I kveld var det premiere på Kringkastingsorkesterets nye konsertserie "Torsdagslive" i Universitetets Aula. Serien erstatter lørdagskonsertene de har hatt tidligere, og blir sendt direkte i P2. Første konsert markerte også starten på sjefsdirigentperioden for peruanske Miguel Harth-Bedoya. I kveld hadde de med Truls Mørk som solist i Benjamin Brittens mektige cellosymfoni fra 1963 som ble skrevet til Rostropovitsj, hvor orkester og solist er likeverdige (i motsetning til i en cellokonsert). Mye dramatikk og mange kontraster, med store sprang fra det utagerende og kraftige til det vare og følsomme. Som ekstranummer fikk vi høre Declamato; 1. sats fra Brittens suite nr. 2 for cello (op. 80). Verk nr. 2 var "Fiesta" av Harth-Bedoyas kamerat Jimmy Lopez, som satt i California og fulgte konserten via internett. Det var et energisk stykke, mye kraftig rytmikk, danserytmer, nesten som en suite i flere satser. Enkelte partier kunne minne om komponisten som kom etterpå - Igor Stravinsky. Og naturligvis latinamerikansk preg, jeg fikk også assosiasjoner til dansescenene i West Side Story et par ganger. Siste verk på programmet var "Ildfuglen", mitt favorittverk av Stravinsky. Berceuse, hvor fagotten har solo, er noe av det vakreste han har skrevet. Ikke minst når strykerne kommer inn i et kjempecrescendo etter fagott- og oboen. Det er helt filmatisk. Jeg hadde den på plate som tenåring og var svært fascinert. Helt til slutt fikk vi et ekstranummer - nemlig "Vår på Karl Johan" fra suiten "Oslobilder" av Fritz Austin, som i sin tid spilte trombone i Kork. ("Hvite seil i solgangsbris" er en annen slager fra samme suite - den tror jeg de spilte tidligere i år!) En flott konsert med et alltid like dyktig og energisk orkester - jeg gleder meg allerede til neste gang!
Dirigenten (i midten) i samtale med aftenens konferansierer.
På festivalens siste dag var det en konsert i Altes Rathaus jeg nødig ville gå glipp av, men ettersom jeg skulle rekke toget til Berlin for å fly hjem, fikk jeg bare med meg første halvdel. Heldigvis var min heltinne med allerede der: Hana Blaziková, den tsjekkiske unge sopranen som har en av de klareste stemmene jeg vet. Jeg har hørt henne i de fine innspillingene med Herreweghe på labelen Phi, nemlig Leipzig-kantatene samt den virkelig praktfulle referanseinnspillingen av Messe i h-moll som kom i fjor, der hun bl.a. synger sammen med Damien Guillon (kontratenoren som forhekser meg hver gang). Blaziková har spesialisert seg på barokkmusikk, renessansemusikk og til og med middelaldermusikk. Hun spiller også harpe.
Etter en Telemann-overtyre (D-dur, TWV 55:D21) fikk vi altså høre soprankantaten "Ich bin in mir vergnügt", BWV 204, og jeg får gåsehud bare av å tenke på det. De høye tonene som hun spratt opp på uten problem, med sin klare lyse stemme - jeg håper hun skal gjøre denne på plate en gang.
Så var det pause og vi måtte dessverre gå, men i følge programmet spilte de sinfoniaen fra kantate BWV 174, Concerto grosso i c-moll, op. 6 nr. 3 av Corelli, og til slutt soprankantaten "O holder Tag, erwünschte Zeit", BWV 210, av Bach. Akkurat den skulle jeg gjerne, gjerne hørt med Hana Blaziková.
Denne konserten var noe av det jeg så aller mest frem til under hele festivalen. Jeg er veldig glad i påskeoratoriet til Bach, og særlig en innspilling med Retrospect Ensemble og Carolyn Sampson som kom for et par år siden. Den har jeg gitt bort i gaver, anbefalt i hytt og vær - i blogg, på radio, til venner - men jeg har aldri tidligere hørt det live. Utøverne er jo fra øverste hylle, det var jeg naturligvis klar over - de er jo blant mine yndlings-Bachtolkere - men det er alltid litt nervepirrende å høre en annen sopran synge disse ariene som Carolyn har laget gullkant på. Men Hannah Morrison klarte det, hun sang dem helt nydelig, finere enn Barbara Schlick (Herreweghe, Harmonia Mundi) og andre innspillinger jeg har hørt - altså med unntak av Carolyn sin. De andre solistene var også gode - Meg Bragle, Nicholas Mulroy og Peter Harvey gjorde en solid jobb. Gardiner var i godt humør i følge andrekonsertmesteren som vi såvidt møtte etterpå (vi hadde truffet henne på omvisning i Bach-museet dagen før), så det ble hele to ekstranumre - både åpnings- og sluttkoral fra Himmelfartsoratoriet. Det gnistret av dem!
