Avslutningskonsert, Risør kirke 03.07.11

Siste konsert åpnet med Poulencs sekstett for klaver og blåsekvintett. Mye vekselspill mellom instrumentene, utøverne må være på hugget hele tiden da rytmikken er veldig metrisk; den går i ett og ingen bør nøle et nanosekund. Ingen rytmeseksjon holder tempoet, så alle må bidra til å holde driven oppe. En krevende jobb med så mange innsatser! Men nivået på årets blåsere var intet mindre enn imponerende.

Christian Ihle Hadland spilte klaver, og ellers spilte Jacques Zoon (fløyte), Nicholas Daniel (obo), Chen Halevi (klarinett), Audun Halvorsen (fagott) og Marie-Luise Neunecker (horn).

Så var det tid for tre Bacharach-melodier, nok en gang helt vidunderlig vakkert framført av Hilde Marie Kjersem. "Walk on by" var igjen arrangert av Petter Winroth, som virkelig har gjort en utmerket jobb med å sette disse låtene for større og mindre ensembler. "Waiting for Charlie" var arrangert av Jon Øivind Ness, som hadde fått i oppdrag å gjøre det på Milhaudsk vis - Bacharach var jo elev av Darius Milhaud. Det ble spennende klanger, mange dissonanser i strykerne mens bassen hele tiden var tydelig og etter Bacharachs penn. Sånn går det fint an å gjøre det med popmusikk, uten at man endrer låtas sjel.

Og så - "God give me strength" fra det UBESKRIVELIGE albumet "Painted from memory", en av verdenshistoriens vakreste plater, signert Burt Bacharach og Elvis Costello. Denne hadde jeg gledet meg aller aller mest til. Og jammen låt det bra. Jeg sier det igjen: Dette må bli plate, det må bli konsertprosjekt, det må bli turné. Bacharach til folket!!

Siste nummer før pause var Darius Milhauds "Le Boeuf sur le Toit", op. 58 - "Oksen på taket", som var noe helt annet enn det jeg hadde ventet. Den åpner med en rhumbarytme og en melodi som er en blanding av easy-listening og filmmusikk - jeg ser for meg en gammel Disneyfilm der mørke kvinner danser med fruktkurv på hodet. Den ble faktisk skrevet til en Chaplin-film, så det er ingen fremmed assosiasjon. Musikken går opp og ned i tempo og legger til rette for en filmatisk og visuell handling. Han drar inn impulser fra tjuetallets Paris, med varietéshow og jazz og dans. Festlig! Og ikke minst - linken til Bacharach er enda sterkere.

Etter pause spilte Jacques Zoon Bachs partita i a-moll, BWV 1013. Bach skrev mye kammermusikk i perioden hvor han var ansatt som hoffskapellmester i Köthen, siden fyrsten var veldig musikkinteressert men ikke særlig opptatt av kirkemusikk. Derfor ble det mye verdslig musikk, noe vi selvfølgelig skal være svært takknemlig for. Disse partitaene minner meg om å være på et lite landsted eller et småbruk oppe i ei dalside, kanskje i regn, omgitt av blomstereng og gress på alle kanter, og slå opp vinduene på vidt gap og sette på en plate med Bachs kammermusikk. Det var fint å høre den i kirka også. Litt teknisk trøbbel på de hurtige satsene, men sarabanden var veldig flott.

Til slutt: Instrumentenes dronning. Orgelet! Kåre Nordstoga spilte Poulencs vakre, vakre orgelkonsert sammen med Det Norske Kammerorkester under ledelse av Atle Sponberg. Denne konserten hørte jeg i Levanger Kirke under Okkenhaug-dagene 2008, da også med Nordstoga som solist. Poulenc var ikke så erfaren med orgel da han fikk oppdraget med å komponere denne, så han søkte inspirasjon hos de gamle orgelmestere Bach og Buxtehude. Det kan høres både melodisk og harmonisk. Konserten har sju satser som går over i hverandre, så det er egentlig som en lang sats som bare endrer karakter. Det gir den en helhetlig følelse.

Deler av orkesteret, her oppstilt til fotografering i pausen.

Glade kunstneriske ledere!

Og stående applaus for Nordstoga og DNK etter Poulenc; årets aller siste framførte verk på Risør Kammermusikkfest.

Dette er nok det jeg kommer til å huske aller best. God, give me strength!

Jeg håper billettsystemet kan endres litt til neste år. At alle de beste plassene alltid er lovt bort til sponsorer og stiftere, gjør det litt håpløst for alle andre, samme hvor parat man sitter kl. ni den dagen i mai når billettene legges ut. Enkelte konserter er så å si utsolgt før man får slippe til hos billettservice. Sånn bør det ikke være. Jeg var heldig, og fikk billetter av min gode venn Kjell til de konsertene som allerede var fullbooket. (På de resterende klarte jeg å grabbe til meg unummererte billetter, med vekselsvis dårlig sikt)

Men alt i alt var det en super festival denne gangen også. Takk for i år!