Rett ved siden av hotellet vårt (Fürstenhof) ligger Evangelisch-reformierte Kirche, hvor Felix Mendelssohn og fruen døpte alle sine barn (han var jøde, men hun tilhørte denne hugenott-minoriteten). Der var det konsert lørdag morgen, og dit gikk vi naturligvis. Også denne konserten åpnet med et orgelverk av Bach - Fantasie og fuge i c-moll, BWV 537, framført av organist David Timm. Deretter var det Messiaen som stod på programmet - "Antienne de la conversation Intérieure", et verk for enstemmig damekor, celesta, klaver, ondes martenot, slagverk og strykere, fra "Trois petites liturgies de la Présence Divine". Det var kirkas eget kantori som sang, og det er virkelig et nydelig verk. Fine klanger, fuglereferanser, og dette spesielle elektroniske instrumentet ondes martenot som Messiaen var fascinert av. Jeg hørte det ikke så godt, det var mest lyd i klaveret og celestaet. Så kom en Bach-kantate, "Wer da gläubet und getauft wird", BWV 537. Til slutt en motett, "Fürchte dich nicht", BWV 228, som jeg kjenner ganske godt og har hørt mye på i vår (både Gardiner og Herreweghe har gitt dem ut nylig). Her var det både obo da caccia og bassgambe i Orchester am Fürstenhof.
Det var moro å få med seg en konsert i selveste Gewandhaus også. Her er det mye historie! Andris Nelsons dirigerte energisk og hoppende, og fikk fram det aller beste i både musikk og orkester. De åpnet med suite fra Der Rosenkavalier av Richard Strauss, og deretter var det tysk urframføring av Mark-Anthony Turnages cellokonsert. Komponisten var tilstede i salen og fikk litt ekstra applaus sammen med cellist Paul Watkins. (Kjente navn, disse har jeg katalogisert flere ganger!)
Solohornist Jan Wessely sammen med Turnage og Watkins.
Andris Nelsons på sin lille tribune etter å ha dirigert Sjostakovitsj' symfoni nr. 10 i e-moll, op. 93. Mektige saker!
Det er temmelig mektig å sitte i Bachs egen kirke, en halvmeter unna graven hans rett ved alteret, når organisten (Daniel Beilschmidt) åpner konserten med hans store Ess-dur-preludium (BWV 552). Under Bach-festivalen i Leipzig var det mange mindre konserter hver eneste dag, og vi gikk på flere av dem. Fredag kveld var det motetter som stod i sentrum, og det var Dresdner Motettenchor som sang, akkompagnert av Leipziger Barockorchester under ledelse av Matthias Jung. De fremførte "Deus in adjutorium meum" og "Whose dwelleth under the defence of the Most High"av Benjamin Britten, Abendlied op. 69 nr. 3 av Joseph Gabriel Rheinberger, og til slutt Bachs kantate BWV 45, "Est ist dir gesagt, Mensch, was gut ist".
Nå var det nesten fjorten år siden forrige gang jeg var på Sting-konsert (den fantastiske Police-konserten i Århus 2007 regnes ikke med her), det var vel Brand New Day-turnéen i 1999, og den husker jeg som en liten skuffelse sammenlignet med f.eks. den i 1996. Kanskje fordi "Brand New Day" ikke er yndlingsalbumet mitt, kanskje fordi det ikke funka helt med Manu Katche på trommer, vet ikke. I allefall ble denne konserten på North Sea Jazz en opptur igjen, for den satt som ei kule. Tilbake var det gamle bandet hans - Dominic Miller på gitar, Vinnie Colaiuta på trommer og keyboardist David Sancious som overtok etter at Kenny Kirkland døde. I tillegg fikk vi en gjesteopptreden fra Branford Marsalis, som hadde spilt konsert tidligere på kvelden, og nå spilte han naturligvis sine velkjente obligatstemmer på "Englishman in New York". Eneste aber var at de hadde kuttet hans jazz-solo midt i låta (rett før trommene dundrer) - den hadde det jo vært moro om de kunne sette inn igjen for anledningen. Branford hang med på en låt til ("Seven days") før han forlot scenen.
Good old days!
Stings stemme holder seg virkelig godt - ikke minst på Roxanne; han tok nesten alle de høye tonene selv, med et par unntak hvor kordamen overtok. Låtvalget var også bra - mye fra "Ten Summoner's tales", kanskje fordi det albumet feirer tjueårsjubileum i år, men også en stor del Police-låter og nesten ingenting fra de siste femten år. Helt i tråd med mine ønsker!
Da Sonny Rollins ble syk og måtte kansellere sommerens Europa-turné, hoppet Joe Lovano inn på kort varsel på North Sea Jazz i Rotterdam. Og vi bestilte billetter på enda kortere varsel. På Lovanos repertoar stod nemlig hele albumet "Ballads", som John Coltrane ga ut for nøyaktig femti år siden, og Metropole Orkest (som spiller en del slike konserter) var i gang med å innstudere Vince Mendozas arrangementer. Slike ting opplever man kanskje bare én gang i livet, så vi dro avgårde. Vi fikk gode sitteplasser langt fram, og det er en fordel på denne rare festivalen hvor folk kommer og går underveis og dørene står åpne. Sitter man langt nok fram, slipper man å bli forstyrret. Dette var en konsert man virkelig ikke ville ha forstyrrelser i.
Låt nr. 1, "Say it (over and over again)", var litt ubestemmelig - tempoet var veldig rubato i starten, og jeg lurte på om hele konserten ville bli slik - altså en over-arrangert orkesterversjon der essensen av Coltrane ble borte blant strykerne (jeg overdrev litt i hodet mitt). Boy, was I wrong. Bare sekunder senere var de der de skulle være (i følge meg), og allerede på låt nr. 2, "You don't know what love is", kom tårene. Lovano stod der ydmyk og konsentrert, med notestativ og partitur, og spilte låtene Coltrane hadde plukket ut for 50 år siden og satt sammen til dette vidunderlige albumet - ett av de fineste jeg vet. Lovano forsøkte ikke å gjøre noen show-off-opptreden, ei hadde han planket eller blåkopiert mesteren - han spilte på sin egen måte, men med stor respekt og helt og holdent i Coltranes ånd. Av de nålevende saksofonister jeg vet om, er det helt klart han som kunne ha gjort dette aller best.
Låtene ble ikke spilt i samme rekkefølge som på plata, men det var helt ok. I "All or nothing at all" spilte han melodistemmen unisont sammen med en altsaksofonist i orkesteret, etter en bass-solo først. Fin veksling mellom latinorytmer og swing. "Too young to go steady" hadde en gitarintro, kjempefint! Ellers var det storbandfølelser her og der, myket opp av strykere som i en romantisk Doris Day-film fra femtitallet, eller noe Fred Astaire kunne ha danset i. "I wish I knew", nydelig ballade av Harry Warren, fikk tårene fram igjen. Låtutvalget på denne plata er altså intet annet enn perfekt, noe man naturligvis kan forvente av et musikalsk geni som John Coltrane. Vince Mendozas arrangementer var helt i tråd med Coltrane-kvartettens uttrykk.
Dette var en konsert jeg virkelig vil huske lenge, og albumet "Ballads" kommer jeg til å kjøpe og gi bort i gave helt til alle platebutikker er borte.
Jeg prøvde å telle hvor mange ganger jeg har hørt Joe Lovano live: Molde i 1996 med Paul Motian, Bill Frisell, Marc Johnson og Lee Konitz, Musikkflekken ca 1997 med Paul Motian og Bill Frisell, Kulturkirken Jakob i 2003 med Element, Iridium Jazz Club i New York med Hank Jones, Marc Johnson og Paul Motian, Village Vanguard i 2005 med Paul Motian og Bill Frisell, Blue Note i 2008 med McCoy Tyner, og nå denne på North Sea. Jeg lurer på om det er et par til jeg ikke husker i farta. I allefall er han den største blant de som fremdeles er i full sving, og jeg håper jeg får høre han mange, mange ganger til.
På North Sea Jazz fikk vi enda en liten dose Bobby Womack, dessverre ikke hele konserten (vi skulle videre på en annen konsert) - så jeg er veldig glad jeg hadde Rockefeller-konserten friskt i minne. Det er mye bedre å høre han i klubbformat. I Rotterdam var det en enorm hall der folk kom og gikk, spiste mat fra bodene utenfor, og man fikk ikke inntrykk av at publikum primært bestod av dedikerte fans sånn som det gjorde på Rockefeller. Samma det, det var moro å høre han igjen! Setlista var nok omtrent den samme som i Oslo.
Her kommer tidenes nedbygging av forventninger for ikke å bli skuffa:
Når man nærmest venter en slagpasient som sitter på en stol og kanskje kommer med et og annet vræl som kan minne om noe som en gang var, og istedet får nesten halvannen time med Bobby Womack som vi kjenner han fra gamle dager og har hørt han på plate - i storform - da kan man mildt sagt være fornøyd. Med fårete glis stod vi nesten fremme ved scenekanten på Rockefeller (bare noen lykkelige dansende tullinger foran oss) og fikk servert den ene slageren etter den andre. Han må ha hjelp for å gå i trapper, for å komme seg av og på scenen, men når han først er der, er det ikke mye som tyder på at han sliter med noe som helst. Stemmen holder, den var mye bedre enn noen kunne drømme om, og det solide bandet bestod av 13 personer (fire blåsere, to keyboards, komp og korister) som naturligvis kunne sine saker. Sly&TheFamilyStone-bassist Rustee Allen oste av coolness.
Soulkonserter er i grunnen de aller beste av konserter, det finnes ikke noe mer groovy, og de har nesten alltid full blåserekke.
Bobby Womack kombinerer gode låter med en helsikes groove som gjør det umulig å stå stille.
Det ble ikke noe særlig gitarspill (med unntak av Jim Fords "Point of no return"), men det gjorde ingen verdens ting. Denne konserten manglet ingenting.
Settliste:
Across 100th street
Nobody wants you when you're down and out
Harry Hippie
Daylight
I wish he didn't trust me so much
That's the way I feel about 'cha
The bravest man in the universe (lang intro av alle musikerne) Deep river Woman's gotta have it Point of no return You're welcome, stop on by (? eller?) A change is gonna come Lookin' for a love If you think you're lonely now En gospel-låt Bitteliten encore: I can understand it
David Paich i flosshatt til venstre, Nathan East med lyskaster på seg, Joseph Williams i mørket midt på, Steve Porcaro til høyre, og Steve Lukather anes såvidt helt til venstre for Paich.