Liederkonsert, Risør kirke 02.07.11

Ett av festivalens store trekkplastre, den tyske barytonen Matthias Goerne, meldte nok en gang avbud på kort varsel. Veldig synd, for han var kanskje den vi gledet oss aller mest til å høre. Men erstatningskonserten ble meget bra - det ble både lieder og klavermusikk, og til og med noen av mine yndlingsverker.

Andsnes åpnet med å spille to av Brahms' ballader. Dette er noe av det han gjør aller aller best, kanskje aller best i hele verden. Han lager en fyldig og stor klang, og kler denne typen musikk veldig godt.

Deretter: Schumanns "Dichterliebe"! Johannes Weisser og Christian Ihle Hadland gjennomførte denne på praktfullt vis, med innlevelse og sterke følelser. "Dichterliebe" er en av de vakreste sangsyklusene jeg vet. Jeg håper de kan gi den ut på plate, for dette er Weisser på sitt beste. Hadland er nyansert i spillet sitt, helt perfekt til Schumann. (hvilket minner meg om at jeg endelig skal kjøpe hans Schumann/Chopin-plate fra i fjor, det har jeg tenkt på siden den kom).

Utenfor kirka er det folkeliv i pausen. Kjell selger plater og diskuterer musikk.

Så kom Schubert og Gruppe aus dem Tartarus, D.583. En ganske energisk lied med tekst av Schiller. Og deretter tre utdrag fra Mahlers Kindertotenlieder, hvis dikt (et utvalg på 5, egentlig 428 i alt) ble skrevet av Friedrich Rückert etter at han mistet sine to barn i skarlagensfeber. Det er så sørgelig at man nesten ikke orker å lese teksten, og musikken jo er like emosjonell. Nydelig framført av Weisser og Andsnes.

Til slutt: Waldsteinsonaten! Beethoven! En nytelse.

"Narren", Risør kirke 02.07.11

Richard Strauss' symfoniske dikt "Till Eulenspiegel" handler om en narr fra middelalderen, og her ble det spilt i et arrangement for fiolin (Isabelle Faust), kontrabass (Marius Flatby), klarinett (Chen Halevi), horn (Marie-Luise Neunecker) og fagott (Audun Halvorsen). Instrumentene kler hverandre, og fikk meg for alvor til å høre hvor lik klang det egentlig er mellom fagott og horn. Musikken er munter og litt forstyrret, noe som typisk nok kjennetegnes i ledemotiv i klarinetten med tritonussprang, skryting og jamring. Et morsomt innslag!

Jacques Zoon og Christian Ihle Hadland spilte deretter Francis Poulencs fløytesonate op. 164 (1957), en sonate hvor fløyta virkelig får vist fram hvor vakkert den kan lyde. Særlig andresatsen var nydelig, "Cantilena", som betyr noe sånt som en myk og sangbar melodilinje. Før sonaten spilte de et lite stykke som Poulenc komponerte bare noen uker før sonaten, skrevet over et kjærlighetsdikt som ble smuglet ut av en konsentrasjonsleir fra en fange til sin kone. Dikteren var en venn av Poulenc, og døde i leiren. Poulenc var en annen av Les Six-gjengen (Milhaud var som nevnt også en av dem), og det var filmskaper Jean Cocteau som var initiativtaker til gruppen. En lekende attityde kan utforske eksistensen og meningen med livet uten å la det tunge alvoret i romantikkens patos komme i veien, mente han.

Til slutt var det klart for Mozart og hans klaverkonsert nr 20 i d-moll (k.466). Det skal godt gjøres å skvise et helt orkester + flygel inn i kirka, men det gikk bra. Kathryn Stott var solist, og denne konserten er litt annerledes enn de andre. Den er mørkere, den går i moll (hvilket bare to av hans klaverkonserter gjør), den er ganske dramatisk, orkesteret tar større plass, og jeg synes personlig det er litt Beethovske innslag i blant.

"Dr. Faustus", midnattskonsert 01.07.11, Risør kirke

Årets midnattskonsert handlet om Faust, han som selger sin sjel til djevelen for å få makt og innsikt. Arnold Schönberg var god venn med Thomas Mann, og skrev en kanon til hans 70årsdag (1945). Mann på sin side hadde latt Schönberg være inspirasjon for sin Faust; Adrian Leverkühn, en gal komponist, som har hovedrollen i Manns store opus "Dr. Faustus". Kanskje ikke veldig flatterende for Schönberg.

Kanonen ble spilt av Terje Tønnesen (fiolin), Magnus Boye Hansen (fiolin), Ida Bryhn (bratsj) og Audun André Sandvik (cello), og Teodor Janson leste utdrag fra "Dr. Faustus". Musikken kom litt i bakgrunnen her, men det var såpass lite av den at det ville blitt kort om man bare spilte kanonen. Det passet bra med opplesning.

Deretter spilte Leif Ove Andsnes seks små klaverstykker av Schönberg, op. 19 (1911). De ytre grensene av tonaliteten utforskes, og selv om det er langt igjen til tolvtoneteknikken, kan det ikke kalles senromantikk lenger. Det er vakker musikk.