Det er år og dag siden forrige gang jeg var på Toto-konsert, og jeg hadde vel i grunnen ikke tenkt det skulle bli flere konserter ettersom forrige opplevelse (ca 2000?) var noe blandet - mye på grunn av en slitsom og vrælende Bobby Kimball som tok altfor mye oppmerksomhet, samt et lydbilde som var altfor gitarpreget og rocka. Ikke min favoritt-side av Toto. Når i tillegg Mike Porcaro ble alvorlig syk og David Paich sluttet, og Kimball nok en gang var på vei ut av bandet på huet (og takk og pris for det!), var det bare Steve Lukather igjen av originalbesetningen. Han hadde med seg Lee Sklar på bass og Greg Phillinganes på keyboards, helt klart musikere i verdensklasse - men det var jo ikke noe igjen av Toto uten en Paich eller en Porcaro, så Lukather la rett og slett ned bandet. Men for tre (?) år siden bestemte de seg for å gjøre en turné for å hylle Mike, og samlet med seg Steve Porcaro fra originalbesetningen og Joseph Williams fra siste halvdel av 80tallet, samt David Paich som ville være med igjen, og Nathan East (bl.a. Fourplay) på bass. Jeg tror de har vært i Norge, eller i allefall i nærheten av norskegrensa, hvert av disse årene. Jeg har hørt mye bra om disse siste turnéene, og bestemte meg derfor for å dra til Moss (!). Og bandet var mer solid enn noen gang, altså bedre enn de andre konsertene jeg har vært på. Min første Toto-konsert var i 1992, bare to måneder etter at Jeff Porcaro døde, så jeg har aldri opplevd dem med han bak trommene. Jeg tenker stadig på Simon Phillips som "han nye", selv om han nå har spilt i bandet fem år lenger enn Jeff gjorde. Simon spiller bra, og gjør sine egne ting uten å kopiere Jeff altfor mye - men med en så markant trommis som Jeff var, er det jo enkelte fills man savner i noen av låtene, og Simon har ikke helt den samme bakpå-grooven som kjennetegner Jeffs spillestil. Men han er en god trommis, og har vært med i bandet i 21 år og har virkelig spilt seg inn, så det er egentlig ingen grunn til å klage særlig mye på det. Joseph Williams hørte jeg på Parkteatret i april, noe som var en lovende preview for denne Toto-konserten, for han synger virkelig bra nå. Jeg skulle bare ønske han fikk mer plass. Lukather er nok ikke klar for å gi slipp på frontfigurrollen, de spiller fremdeles veldig mange av låtene der han selv synger, og det må sies at stemmen hans ikke var i særlig form i går. Han kunne med fordel overlatt vokalen til andre, både til Joseph og til de to koristene som egentlig ikke fikk slippe ordentlig til før på nest siste nummer. Evt kunne de valgt andre låter. Jeg er litt overrasket over at de ikke spilte "Georgy Porgy", hvis liveversjoner har vært av de bedre oppgjennom årene, men samtidig er jeg ikke sikker på om stemmen hans hadde holdt. I tillegg synes jeg Lukathers gitarsoloer blir altfor lange og uinteressante - jeg vet at mange blant publikum ser på han som en slags gud innen genren, men jeg har aldri vært spesielt fascinert av spillet hans siden han stadig utvider grensene (evt tramper langt over mine grenser) for hva som er en passende solo, både i lengde og egotripp. David Paich spiller fint piano, og jeg likte godt de partiene hvor de beveget seg mer i retning jazzen, som i hans pianokor på slutten av Pamela. Han sang bra også (Hydra, Africa). Nathan East er en bra erstatter for Mike, men jeg skulle selvfølgelig av hele mitt hjerte ønske at det var Mike the groovemeister som stod der oppe. Et Toto uten en Porcaro i kompet mangler helt klart noe. Derimot var det veldig gledelig å høre Steve Porcaro på keyboards, noe jeg aldri har gjort i Toto-sammenheng før. Han sluttet i bandet flere år før jeg var på første konsert, og da jeg traff han i 1994 var det sammen med Jay Graydon som medlem av hans allstar-band. Jeg skulle veldig gjerne sagt hei til han igjen, det er altfor mange år siden sist (middagsselskap hjemme hos Porcaro-foreldrene Joe og Eileen i Los Angeles i 1995, samt en konsert på Baked Potato et par dager senere), men bandet ville helst rett til hotellet etter konserten og vi håpefulle som stod ute i regnet fikk ikke sjansen til å hilse på denne gangen. For min del helt ok, det var bare Steve P jeg ville møte igjen. Jeg har vært på nok av backstage-tilstelninger med de andre. Og etter fire timer ute i silregn (konserten varte i 2.5 timer) var det ok å komme seg inn i bilen også. Siden de spilte 4 av 8 låter på albumet "Hydra", slo det meg at det hadde vært moro om Toto gjorde som Steely Dan - tok for seg ett og ett album og spilte igjennom hele. Jeg satte pris på at de hadde valgt såpass mye fra den tidlige perioden, og såpass lite fra de siste tjue årene - jeg ramla egentlig ut etter "Kingdom of desire" (1992), kjøpte "Tambu" i 1995 men har ikke hørt særlig mye på den, og senere utgivelser har jeg ikke hørt i det hele tatt. Avslutningsvis vil jeg si at jeg håper jeg engang kan få høre dette bandet på en mindre venue, kanskje til og med på klubbstørrelse, der publikum består av fans - og ikke fulle, brølende, dyttende, kjeftende, øl-sølende, røykende og over-feststemte tullinger som tror de er på bygdafest. Jeg synes jo det er bra at folk går på konsert og er glade over å kunne synge med på "Africa" og "Rosanna", men når de presser fra alle kanter fordi de skal bakover for å kjøpe øl midt under en sjeldent framført Toto-låt, drysser aske på meg og kjefter på meg fordi jeg ber dem gå rundt istedet, fremkaller de en vrede hos meg som sjelden kan sees ellers. Jeg avskyr virkelig drikking på konserter hvis det betyr at folk ikke kan holde seg i ro. Eller hvis det betyr at de blir så fulle at de snubler rundt og søler og ødelegger for alle andre, og ikke virker særlig interessert i hva som foregår på scenen. Derimot hadde jeg stor moro av de unge finnmarkingene rett bak meg som var i ekstase over å høre sitt favorittband, kunne alle tekster fra "The seventh one"-albumet, og sang med sånn noenlunde rent, også i falsett, tok tak i arma mi og skrek "Dæm e jo så BRA! Forstår du ka æ meine??", ville i augo, og jeg nikket "ja, jeg forstår, jeg forstår!". Kort oppsummert: Solid band, bra vokal fra Joseph Williams, flott setliste - de spilte flere låter jeg ikke har hørt live før, som "It's a feeling" (Steve P sin låt fra Toto IV - nå med Joseph på vokal), "White sister" - og jeg er usikker på om jeg har hørt dem spille "Goodbye Elenore", "St. George and the dragon" og "Home of the brave". Veldig morsomt at de valgte nettopp disse som for alltid vil minne meg om pikerommet, ungdomsskolen, gul Sony sportswalkman, platespilleren min, platecoverne med alle navnene som jeg scanna med øynene og memorerte, ukentlig plateshopping på den lokale bittelille platebutikken hjemme, klassekamerater som ikke skjønte noe av min musikk-hobby fordi jeg hørte på rare ting som ikke var på Ti i skuddet eller i bladet Topp. Setliste: Medley: On the Run - Child's Anthem - Goodbye Elenore Going home Hydra St. George and the dragon I'll be over you It's a feeling Rosanna Wings of time Falling in between I won't hold you back Pamela 99 White Sister Better world Africa How many times Stop loving you Hold the line encore: Home of the brave
Et særdeles godt fotografi av min gamle venn Steve Porcaro.
Å løpe over plassen foran Thomaskirken en torsdagskveld i juni i det verste tordenværet jeg har sett på mange år, løpe fort fort fort i sandaler og kjole mens en endeløs rekke av lyn lyser opp hele kvartalet og tordenbraket overdøver alt annet, fem minutter før Gardiner skal heve dirigentpinnen der oppe på galleriet - og komme gjennomvåt inn i kirken, Bachs kirke, som han tjente de siste 27 år av sin liv, andpusten finne plassen sin, sette seg ned, rekke å la skuldrene senke seg før tonene fra åpningskoret bruser gjennom kirkerommet... Ingen vits i å forsøke å tørke øynene etter regnet i allefall. De ble fulle av tårer.
Jeg dro til Leipzig for å høre John Eliot Gardiner dirigere Johannespasjonen, Påskeoratoriet og Himmelfartsoratoriet. Jeg har ønsket å reise dit i flere år, og i år ble drømmen realisert. Jeg har samlet på Gardiners innspillinger av Bachs kantater i mange år, jeg har hans pasjoner og oratorier, jeg fikk en deal de tre årene jeg jobbet på Norsk Musikforlag ved siden av studiene - istedet for den årlige whiskey-flaska de ansatte fikk til jul, fikk jeg henholdsvis Juleoratoriet, Johannespasjonen og h-moll-messa. Det finnes mange andre fine innspillinger også, jeg liker mange forskjellige tolkninger - så lenge sangerne er gode. Men Gardiner har fulgt meg lengst. Da jeg så at hans ensemble skulle framføre disse Bach-verkene, kunne ingenting holde meg unna.