Så ble det mer Faust-opplesning, et underholdende men temmelig langt utdrag, så da Andsnes kom inn for å spille Beethovens klaversonate nr. 32 i c-moll, op. 111 (1822), var konserten mer enn en halvtime på overtid - før Beethoven kom i gang. Kanskje litt i overkant, det hadde vært en lang dag og vi snublet ut av kirken kl. 01.15 - men samtidig handlet Faust-utdraget nettopp om denne sonaten og hvorfor den har bare to satser, så det var høyst relevant.

Å høre Andsnes spille Beethoven er noe jeg alltid har drømt om, og i år fikk jeg to sjanser til nettopp dette. Op. 111 er den siste sonaten han skrev, og en av de siste komposisjonene for klaver. Førstesats er dramatisk og stormfull, masse dynamikk og dundrende spill i de lavere leier. Andresatsen er en variasjonssats, hvorav en av variasjonene nærmest går i svingtakt. Beethoven goes boogie-woogie! Innslag av fuger er det også i denne sonaten, det er alltid spennende.

En annen ting med midnattskonserter er at de kan ha litt vanskelige lysforhold...

"Kjærlighetens kår", Risør kirke, 01.07.11 kl. 22

Det Norske Kammerorkester under ledelse av Per Kristian Skalstad.

Konserten kl. 22 tok for seg den umulige kjærligheten, eller i allefall dens harde kår. Det norske kammerorkester åpnet med “Vorspiel und Liebestod” fra Wagners “Tristan og Isolde”, i arrangement av Reinbert de Leeuw. Dette er noe av det vakreste Wagner skrev, og han bruker alle virkemidler, ledemotivene sine, dynamikk, melankolske melodilinjer som går i en annen retning enn man var vant til i samtiden, med dertilhørende harmonikk og modulasjoner. Når man kjenner til handlingen i operaen, og vet at disse to ikke får hverandre, blir det enda sterkere - men man burde uansett bli berørt, for dette er musikk som går rett i magen. Klaveret var med i orkesteret i dette arrangementet, og det var kjempefint! Dessuten vil jeg gjerne fremheve treblåserne som gjorde en utmerket jobb her, samspillet mellom fløyte og klarinett var nydelig med parallellføringene i melodien; de utfylte hverandre så godt. Det samme med fagott og obo. Her er det alfa og omega å ha gode blåsere, ellers faller det igjennom. Men i dette orkesteret finner vi kremen av norske treblåsere - Tom Ottar Andreassen, Björn Nyman, Pavel Sokolov og Embrik Snerte. Gåsehudmusikk.

Deretter en annen tragisk kjærlighetshistorie; middelalderballaden “Bendik og Årolilja”, som også handler om de unge elskende som ikke får hverandre. Bendik blir drept for å ha et forhold til kongsdatteren Årolilja, og begraves ved kirka. Årolilja dør av sorg, og begraves på den andre siden av kirka. Opp fra gravene deres vokser vakre liljer som søker mot hverandre og flettes sammen over kirketaket. Hilde Marie Kjersem sang med stille og ekte innlevelse, akkompagnert av Kåre Nordstoga på orgel.

Så steppet kontratenor David Hansen nok en gang inn - denne gangen med den mest tragiske og sørgelige arien av dem alle, Didos dødsarie fra Purcells “Dido og Aeneas”. De hoppet over resitativet “Thy hand Belinda...” og gikk rett på “When I am laid”. Jeg tror faktisk ikke jeg har hørt den sunget av en kontratenor på den måten før, han er jo ikke en alt - han er sopran! Helt praktfullt. Trampeklappen i kirka dundret, i den grad at jeg var redd galleriet over meg skulle rase sammen, men istedet ble det da capo på arien. (Stakkars Dido, her dør hun av sorg, mens det elleville publikummet jubler og hoier).

Det Norske Kammerorkester avsluttet med Arnold Schönbergs “Verklärte Nacht” (1902), som bygger på et dikt av Richard Dehmel (opplesning av Teodor Jansen i forkant). Her er det en historie som kunne ha gått riktig galt, men som ender med tilgivelse og forsoning. Som om ikke teksten var kontroversiell nok i sin samtid - her begynner jo Schönberg å leke med tonaliteten. For oss i dag høres det ganske senromantisk ut, ikke noe uvanlig i det hele tatt, men den gang skapte dette furore og Schönberg gjorde seg upopulær. Han var åpenbart inspirert av Wagner, og bruker til og med musikalske ledemotiver knyttet til de forskjellige personene og hendelsene. Verket var opprinnelig for strykesekstett, men ble arrangert for strykeorkester i 1917. Strykeorkesteret kjentes faktisk litt for stort i går, og jeg mener å huske at fjorårets sekstett (Ebènekvartetten + forsterkninger) gjorde sterkere inntrykk og føltes mer gripende. Det klinger annerledes når flere fioliner spiller linjer som opprinnelig spilles av bare én.