At min absolutte yndlings-evangelist Mark Padmore (han deler førsteplassen med James Gilchrist, med Anthony Rolfe-Johnson hakk i hæl) skulle være med i år, var en ren bonus. Det er ikke lenge siden jeg satt og grublet på hvorhen jeg skulle følge han for å få hørt han synge Bach. Nå falt alt på plass. Orkestret, koret og solistene var plassert på galleriet, bak meg. Jeg måtte til stadighet snu meg, kanskje til forargelse for de bak meg, men jeg kunne ikke la være å se på dem. Padmore helt til venstre, i profil, Gardiner med ryggen til, med armbevegelser som en danser. Der åpningskoret på Matteuspasjonen er langsom og vemodig, er Johannespasjonens åpning urolig i både harmonikk og rytmikk, ganske hurtig, med grunntonen i bass i mange takter og jagende sekstendeler i strykerne, og mange forholdninger som nesten gir litt dissonans iblant. Da koret kom inn, kom også gåsehuden, for dette koret er ett av de virkelig gode. Sopranene var suverene. Og Padmore forsvarte sin toppplassering på min evangelist-liste, og jeg snudde meg og snudde meg og smilte ganske sikkert temmelig fårete mellom tårene.
Av de andre solistene var Jesus veldig god (Matthew Brook), og selvfølgelig bassen Peter Harvey - et kjent navn for den som har vært gjennom Gardiners diskografi. Alten Meg Bragle sang fint. Tenoren Nicholas Mulroy ble litt svak, men jeg har hørt han bedre på plate. Sopranen Hannah Morrison var veldig god, ikke minst i den siste arien "Zerfliesse, mein Herze, in Fluten der Zähren" som nettopp fremkalte en flod av tårer. Og sluttkoret likeså, og det blir ikke mindre trist om man samtidig tenker på at morfar spilte dette i sin mors begravelse - og at det ble spilt i hans egen.
Koret er som sagt enestående, veldig fin og homogen klang, og det samme har orkesteret. De er virkelig barokkeksperter. En av fiolinistene fortalte oss dagen derpå at det hadde vært en stor utfordring å holde de gamle tarmstrengene riktig stemt med den høye luftfuktigheten og varmen, men det kunne man ikke høre. Det lød helt perfekt. Min første konsert på Bachfest Leipzig var praktfull, og på historisk grunn der den store fader Bach både fremførte sine verker og ligger begravd, ble det nesten for mye å ta inn for en stakkars nordmann på pilegrimsferd.
I går kveld trykket jeg en av mine største guder i hånden. På første rad i Folketeatret satt jeg, med en gul rose fra hagen i håret, og på scenen var Burt Bacharach, en av vår tids desidert største låtskrivere - om ikke den aller største. Hele livet mitt har vært preget av hans musikk, og jeg hadde i grunnen ikke trodd at jeg skulle få oppleve han én gang til - selv om jeg have been wishin, and hopin, and thinkin', and prayin', plannin', and dreamin' each night siden den magiske sommerkvelden i Langesund for fire år siden.
Som jeg skrev forrige gang: Burt Bacharach er melodienes mester, harmonienes mester, de rytmiske krumspringenes mester, maj-akkordenes mester, og de myke flygelhornenes mester. Det kan kalles pop, det kan kalles easy-listening, og uansett hva det kalles - han er ener i sin klasse, ingen gjør det som Burt, og han har inspirert musikere og komponister i et bredt spekter av genrer. Han har samarbeidet med de største navn, og listen over personen som har sunget hans låter er så lang og kvalitetsspekket at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. The Beatles, Stan Getz, Dusty Springfield, Isaac Hayes, Elvis Costello, Dionne Warwick... Til og med Dr. Dre har han samarbeidet med. Les mer i denne Wikipedia-artikkelen om du trenger å oppdatere din Bacharach-kunnskap.
Han studerte klassisk komposisjon med Darius Milhaud, Bohuslav Martinu og Henry Cowell, hang med John Cage, men fant ut at han ville bruke teorien til å skrive populærmusikk istedet for tolvtonemusikk. For å kunne bryte reglene, må man kunne dem. Og håndverket mestrer han så inni granskauen bra. Det skal ikke være enkelt å skrive en bra poplåt, man må jobbe med den!
Hal Davids tekster og Burt Bacharachs melodier smelter sammen, og det gjør til tider vondt i hjertet fordi tematikken - f.eks. oppbrudd - kombineres med melodier og harmonier som treffer meg så hardt og plutselig at jeg ikke klarer å beskytte meg. Det er helt normalt å felle tårer når man hører på musikken til Burt Bacharach. Den når fram til steder i hjertet som kanskje ikke berøres så ofte i hverdagen. Noen av de aller fineste tolkningene jeg har hørt, var på Risør Kammermusikkfest for et par år siden. Hilde Marie Kjersem sang disse låtene med en innlevelse jeg ikke har hørt maken til, og fikk virkelig fremhevet sårheten og lengselen i Davids tekster.
Her er Burts joggesko!
De tre sangerne utfyller hverandre veldig fint. Donna Taylor har den litt hese men også myke soulstemmen, en slags alt, Josie James tar de høye tonene og har en mer Motown-aktig babystemme i blant, ganske effektfullt (litt flatt i begynnelsen, men hun tok seg veldig opp) - og John Pagano, med fløyelsrøst, stålkontroll og popstjerne-utstråling, synger så man ikke tror det er sant. Sist plasserte jeg han et sted mellom Luther Vandross og Gino Vannelli, og man kan også legge til en dæsj George Michael. Han kler Bacharach. Det gjør de andre også - stemmene deres klinger godt sammen. Pagano har en ganske annerledes stemme enn Elvis Costello, men jammen klarer han å gjennomføre "God give me strength" (fra "Painted from memory") på en helt utmerket måte. Falsett i de to første refrengene, og full gass i det siste. I tillegg dukket en gammel kjenning opp bak keyboardet - Bill Cantos, som jeg traff da Jay Graydons allstarband var i byen i januar 1994. Han fikk et par solistoppdrag, blant annet sang han "My little red book" (opprinnelig Manfred Mann, senere Love). Jeg liker stemmen hans.
Men det øyeblikket som etset seg inn, var da Burt selv - helt alene - satt ved flygelet og sang "Alfie". Den rustne 85 år gamle stemmen kan ikke lenger holde lange toner, han hvisker, nesten snakker - men så går han over i en slags forsiktig falsett på de høye tonene, og det er så fint at man tenker at dette øyeblikket skal man huske absolutt hele livet. Publikum var musestille, det var nesten så vi kollektivt holdt pusten. Så gled han over i min absolutte yndlingslåt, "A house is not a home", i samme arrangement som forrige gang. Alene først, deretter en synth, så kommer blåserne sakte inn med et par toner... før Burt reiser seg fra krakken, dirigerer, crescendoen kommer og de modulerer opp en halvtone og hårene på hodet reiser seg og gåsehuden spretter fram, og hele bandet med koristene fortsetter med "I am not meant to live alone, turn this house into a home...", en ritardando og ytterligere crescendo i det de går i gang med det samme om igjen for siste gang - og John Pagano bryter ut og synger fletta av oss. Det hele kan oppleves her, fra en annen konsert med ekte strykere (med "Wives and lovers" først).
Konserten var i utgangspunktet temmelig identisk med den i 2009. Medleyene var ganske like, den startet og sluttet på samme måte, det var medley over hans første hits og hans filmhits. Det gjorde absolutt ingenting. Det er jo disse låtene man vil høre. Han fortalte imidlertid at han samarbeider med Elvis Costello igjen, noe som gleder alle oss som har "Painted from memory" som "øde øy"-album, og nå skal det bli musikal med fem-seks låter fra den plata samt en del helt nye. (For første gang har jeg lyst til å dra et sted på grunn av en musikal!)
I tillegg fikk vi i ekstranummeret høre to ganske nye låter fra en musikal han har skrevet sammen med Steven Sater, "Some lovers", som hadde premiere i San Diego for en stund siden.
Setliste:
*Åpning: What the world needs now, kort versjon
*Medley:
Don't make me over + Walk on by + This guy's in love with you + I say a little prayer + Trains and boats and planes + Wishin' and hopin' + Always something there to remind me
*Medley:
One less bell to answer + I'll never fall in love again + Only love can break a heart + Do you know the way to San Jose
*Anyone who had a heart
*I don't know what to do with myself (John Pagano)
*God give me strength (John Pagano)
*Waiting for Charlie to come home (Donna Taylor)
*My little red book (Bill Cantos)
*Medley (fire første hits):
Magic moments + The story of my life + The blob + Tower of strength
*Make it easy on yourself
*Close to you
*Medley (filmhits)
The look of love + Arthur's theme (best that you can do) + What's new pussycat + April fools + Raindrops keep falling on my head + The man who shot Liberty Valence + Making love
Todd Rundgren besøkte Rockefeller og Oslo igjen, under halvannet år etter forrige gang, og nå med en helt annen sound enn sist. Den gang var han alene på scenen og spilte gjennom sine største hits kun akkompagnert av gitar eller piano. Nå hadde han med trommis og gitarist, og det meste av musikken lå elektronisk. Mye av repertoaret var fra den nyeste plata "State". Iført sølvglitrende dress og en genser med optiske illusjoner, samt slalåmbriller, stod han under en mikrofon i et stativ som minnet om en dusj, og sang med energien på topp - en god del dansetrinn også - i godt over halvannen time. Mannen er 65 år og sprek som en hest. Todd kan omtrent gjøre hva han vil, og det blir bra. Selv om rytmene og soundet av og til kunne minne om helt fullstendig andre genrer, ligger den rundgrenske melodikken og harmonikken der, stødig som fjell.
I mai spilte selveste trommeguru Bernard Purdie på en jazzklubb i Paris. Klubben var på hotell Le Meridien Etoile, en slags blanding av konsertscene og restaurant, men vi som ville ha fullt fokus på Purdie og ikke mat og drikke, kunne sette oss nært scenen uten å bli forstyrret av de andre gjestene. Konserten i seg selv var også litt underlig - det var en litt vel energisk fransk hammondorganist (syngeglad men uten særlig bra stemme) som ledet det hele, og setlista var ikke helt optimal. Men de andre musikerne (Grant Green jr på gitar og Philippe Selam på sax) var gode, og sammen med Purdie groova det bra. De åpnet med Art Blakeys "Moanin'", pangstart, og senere kom en litt merkelig sammensetning av Georgia on my mind, You've got a friend, On Broadway, Come Together og lignende. Jeg kunne gjerne tenke meg å høre Master Purdie i en helt annen setting. Jeg vil høre hans shuffle enda mer! Fordelen med en slik venue er jo at mesteren satte seg ned ved nabobordet i pausen, så jeg fikk sagt hei og bedt om autograf (!) til min femten år gamle trommespillende nevø.
I dette ærverdige og historiske teatret var vi på konsert i mai, femten dager unna hundreårsdagen for premieren på Vårofferet. Vi hørte til og med Stravinsky - dog et annet verk - men allikevel. Moro!
Det var Orchestre de chambre de Paris som spilte under ledelse av Masaaki Suzuki, som jeg nesten aldri har hørt dirigert annet enn Bach-kantater (på plate). I mitt lille hode var det nesten forvirrende å høre han gjøre noe annet - men etter få sekunder ble jeg vant til det, og han er en fabelaktig dirigent som takler det meste. De begynte med Haydns symfoni nr. 95 i c-moll, en av London-symfoniene.
Deretter kom Labeque-søstrene ut på scenen! Jeg har katalogisert mange plater med dem, særlig mye fransk impresjonisme, Ravel og Debussy og Satie. Det var moro å høre dem spille Mozart! Klaverkonsert nr. 10 i B-dur, k.365 ble skrevet på midten av 1770-tallet, og man antar at Mozart spilte den sammen med sin søster. Jeg følte jeg var vitne til søsterlig tankelesing her, konserten er som en slags dialog mellom de to pianoene, de får mye plass og orkesteret holder seg mest i bakgrunnen.
Siste verk var Stravinskys Pulcinella, en ballett basert på - eller inspirert av - musikk av Pergolesi. Stravinsky tok for seg temaer og behandlet dem på mer moderne vis (verket er komponert i 1920), men i allefall fra begynnelsen av er det nesten umulig å tenke seg at dette er samme mann som skrev Vårofferet sju år tidligere. Denne balletten har også tre sangsolister, og en av dem - James Gilchrist - er en av mine store barokkhelter. Han er den beste evangelisten jeg har hørt i Johannespasjonen, og synger også Bachkantater (både med Suzuki og Gardiner) helt utmerket. I de lavere registrene er han litt mer ordinær, men når han får synge i høyt tenorleie, er det virkelig få som kan måle seg med han. De to andre solistene var også svært gode, Roderick Williams og Elizabeth Watts.
Altså, dette bandet kunne gjerne hatt ukentlige konserter for min del - de spiller altfor sjelden i hovedstaden. I går kveld var det endelig konsert på Herr Nilsen, lokalet var stappfullt av jublende fans, og i halvannen time fikk vi presentert låter fra de to soloplatene "Shakin' the ground" og "Keep movin'", samt hele fire låter av Pages! Slikt blir man lykkelig av. Bandet var halvert siden forrige gang, koristene og blåserne var ikke med, men musikerne gjorde en god jobb med å kore selv - og blåsesekvensene fant de også alternative løsninger til, noe som funket bra. Jeg siterer min omtale fra forrige konsert, fordi det samme gjelder nå: Ole Børud skriver fengende melodier med arrangementer og harmonier som blåser varm californiavind inn i iskalde norske vinterkropper, og med en groove som er 70tallet verdig. Prince, Stevie Wonder, Quincy Jones, Steely Dan, Donald Fagen, D'Angelo, Pages, Earth,Wind&Fire, Gino Vannelli, Al Jarreau og tidlig Bill Champlin er bare noen av assosiasjonene som ramler inn etterhvert som man hører seg igjennom låtene, uten at det blir plagiat. Bandet er ekstremt tight og samspilte, og Børud synger knallbra,med en stemmekvalitet og feeling som man sjelden hører her til lands. Det er dyktige musikere med høy genrekompetanse (uansett genre som blir spilt), og det høres. Kompet er bunnsolid; dette må være en av Norges beste poptrommiser?! Ole Børud har klart det vestkystmusikerne selv ikke har klart i etterkant av gullalderen - å lage nye låter i en genre som lett kunne ha dødd ut. Det ligger i detaljene; i melodiføringen, fraseringen, harmoniene, koringen, i arrangementene, dur/moll-vekslingen, og ikke minst i grooven. Det er så gjennomført. Ingen av soloplatene til Bill Champlin etter "Runaway" (1981) kan måle seg med dette.
Setliste: Rock Steady The Vow Shakin' the Ground This Blood Make a Change Spreading the News One More Try Awaiting your reply Pages-avdeling: Room at the Top Chemistry O.C.O.E Keep on movin' She's Like No Other Under Control Keep Movin' High Time ekstranummer: Backyard Party Nå skal ikke Oles egne låter på noen måte komme i skyggen av coverlåtene, men jeg må bare presisere hvor moro det er å høre Pages-låtene live - siden jeg aldri har hørt Richard Page & co spille dem live selv. Bandet har virkelig fanget essensen av Pages og jeg ønsker meg konserter der de tar for seg hele Future Street (og gjerne de to andre også). Men ikke på bekostning av egne låter; i tillegg!
